Hvor tilfeldig er egentlig lotto?
Det er lørdag og tv-kveld. Spenningen på topp. Og sannelig, der dukker han også opp, og trekningen er i gang. Jeg ble ikke lottomillionær denne uken, heller.
Det vil si, jeg ser aldri på, men jeg vet at karusellen med glassrør er i bruk fremdeles – og ut kommer vinnerkulene trillende. Dessverre får jeg heller aldri grunn til å danse og juble som i reklamefilmen – men det er bare en tilfeldighet.
Jeg lærte tidlig at det er en grunn til at vi bruker ordet tilfeldig, og det er fordi det finnes tilfeldigheter. Denne erkjennelsen førte med tiden til at jeg en gang på 80-tallet grunnla foreningen Skepsis (sammen med Terje Emberland, han med Himmlers maur fra min forrige kommentar).
Tallet 513 er ikke mer eller mindre tilfeldig enn tallet 7712.
Jeg hadde nemlig utviklet en intens kløe som dukket opp hver gang folk sa at «det kan jo ikke være tilfeldig».
Noen ting skjer bare
Selvfølgelig finnes det årsaker til det meste. Det er ikke sikkert vi ser dem med en gang, men de er der, og det er dette vitenskapen har som jobb å finne ut av. Det som irriterte, var insisteringen på at dette prinsippet gjelder overalt og alltid.
For det finnes da vitterlig tilfeldigheter, også? Noen ting bare skjer.
I hvert fall virker det slik for de av oss som ikke har full oversikt over universets partikler og deres bevegelser gjennom 14,7 milliarder år, eller som – hvis vi hadde hatt alle disse dataene, likevel ikke hadde evnet å prosessere og tolke dem.
Hadde jeg imidlertid vært en av dem som kunne, hadde det vært vanskelig å overraske meg (og du burde tiltalt meg som «Gud»).
I mangel av slike evner må jeg venne meg til at tilfeldigheter finnes – i betydningen «hendelser jeg ikke kunne ha forutsett».
Det skal visstnok også finnes «ekte» tilfeldighet – ting som er uforutsigbare, selv med totaloversikt. Disse skal etter sigende være å finne i bunnen av kvantefysikken.
Et tall kan ikke være tilfeldig i seg selv
Andre bestrider dette (fysikeren Lee Smolin, for eksempel) og mener av kvantefysikken bare er en krykke på veien mot en ekte forståelse som vil fjerne denne, i deres øyne tilsynelatende usikkerheten. Jeg for min del, hopper av der, og begir meg tilbake til Lottokulene. Kommer de virkelig ut i tilfeldig rekkefølge?
Et merkelig fenomen med datamaskiner er at de har problemer med å skape tilfeldige tallrekker. Et tall kan ikke være tilfeldig i seg selv. Tallet 513 er ikke mer eller mindre tilfeldig enn tallet 7.712. Tilfeldighetene oppstår i forholdene mellom tallene. Et tall kan ikke være tilfeldig med mindre det sammenliknes med en grunnlinje av noe vi anser som forventet.
Og datamaskinenes problem skal altså være å skape tilfeldige rekker av tall. Det er ihvertfall vanskelig å programmere tilfeldighet, sies det (jeg understreker «sies det», for selv suger jeg i koding). Programmering fordrer jo en relasjon mellom tallene, og dermed blir tilfeldige tall vanskelig å få til. Selv om vi med årene har produsert datamaskiner som produserer noe som likner veldig, veldig mye på tilfeldige tall.
Jeg for min del slår meg til ro med dette – og hygger meg heller med Lotto-Kåre eller hvem det nå for tiden er som står der på skjermen og smiler. Kulene hans må jo være tilfeldige? For ingen kan forutsi hvordan de oppfører seg i glassbeholderen, før de ender opp i røret?
Jeg håper det. Liknende tilfeldighetsgeneratorer har nemlig eksistert helt siden de gamle grekere.
Lotto i demokratiet
Vi tenker på oldtidens Hellas som demokratiets vugge, og det var det nok, men demokrati betydde ikke like mye «avstemning» for de gamle som for oss – det handlet like mye om tilfeldigheter. Lotteri.
I Athen, hvor det hele startet, valgte man riktignok kompetente folk til spesialiserte posisjoner. Hærførere, for eksempel. Historien bør for eksempel være fornøyd med at det ikke var jeg som ble plukket ut til å lede grekerne i slaget ved Marathon.
Men til andre oppgaver?
Vel, i stedet for å velge inn folk, for eksempel til det oldgreske «stortinget», gjorde de prosessen til et lotteri. De oppfattet dette som mer demokratisk: Med dagens språk kan vi si at det var et forsøk på å redusere populisme, et forsøk på å redusere folkeforførernes innflytelse.
Systemet skal ha oppstått etter at athenerne tapte krigen mot Sparta, slik den amerikanske statsviteren James Fishkin forklarer i denne videoen:
James Fishkin forteller om tilfeldighetsgeneratoren kleroterieon, som ble oppfunnet i antikkens Hellas.
Hva var det som skjedde, tenkte de etterpå, hvorfor gikk vi til en krig vi var dømt til å tape? Litt som den følelsen tyskere forteller at de våknet med, etter Hitler. Hva i all verden så vi i den mannen?
Så, for å hindre de samme sjarmørene tilgang til makt, igjen og igjen, oppfant athenerne kleroterion – en oldtidens tilfeldighetsgenerator.
Den var bare en av flere demokratiserende nyvinninger. De hadde også klepsydra, et timeglass med vann, som tømtes på seks minutter. Hvilket var tiden en taler fikk til rådighet. Og de praktiserte ostraka, muligheten til ikke bare å stemme for en person, men også imot ham.
Og selvfølgelig, den ovenfor nevnte kleroterion. Den sto lett synlig på agoraen, en slags analog datamaskin som tilfeldig kunne trekke ut folk til viktige oppgaver.
På fronten av kleroterion var det slisser med plass til metallplater. På disse var det gravert navn på valgbare borgere. Når noen skulle velges, fyltes slissene med slike oldtidens ID-kort.
Deretter, som et forvarsel for Lotto-Kåres komme, ble det helt en bøtte med små kuler i et hull øverst i maskinen. Hver kule hadde et nummer som stemte med en slisse. Et håndtak ble snurret, og kulene som kom ut nederst på maskinen bestemte hvem som var plukket ut.
Helt tilfeldig ble jo ikke dette heller. Slett ikke alle kunne sette sine ID-kort i kleroterion-maskinen. Kvinner, for eksempel, hvilket forsvarer min politisk ukorrekte bruk av ordet «ham» rett over her.
Jeg tror likevel jeg nok en gang slår meg til ro med dette.
