Saudiske myndigheter, med kronprins Mohammed bin Salman i spissen, har satt inn støtet for å løfte den saudiske fotballen, en sport som både har en lang historie og er den desidert mest populære i landet. Selv om høytstående medlemmer i det religiøse etablissementet gjennom historien har utrykt sterk skepsis til moderne fotball på grunn av fanatisme, idolisering og pengekjør, har de fått lite gehør hos saudiske myndigheter. 

Myndighetene og det religiøse etablissementet har dermed aldri vært på linje når det gjelder fotball, men det er likevel en viss ironi i at Saudi Arabia nå har blitt en aktør som både spiller på og forsterker nettopp de samme aspektene ved den internasjonale fotballen som religiøst lærde i årevis har advart mot.

100 års saudisk fotballhistorie 

Det har blitt spilt fotball i Saudi-Arabia i nærmere 100 år. Den eldste fotballklubben som fortsatt er aktiv, al-Ittihad, ble grunnlagt i Jedda i 1927. Omtrent samtidig ble det spilt organisert fotball i Mekka. Al-Ittihads byrival al-Ahli ble dannet ti år senere, og hovedstadslagene al-Nasr og al-Hilal ble grunnlagt i henholdsvis 1955 og 1957.

I 1952 hadde innenriksminister Abdullah bin Faisal, onkelen til dagens sportsminister, satt av midler til å utvikle sportssektoren, og i 1956 ble det saudiske fotballforbundet dannet, og landet ble medlem av FIFA.

Landslaget, «De grønne falkene», kvalifiserte seg første gang til VM i USA i 1994, og kom videre fra gruppespillet før de ble slått ut av Sverige i åttendedelsfinalen. Både al-Hilal (1991, 2000, 2019 og 2021) og al-Ittihad (2004 og 2005) har vunnet asiatisk Champions League.

Uforløst potensial 

Siden lanseringen av utviklingsplanen«Saudi Vision 2030» i 2016, har arbeidet med å reformere ligaen skutt fart. De saudiske klubbene ligger formelt under det som i dag er Sportsdepartementet (oppgradert fra et direktorat i 2020), og myndighetene har flere ganger måttet bevilge penger for å dekke store underskudd i klubbene, som i mange tilfeller har gått for å være dårlig styrte pengesluk.

I 2016 godkjente myndighetene planer for privatisering av fotballklubbene, men lite har skjedd før det statlige investeringsfondet PIF tok over eierskapet til de fire store klubbene tidligere i år. Tatt i betraktning den enorme populariteten som fotball har, er det derfor et stort, uforløst potensial i fotballen nasjonalt, særlig økonomisk.

De siste årene har antallet utenlandske spillere tillatt på hvert lag i den øverste divisjonen økt gradvis fra fire i 2016 til dagens åtte. I 2018 var Saudi-Arabia også et av de landene som brukte mest penger i det internasjonale transfermarkedet, rett etter de fem store: England, Italia, Frankrike, Spania og Tyskland. 

I år er det nok fare for at de kommer enda høyere opp, men det er ikke denne rangeringen som er viktig for saudiske myndigheter: de har uttalt at målet er at den saudiske ligaen blir en av de ti beste i verden, noe den er langt fra i dag.

Fotballforbud 

Tidlig på 1930-tallet, kort tid etter etableringen av al-Ittihad var fotball i en kort periode forbudt. Dette var i årene rundt etableringen av den nåværende saudiske staten, med mye politisk uro. Det var også omtrent samtidig at det såkalte religiøse politiet begynte å kontrollere offentlig moral i områdene rundt Jedda og Mekka, blant annet gjennom å ødelegge grammofoner og å forby røyking.

Det var imidlertid politiske årsaker, heller enn religiøse, som førte til forbudet mot fotball – som myndighetene fryktet var skalkeskjul for politisk aktivitet. Det religiøse etablissementets bekymringer knyttet til fotball kom først senere, og da relatert til den voldsomme populariteten som man fryktet tok oppmerksomhet vekk fra Islam og viktige religiøse plikter.

Selv om det var bekymring for eksempel knyttet til at spillere viste for mye hud, var det særlig det å se på fotball som ble oppfattet som problematisk. Saudi Arabias tidligere stormufti, Ibn Baz, kom for eksempel til den konklusjonen at å se på fotball var, basert på hans religiøse resonnement, forbudt. Det var ikke fotball i seg selv, som var problemet, men snarere aspekter ved den moderne fotballen.

Enorme beløp 

Fanatismen rundt fotballen gjorde det til en distraksjon fra religionen i det moderne samfunnet. De store pengebeløpene som var involvert gjorde bare ting enda mer problematisk for Ibn Baz og andre islamske lærde i Saudi-Arabia. Det er nettopp disse sidene ved fotballen Saudi-Arabia i det siste for alvor har omfavnet, særlig gjennom dette årets overganger av noen av fotballverdenens største idoler, som Ronaldo, Neymar og Benzema – med enorme overgangssummer og fantasilønninger.

Selv om det religiøse etablissementet historisk sett har hatt en sterk innflytelse på lov og politikk i Saudi Arabia, er ikke slike fatwaer, i motsetning til hva noen synes å tro, juridisk bindende for saudiske myndigheter. Saudiske myndigheter har heller ikke forbudt fotball etter 1930-tallet, men snarere omfavnet det. Frem til for få år siden, var det meste av offentlig underholdning av typen kino, konserter og teater forbudt i Saudi-Arabia – og fotball var en av veldig få arenaer hvor unge menn kunne samles og underholdes.

Kanskje på grunn av populariteten og kraften som ligger i fotballen har det aldri vært aktuelt for saudiske myndigheter å la innflytelsen til det religiøse etablissementet strekke seg videre fra andre typer underholdning, og forby fotballen. Med ett viktig unntak: Frem til 2018 hadde ikke kvinner eller jenter adgang til fotballstadioner. Først i 2019 fant den første offisielle fotballturneringen for kvinner sted. Som i mange andre tilfeller hadde kontrollen over kvinner blitt overlatt til de religiøse. Med den siste tids utvikling er det religiøse etablissementets formelle innflytelse på også på denne delen av fotballen marginalisert.