Ifølge den prøyssiske militærteoretikeren Carl von Clausewitz tar kriger som regel slutt når, men ikke før, ett av tre kriterier er oppfylt. For det første kan begge (alle) parter omsider nå det punktet der de innser at meningsfull fremgang, eller «seier», ikke er mulig. For det andre kan krigens kostnader bli så omfattende, og graden av utmattelse så overveldende, at de stridende velger å stanse kamphandlingene.

For det tredje kan én av partene lykkes med å bekjempe fiendens evne og vilje til å fortsette krigen, med utvetydig seier som resultat. Den tredje årsaken er den vesentligste, skriver Clausewitz. Og den har noe forløsende ved seg i den forstand at stridsspørsmålet blir (endelig) avgjort. Den væpnede duellen kan være kort eller lang; den representerer uansett den endelige dommer.

les også:

Hva kan en to hundre år gammel bok lære oss om Ukraina-krigen?

Den sterkeste, mektigste og mest utholdende vinner. Eller, hvis begge parter er omtrent like sterke, mektige og utholdende, vinner ingen. Da vil én av de to førstnevnte årsakene med tiden besørge en slutt på duellen.

Den langvarige krigen

Krigen i Ukraina er intet unntak hva gjelder slike mekanismer. Etter noen febrilske åpningsdager og -uker i februar og mars 2022, festet det seg nokså raskt en oppfatning om at krigen kunne komme til å bli langvarig. Både Russland og Ukraina (med vestlige land i ryggen) uttrykte besluttsom optimisme, selv ved tilbakeslag, som alle uansett ble tolket som midlertidige.

På begge sider hersket det tilsynelatende en uavlatelig tro på fremgang og seier, som er selve oppskriften på langvarig krig. Heller ikke kostnads- og utmattelsesdimensjonen virket å være særlig relevant. Gigantiske Russland kan trekke på dype menneskelige og materielle ressurser. 

Ukraina kjemper på sin side en eksistensiell kamp. Dette er også en kamp der selve nøkkelen til seier holdes av et ekstremt mektig og vennlig innstilt (om enn noe vaklende og risikovegrende) Vesten. Hverken Russland eller Ukraina har uttømt sine respektive ressurser.

Mot russisk seier?

Men i de siste månedene virker noe å ha skjedd med estimatene om krigens videre gang. Ukraina fikk ikke den forventede fremgangen på slagmarken i andre halvdel av 2023. Inneværende år har heller vært preget av russisk fremgang. Fra Ukraina kommer det stadig flere signaler om at situasjonen på bakken i øst har blitt betydelig forverret. Man taler nå oftere om muligheten for at Russland kan komme til vinne – i år eller neste år.

Analysene av krigen florerer, som de har gjort helt siden begynnelsen. Men tonen i overskriftene har endret seg. «Ukraine could face defeat in 2024»; «Ukraine is at great risk of its front lines collapsing»; «With no way out of a worsening war, Zelensky’s options look bad or worse»; «As Russia’s attacks step up, Ukraine fears waning Western support».

Krigsevne og krigsvilje

Det dreier seg om en mer markant frykt for at Ukrainas evne og vilje til å fortsette kampen kan komme til å forvitre. Landet mangler soldater og våpen, spesielt ammunisjon. Den nylig godkjente støttepakken fra USA er kritisk viktig. Men den kommer sent. Den kommer også etter en liten evighet med intern politisk dragkamp i et USA som også virker mer polarisert i synet på hva som bør og ikke bør gjøres med hensyn til krigen i Europa.

USAs åpenlyse vakling, som sammenfaller med Europas sedvanlige nøling, sendrektighet og mangel på (militærindustriell) kapasitet, har ikke bare konsekvenser for maktbalansen på slagmarken. Like viktig er at dette signaliserer, både til Kyiv og til Moskva, manglende vilje til å stå last og brast med Ukraina. Eller, i alle fall signaliserer det en reell mulighet for at viljen med tiden skal forsvinne.

Dette gir Russland ytterligere insentiver til å fortsette krigen ufortrødent. Krigsevne og krigsvilje går hånd i hånd, og begge faktorer er avgjørende for utfallet.

Fredsillusjonen

Disse nye trendene, og tvilen de genererer, har også ledet til en økning i antallet analyser som stiller seg spørsmålet: «What happens if Ukraine loses?»

