Tilbake på 70-tallet kjente jeg en fyr som hadde fått det for seg at insekter er menneskemat. En del av laboratoriet hans var satt av til kasser der hvite billelarver kravlet i et substrat av bark og ved. Han foret dem, pleier dem og spiste dem.

Det var den eneste måten å finne ut om de var spiselige på, mente han.

Det gikk ikke så godt.

Ideen om å spise insekter er blitt mer mainstream siden 70-tallet, for insektkjøtt har flere fordeler, både når det kommer til økologi og helse. Og kanskje også moral?

I tillegg smaker det godt. Hvilket selvfølgelig ikke overrasker. Insektene er fettere og kusiner av reker og hummer.

Spørsmålet er bare om vi er åpne for å prøve noe nytt.

Gammelt nytt

Eller, med ettertanke – forrige setning kom i et anfall av nærsynt eurosentrisme. Verden spiser allerede insekter i store mengder! Det er ikke noe som helst nytt ved det. Det bare det at vi europeere har glemt våre gamle vaner.

For også vi har en fortid som insektetere.

Studerer du våre forgjengere fra noen titusen år tilbake, vil du finne at insektene er blant de få dyrene de fant det bryet verdt å male på huleveggene. De er riktignok ikke plassert i rampelyset. Der finner du mammut, hester og urokser. Men de er der likevel, halvveis ute i kulissene. 

I marginene av stormende bisonflokker og truende løver, kan du se små avlange former, nesten som sigarettsneiper. Det er insektlarver.

De kan til og med være de samme hvite og feite som sendte min gamle venn på sykehus? Eller antagelig ikke. Selvsagt kunne steinalderfolk skille spiselig fra uspiselig.

Larvene utgjorde kanskje ikke den mest feirede delen av kostholdet, dette vet vi ingenting om, men larvene var der. Kanskje var de noe man puttet i munnen når man fant det? Som blåbær og kantarell? Kanskje var insektene en proteinkilde man ikke hadde råd til å ignorere?

Insekter var antagelig den delen av kostholdet som var mest forutsigbar. De var der alltid, så lenge det var varmt, og de var der i enorme mengder. Ulike kilder opererer med ulike tall, men hver og en av klodens snart 8 milliarder mennesker skal ha et sted mellom 200 millioner og 1,4 milliarder å ta for seg av. Masse gode proteiner.

Men i dag har vi europeere glemt dette. Likevel eter omtrent 80 prosent av verdens befolkning fremdeles insekter. De tar for seg av i størrelsesorden 2000 arter. Det går mye i larver av sommerfugler, biller, veps, maur og så videre, men også imago fortæres. Imago er navnet på et voksent insekt.

Inago er derimot navnet på en gresshoppe som inngår i den populære japanske retten «Inago no tsukudani», hvor dyret er tilberedt med soyasaus, risvin og sukker. 

I Mexico kan du kjøpe capulines, krydrede gresshopper, enkel gatemat servert i en papirpose. På Borneo serveres kokte rissnutebiller omtrent på samme måten, godt blandet med salt og chili, mens sommerfugllarver er populære blant annet i Afrika, slik de tilsynelatende også var her i Europa for noen år siden.

Litt nærmere oss, på Sardinia og Korsika, spiser folk «gråtende ost» - Casu Marzu – en delikatesse av larveinfisert ost. Og tror du meg ikke, sjekk dokumentasjonen i Asterix på Korsika (1973, side 20).

De spiser altså dette – noe vi nordmenn ikke trenger å rynke på nesen over.

Så verden spiser insekter. Bør vi spiser enda fler?

Moralske proteiner

Mange sier ja, fordi insektene befinner seg så lavt ned i næringspyramiden. Det samme gjelder imidlertid for det meste andre vi spiser, som sauer, kyr og gris. Forskjellen er at de sistnevnte er mye mer effektive. Kua må ete 25 kilo plantekost for å produsere én kilo kjøtt, gresshopper klarer det samme på 2 kg.

De klarer det i tillegg på mindre plass og med lavere vannforbruk, og de leverer sunnere kjøtt, rikt på viktige aminosyrer og fattig på mettet fett.

I tillegg har vi fordelen med at det å spise insekter reduserer faren for sykdommer. Selv om mygg kan gi oss malaria, deler vi i det store og hele færre sykdommer med insekter enn med fisk, pattedyr og fugl – dette har med evolusjonær distanse å gjøre. Du er i såpass fjern slekt med en gresshoppe, at et virus som har klart å kjempe seg vei inn i gresshoppens kropp, ikke nødvendigvis klarer å invadere din.

Hvis du ikke synes dette høres betryggende ut: Forskerne regner med at en anselig del av de sykdommer som har plaget oss de siste titusen årene, er skjenket oss av husdyra våre, som stort sett er pattedyr og høns.

En annen bonus vil være at de ville redusere det moralske ansvar som i dag hviler på oss, når vi bruker høyt intelligente og bevisste dyr som råvare i en industriell matproduksjon.

Jeg tror likevel du skal være forsiktig med å putte i deg alle småkryp som kommer i din vei.

Mange av dem er lei av å bli spist. Så for å beskytte seg mot maur, løpebiller, øyenstikkere, skolopendere – rovdyrene telles i tusentall – har veldig mange utstyrt seg med et forsvar du ikke nødvendigvis har lyst til å utfordre.

Nå i sommer kan du for eksempel med fordel la være å spise de vakre bloddråpesvermerne – uansett hvor innbydende du måtte finne dem. De inneholder nemlig blåsyre. Riktignok bare 1 prosent av dødelig dose, sies det, men likevel ...

les også

Jeg er skapelsens høyde­punkt, for jeg har vondt i foten