Knut Kjeldstadli døde 4. november etter lang tids sykdom. Som få andre satte han sitt preg på både det historiefaglige miljøet og den politiske venstresida, og vi er mange som har mista en kjær venn, kollega og kampfelle. 

Alle sider ved hans liv var båret oppe av solidaritet, sjenerøs vennlighet, intellektuell skarphet og forankring i norsk og internasjonal arbeiderbevegelse. Som mangeårig spaltist og skribent i «Klassekampen» ga han oss både kunnskap, engasjement og personlige tanker om sosialistisk strategi og venstresidas framtid.

Knut ble født i 1948, og har i boka «Mine fire besteforeldre» fortalt om sin slektsbakgrunn, blant annet med røtter i arbeiderbevegelsen på Rjukan, der han på mesterlig vis vever sammen enkeltmennesker og det norske samfunnet i ei politisk og sosial brytningstid. 

Han fant tidlig sin plass i Sosialistisk Folkeparti og Pax-tidsskriftet «Kontrast», og med brodd mot autoritære strømninger gikk veien videre i Sosialistisk Venstreparti. Her spilte han i mange tiår en sentral rolle i opplysnings- og studiearbeidet, og var drivkraften bak den flerkulturelle pionervirksomheten i «Sosialistisk Verdenskafé». 

Han knyttet også sammen arbeiderbevegelsens historie og egen forankring i fagbevegelsen, ikke minst gjennom allsang-kvelder LO Oslos regi før 1. mai.

Knut søkte ikke verv på det politiske topplanet, men på mange områder var det desto flere som fikk glede av hans råd, innsikt og aldri sviktende innsats. I SV var han både et lojalt medlem og en kritisk røst når partifeller gikk seg vill i regjeringskorridorene. Til tross for sykdommen insisterte han på å få hjelp til å stemme ved valget i høst.

Knuts usedvanlig produktive virke som historiker utfoldet seg i mange tiår som professor ved Universitetet i Oslo. Hans innføring i historiefaget, «Fortida er ikke hva den en gang var», har opplyst tusener av studenter i flere land. 

De akademiske publikasjonene er tallrike og på flere språk, men for et større publikum vil han være mest kjent for redaktørvirksomhet og nyskapende bind i både «Aschehougs norgeshistorie», «Oslo Bys historie» og «Norsk innvandringshistorie». 

I tillegg ga han ut populærhistoriske arbeider i flere bøker, bl.a. «Sammensatte samfunn» og «Klasse og kapital», der hans litterære interesser og folkelige uttrykksevne kom godt til sin rett. 

Hans hovedfelt var norsk samfunnshistorie gjennom 1900-tallet, med særlig interesse for kollektive bevegelser nasjonalt så vel som internasjonalt. Men han søkte alltid etter nye perspektiver, og var tidlig opptatt av miljø- og klimakamp. Da universitetene ble underlagt markedsstyring, bidro han med kampskriftet «Akademisk kapitalisme».

Knut var både en norsk historiker og global aktivist i Attac-bevegelsens, Verdens Sosiale Forum og kampen mot nyliberalisme. Det nasjonale og globale var ikke motsetninger, like lite som det akademiske og det politiske. Heller ikke var det noen motsetning mellom offentlig virke og det å leve i kjærlighet til familie og venner. 

Knut var en person som lyttet og så sine medmennesker. Med en så viktig posisjon, og med en nærmest ufattelig kapasitet, fulgte det også et ansvar. Vi tror det er et ord Knut ville ha likt.

Trine Deichman-Sørensen, Tore Linné Eriksen og Steinar Stjernø