Dersom den rådende og rimelige tolkningen hadde vært at regimet i Moskva ikke har ytterligere ambisjoner utover å beholde de territoriene de allerede kontrollerer i Ukraina, ville reelle fredsforhandlinger nå vært et forlokkende alternativ. (Det vil si: Det ville ha vært forlokkende for Ukrainas allierte, men neppe for Ukraina selv.) 

I Washington, i Berlin, i London og i Paris ville det gitt mening å «ofre» (deler av) Ukraina på fredens og stabilitetens alter. Å presse Ukraina til forhandlingsbordet virker da også å være den foretrukne strategien til Donald Trump, som fort kan ende opp som krigens nye nøkkelaktør.

Men dette er slett ikke den rådende tolkningen av Moskvas ambisjoner. Den er heller ikke rimelig gitt det vi etter hvert vet om Russlands generelle adferd og nokså eksplisitt uttalte mål. Denne spaltisten har tidligere gått langt i å hevde at konflikten best kan forstås som et utslag av et ganske så tradisjonelt «sikkerhetsdilemma», der begge (eller alle) parter har gjort grove (om enn faktisk ganske forståelige) strategiske feil.

Men uansett er alt slikt nå historie. Da den russiske invasjonen først kom, endret alt seg. Det som før var håndterbart, er nær det motsatte nå. Konflikten mellom Russland og Vesten har blitt så befestet og bitter, at kompromisser nesten er umulige å identifisere. Ukraina har nærmest intet annet valg enn å kjempe til den bitre slutt. Og de vestlige land er, av ren egeninteresse, tjent med å gi Ukraina den støtten Ukraina trenger for å unngå å tape.

I korte trekk: En utvetydig ukrainsk seier er nok det minst verste av de aktuelle scenarioene (for Ukraina og for den vestlige verden). Dersom krigen fortsetter i omtrent samme spor som nå, bindes russernes styrker opp i Ukraina, hvilket heller ikke er det verste scenarioet (for Vesten).

Hva skjer hvis Russland vinner?

En russisk seier vil derimot introdusere problemer og risiko på et helt annet nivå. For Ukraina vil dette ventelig innebære nær permanent ustabilitet, en vedvarende flyktningkrise og slutten på reell suverenitet. Samtidig vil Ukrainas formentlige status som en russisk marionettstat frigjøre russiske militære kapabiliteter til innsats andre steder.

Landgrensen mellom NATO og det russiske imperiet vil utvides betraktelig. Imperier søker naturlig buffere langs yttergrensene, og disse buffermulighetene vil i et slikt scenario ligge lengre vest enn før. For alle land i det østlige Europa vil situasjonen nå føles nokså prekær.

Et militarisert og meget nasjonalistisk innstilt Russland befinner seg, i egen tolkning, i en eksistensiell konflikt med Vesten. Russlands hybridkrigføring, som ikke minst tar sikte på å slite ned Vestens samhold og selvtillit, vil øke i intensitet.

Russland vil også ønske å teste NATOs kollektive forsvarsvilje. Denne viljen – eller snarere oppfatningen av viljen – vil endre seg dersom Russland vinner i Ukraina. Troverdigheten til NATO, og ikke minst til USA, er tett knyttet opp mot utfallet av Ukraina-krigen. Og et USA med svekket vilje og troverdighet vil også føre til en endring i Kinas (og Nord-Koreas og Irans) kalkulasjoner om hva som er mulig å få til i eget nabolag.

Mer generelt vil Russland, ved seier i Ukraina, stadfeste og styrke det som er en voksende trend i internasjonale relasjoner: presumptivt universelle regler, institusjoner og verdier, formet og understøttet av USA og dets allierte på basis av disse landenes egeninteresse, er ad nedadgående. 

Gradvis blir spillereglene forskjøvet i retning av prinsippet om den mektiges rett, som jo tross alt og i bunn og grunn er normaltilstanden i internasjonal politisk historie.

De vestlige landene er derimot dårlig forberedt på en slik normaltilstand, som er én av flere grunner til at de – av egeninteresse – bør sørge for at Ukraina ikke taper.

les også:

Krigen i Ukraina er ikke en kamp for demokratiet