Mange menn er altfor lite interessert i våre kvinnelige helter

Erlend Ellefsen Vinje stiller et viktig og relevant spørsmål i sin kronikk i forskning.no «Ville du rodd for fotballkvinnene våre?».

Og svaret er «Nei, det tror jeg ikke du ville. Det ville ikke jeg heller.» Og så prøver han å analysere seg frem til hvorfor det er sånn, og det til tross for at fotballkvinnene (og for den del håndballkvinnene) har stått for mye større bragder enn fotballmennene og for eksempel nesten alltid tar seg videre fra gruppespillet.

Han faller ned på at når noen skal representere nasjonen, tenker man (menn?) instinktivt at det må være våre beste menn.

Men det viktigste antar Vinje, er at fotballen er en så viktig arena for mange menns reproduksjon av maskulinitet at «de ikke opplever kvinnelandslaget som en naturlig representasjon» for dem selv.

Vi er mange, mange kvinner som har mumlet en del oss imellom

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det kan godt hende Vinje treffer spikeren på hodet, og det er bra noen i det hele tatt snakker om dette.

For vær trygg: Midt oppi eufori og jubling og roing og sene netter med eller uten mannlig følge ved vår side er vi mange, mange kvinner som har mumlet en del oss imellom og nok en gang kjent på den nesten absurde forskjellsbehandlingen.

Se for deg utvidede skjenketider fordi kvinnelandslaget enda en gang gikk videre fra gruppespillet – eller mottagelse på slottet en gang de ble slått ut i kvartfinalen, og så videre.

Men hvis Vinje treffer spikeren på hodet med tanke på hvorfor menn ikke er i nærheten av å hylle eller å virkelig engasjere seg i kvinnelandslaget, hvorfor går han ikke videre og utfordrer seg selv og andre menn klart og tydelig?

Hvis vi skal slå oss til ro med en verden hvor maskulinitet og femininitet til dels leves ut på hver sine arenaer, hvorfor skulle store horder av norske kvinner være like ivrige supportere som mennene når herrelandslaget får til noe stort?

Hvorfor skal vi gidde å identifisere oss og heie med alt vi har av engasjement? Det er sørgelig å måtte si det, men mange menn (heldigvis ikke alle!) er altfor lite interessert i oss, i våre kvinnelige helter, våre bragder og våre livshistorier, enda så mye objektivt imponerende og spennende også vi har å skilte med.

Vi kan få dobbelt så mye å juble for

De ser ut til å være opplært til å anse det meste ved oss som irrelevant for deres egne liv, men ta det som en selvfølge at vi anser deres liv som relevante og interessante for oss.

Høres det for skarpt ut?

Det er en parallell til lesing av bøker, for still deg selv følgende spørsmål om mennesker du kjenner som leser skjønnlitteratur: Hvem leser jevnlig bøker av både kvinner og menn? Kvinner gjør vanligvis det. Hvem gjør det ikke? Menn gjør det vanligvis ikke.

Kagge Forlag hadde en gang et slagord som lød: «Hvis du bare har tenkt å lese en bok i år – må du skjerpe deg!»

For å vri på det: Hvis du mann bare har tenkt å fortsette å se herrefotballkamper i år, må du skjerpe deg! For som Vinje antyder: Kvinnenes toppkamper er i høy grad imponerende og severdige, og vi vil at dere også jubler og ror når det er vår tur!

Og ikke minst får vi alle dobbelt så mye å juble for.

Som politiker å vedta de utvidede skjenketidene bare når mennene går videre, burde etter mitt syn være fryktelig flaut, men enn så lenge utgjør jo de kvinnefotball-blinde mennene en stor del av velgermassen deres, så da kjører man på. Jeg gleder meg til den dagen vi kan juble og feste like hemningsløst på våre fantastiske fotballkvinner.