Ville du rodd for fotballkvinnene våre?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Etter at Norge slo Elfenbenskysten i 16-delsfinalen i fotball-VM for herrer, mente Erling Braut Haaland at suksessen i mesterskapet ville forandre Norge for alltid. Å bli blant de 16 beste lagene i fotballturneringen ville føre til ikke-reversible endringer i oss som nasjon.

Vi har opplevd vill glede og eufori. Prins Sverre Magnus rodde i landslagstrøye på T-banen etter seieren i første utslagsrunde av turneringen. Tusenvis av fans gjorde det samme på Slottsplassen. Det er vanskelig å forestille seg hva som vil skje hvis Norge skulle vinne mesterskapet.

Likevel er vi allerede verdensmestre i fotball. De norske fotballkvinnene har både gull og sølv fra VM. Du husker kanskje de damene som krabbet som et felles tusenbein etter gullet i 1995. Kvinnelandslaget vårt vant også OL i 2000. Bragdene handler ikke kun om historier fra tiden rundt årtusenskiftet.

9 ganger har de deltatt i VM. Bare en gang har de blitt slått ut i gruppespillet. Individuelt står det også bra til. Ada Hegerberg ble kåret til verdens beste kvinnelige fotballspiller i 2018, mens Caroline Graham Hansen ble nummer 2 i tilsvarende kåring i 2024.

Så la oss se på noen alternative forklaringer til at ingen krabbet til Slottsplassen, mens alle vil ro både der og alle andre steder. For det handler nok om noe annet enn faren for vondt i knærne.

«Det er jo ikke så mange jenter som spiller fotball»

Stereotypien om at håndball er for jenter og fotball er for gutter eksisterer kanskje for noen. Hvor kommer den fra? Fotball er den desidert største idretten for jenter og kvinner i Norge.

Et sekssifret antall jenter og kvinner spiller fotball i Norge. Da faller eventuelle argumenter om at 1/3 av medlemmene i NFF er jenter/kvinner, mens den tilsvarende andelen i NHF er 2/3.

«Gutta er jo mye bedre enn damene»

Ja, det er isolert sett riktig. Selvsagt hadde herrelandslaget knust kvinnelandslaget hvis de spilte mot hverandre. Men det er ingen god forklaring. Direkte kvalitative sammenligninger er ikke måten vi pleier å forholde oss til vurderinger av idrettsprestasjoner på tvers av kjønn.

Vi hyllet Johaug og Bjørgen på samme måte som Klæbo og Northug, selv om vi vet at de to førstnevnte hadde vært sjanseløse hvis de gikk mot de beste herrene.

Euforien over Trine Hattestad sitt OL-gull i spyd var den samme som da Andreas Thorkildsen gjentok bedriften både en og to ganger. Selv om sistnevnte sammenlignet med Hattestad kastet både et tyngre spyd og betydelig lenger.

Handler det om hvem som får representere oss?

Rammen rundt en VM-kamp i fotball er en innramming av nasjonalisme. Det er kamp mellom nasjoner. Det er idrettskrig.

Da handler det plutselig om hvem som får representere nasjonen. Våre beste menn. Er det ikke slik vi instinktivt tenker? Eller – vent litt.

Har du sett en VM-kamp i håndball for kvinner? En sluttspillkamp mot Danmark eller Serbia? Den nasjonalistiske og krigerske rammen er den samme.

Og vi har ingen problemer med verken å omtale laget som «vi» – eller å gå i krigen med Henny Reistad som hærfører.

Håndball var aldri mennenes identitetsprosjekt. Fordi menn aldri opplevde håndball som sitt kulturelle territorium, oppstod heller aldri behovet for å forsvare hvem som representerer sporten.

En maskulin scene

Jeg tror nemlig svaret er dette:

Mange menn oppfatter fotball som en maskulin scene der de ikke opplever kvinnelandslaget som en naturlig representasjon av seg selv.

For svært mange gutter har fotball vært en del av oppveksten. Enten organisert eller i skolegården eller foran garasjeveggen. Sosiologen Raewyn Connell har beskrevet hvordan idrett gjennom generasjoner har vært en viktig arena for utvikling og reproduksjon av maskulinitet blant gutter og menn.

Da blir det relevant at 2/3 av medlemmene i fotballforbundet er gutter og menn, mens 2/3 av medlemmene i håndballforbundet er jenter og kvinner. Vi anerkjenner Henny Reistad som «vår» hærfører fordi håndball aldri ble definert som et mannlig domene. Min hypotese er at det er annerledes i fotball.

Fotball er stedet der mange menn har sin egen livshistorie. Derfor oppleves kvinnene fortsatt ikke som de naturlige representantene for oss. Vi vokste opp med at fotball var rammen der gutter skulle bli menn. Fotball er den arenaen der mange menn lærte vennskap, konkurranse, nederlag, hierarki og maskulinitet.

Vi behandler ofte i fotballsammenheng kvinnenes VM og OL som om de var sidearrangementer. Og de kan gjerne vinne disse turneringene også. Men vi gråter ikke for dem når de vinner. Tårene våre sparer vi til første utslagsrunde for gutta. Det er ikke kvinnelaget vi omtaler som «vi» når de vinner. Mange av oss identifiserer seg langt lettere med våre beste menn. De som fortsetter vår imaginære livshistorie.

Kanskje er det derfor vi gråter for menn som når en åttedelsfinale, men ikke for kvinner som blir verdensmestere. Ikke fordi prestasjonen er større. Men fordi vi ikke opplever at kvinnene spiller vår historie.

LES OGSÅ

Når fotballen samler – og samtidig selger usunne varer

En billett til fotball-VM er ingen menneskerett