Du kan planlegge lange reiser til varme strøk, og du kan sitte innendørs og lese med god samvittighet. Ut over dette, er høsten bare en tid da alt blir mørkere, kaldere, og strømprisene stiger fortere enn styringsrenta. Men vi har altså heldigvis bøkene.

Det viktige tullet

Jeg leser hovedsakelig sakprosa, mest om ulike naturvitenskapelige emner. Målet er å få kunnskap. En av få meninger jeg ser ved livet, er å forsøke å vite så mye som mulig, før jeg legger på. Så jeg leser og leser om dette og hint. Men det kan være tungt å fordøye logiske argumenter og tekniske detaljer forklart med ord du ikke egentlig forstår.

Poenget mitt her er å trekke frem de små øyeblikkene som likevel kan gjøre lesingen til en fryd – nemlig det viktige tullet. Jeg tenker på alle disse små historiene som dukker opp i jungelen av faguttrykk – fordi selv forfattere av tørre avhandlinger kan ha sans for livets absurditeter. Og elsker å fortelle oss om dem.

Jeg fikk et slikt øyeblikk, da jeg for noen år siden snublet over narkolepsiens lyse side: Den lett korrupte amerikanske advokaten «oberst» Henry I. Kowalsky led ikke bare av pengebegjær, men også av narkolepsi, sykdommen som får deg til å sovne – av og til når det ikke passer – noen ganger, når det gjør det.

En gang gikk advokaten opp mot selveste Wyatt Earp i en rettssak. Earp, kjent fra Tombstone, OK Corrall og en og annen westernfilm, var nok en hissigpropp i det virkelige liv. Han likte ikke utfallet av saken og truet med å skyte Kowalsky ved neste gjensyn.

«Neste gjensyn» ble i en restaurant i San Francisco – hvor Earp truet Kowalsky inn på bakrommet, pekte seksløperen ned i den livredde advokatens ansikt, og gjorde det klart at hans tid var omme. Hvorpå Kowalsky sovnet.

Earp stormet oppgitt ut av rommet, mens han ropte til middagsgjestene: «Hva kan du gjøre med en mann som sovner når du skal drepe ham?»

Himmlers maur

Jeg kan le av slike historier i ukevis, og de dukker som sagt opp av og til. I høst har jeg lest en del om 1800-taletts romantiske tyske naturvitenskap, Goethe, Lorenz Oken, Karl Ernst von Baer, Ernst Haeckel og så videre, og dumpet over følgende historie om Erich Wasmann, en 1800-talls jesuitt som også var en (litt skeptisk) evolusjonist.

Og entomolog. Poenget her er nemlig at Wasmann bygde opp en imponerende samling av maur.

Da han døde, havnet samlingen på et det zoologiske museum i Maastricht, Nederland. Deretter gikk tiårene, det ble verdenskrig, og her kommer han som gjør fortellingen verdt å huske: Heinrich Himmler.

Du skal presse meg hardt for å finne formildende trekk ved dette krypet, men han var tydeligvis interessert i insekter.

Så Himmler beordret en tysk professor å dra til Nederland og repatriere Wasmanns samling av, ja selvfølgelig, «tyske maur».

Nederlandske entomologer fikk nyss om planen, og gjemte samlingen. Den ble deretter, i ren `Allo `allo-stil flyttet hver gang professoren kom på sporet – en aksjon hvor også Maastrichts nazisympatiserende ordfører for en gangs skyld valgte riktig side. Og slik gikk dagene, helt til den tyske professor et år senere returnerte, kanskje ikke med Herr Otto Flick, men i hvert fall med en SS-tropp.

Dette er tyske maur! proklamerte han med fynd, og ville ikke høre nederlendernes argument om at maurene faktisk var samlet i den italienske delen av Tyrol. Samlingen ble bragt til Berlin.

Så – etter invasjonen i Normandie kjempet den amerikanske oberst John Bailey (og alle de andre) seg frem til Nederland og Maastricht. Som mange sine kolleger, hadde Bailey også et sivilt liv, og i det var han professor i entomologi. Så da han først var i byen, ville han benytte sjansen til å studere Wasmanns berømte samling – og oppdaget at den var borte.

Så han kjempet seg de resterende 666,6 kilometerne østover til Berlin. Som resten av byen, lå også det zoologiske museet i ruiner da han kom frem. Bailey ga imidlertid ikke opp, og fikk etter hvert høre at maurene var flyttet til et bankhvelv enda litt lenger øst – uheldigvis i den russiske sonen.

Han dro likevel dit. Banken eksisterte selvfølgelig heller ikke lenger, med Bailey gravde, og fant hvelvet intakt under metere med stein og mur. Der inne oppdaget han at Wasmanns maur hadde klart seg bedre enn mange andre tyske museumsskatter. For eksempel ble jo verdens eneste komplette skjelett av en spinosaur (opprinnelig fra Egypt) tilintetgjort under et bomberaid mot München, den 24. april 1944.

Men de døde maurene overlevde, altså, og etter god smøring med whisky og sigaretter, fikk oberst Bailey lov til å ta dem med seg vestover.

Han fant imidlertid at samlingen manglet enkelte interessante arter, så har fortsatte å lete. Til slutt fant han sjeldenhetene hjemme hos (den nå avdøde) Himmler selv. Hele samlingen ble til slutt returnert til det naturhistoriske museet i Maastricht, hvor den kan studeres i dag – i hvert fall av ivrige entomologer.

Detaljene

Historikeren Terje Emberland er en god, gammel venn av meg. En av grunnene til at vi opp gjennom årene har hatt glede av hverandres selskap, er at også han elsker anekdoter. 

Så han har supplert meg med historier fra religionens og humanioras verden, mens jeg har kvittert med episoder fra Darwins barndom.

Terje hadde bursdag for noen uker siden, og presangen jeg sendte ham var denne historien om Himmlers maur. For de ikke innvidde, kan jeg fortelle at Emberland er forsker ved Holocaustsenteret og forfatter av flere bøker om nazistene, blant annet mursteinen «Himmlers Norge» (2012). Han takket for gaven med følgende ord:

«En fantastisk historie, Erik. Takk for den. Ante ikke at Himmler, ved siden av sin interesse for vikinger, hekser, astrologi, samuraier, korsfarerordener, reinkarnasjon, Atlantis, tibetansk buddhisme, helleristninger, Høbingers kosmisk is-teori, mmm, var maur-entusiast. Men så var det jo også ekte germanske maur.»

Det er alle de syke små detaljene som gjør lesing til en så fin ting å drive med – særlig i høstmørket.

LES OGSÅ

Klima: Hvorfor blir vi provosert av påstander om at verden ikke går under?