Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I søknadene om finansiering til studiene som er gjort av forskningsgruppa Oslo Chronic Fatigue Network (OCFN) er det brukt et vell av begreper og kompliserte forklaringer om teorien de forfekter: 

«opphengt alarm», «biopsykososial», «psykobiologisk», «cognitive activation stress theory», «langvarig stressrespons» med mer. 

Men når Reme og Henrik Børsting Jacobsen skriver i psykologtidsskriftet at metoden er forankret i teorier med klassisk og operant betinging, prediktiv prosessering og relasjonell rammeteori, da snakker vi psykosomatikk. 

400 millioner har ikke fått en psykosomatisk lidelse

Det går kort og godt ut på at lærte forventninger - bevisste eller underbevisste - utløser fysiske reaksjoner eller symptomer. Som Norsk Covidforening også har gitt uttrykk for i psykologitidsskriftet, synes vi faktisk det er greiest å kalle barnet ved dets rette navn. 

Videre forklarer Reme hva som kan skje når en stressrespons eller «alarm» kan henge seg opp, og at man kan «trene hjernen til å dempe en overaktiv alarm». 

Jeg er ikke ukjent med hverken prediktive eller psykosomatiske reaksjonsmønstre eller sykdomsmønstre. Jeg har bare ingen tro på at dette er driveren for virusutløst vedvarende sykdom. 

Angstlidelser, langvarig utmattelse eller smertelidelser utløses av alvorlige traumer eller store belastninger over tid, ikke av det som for de fleste opplevdes som en nokså vanlig influensa. I hvert fall er det litt for utrolig at det skulle utløse slike alvorlige psykosomatiske plager hos mer enn 400 millioner mennesker verden rundt samtidig.

Misvisende presentasjon av egne studier

De to studiene jeg kritiserer omtales konsekvent på en misvisende måte av OCFN. De blir også brukt som studierasjonale i nye studier og som «bevis» for OCFN’s teorier i fagartikler og debattinnlegg. Det er både faglig uforsvarlig og forskningsetisk tvilsomt.

1. Når det gjelder Loteca studien hevder Reme at lavt aktivitetsnivå og opplevd ensomhet var tydelige risikofaktorer. Her tror jeg Reme blander korrelasjon og kausalitet. 

Alle faktorer som ble målt i studien, ble målt etter at pasientene hadde gjennomgått infeksjonen og vært syke. Derfor har vi et høna og egget-problem. Aktivitetsnivå og følelse av ensomhet kan like godt være et resultat av symptomtrykket, som omvendt.

2. Studien på Kysthospitalets behandlingsopplegg, SIPCOV studien, viste at primærmålet i studien, som var fysisk funksjon, ikke viste klinisk signifikant effekt. Det er også mange andre svakheter ved denne studien, ref. kritiske kommentarer fra fagfolk til studien i JAMA. 

Som svar på kritikken, hevder artikkelforfatter at 

«effective and safe interventions for post-COVID-19 condition are generally lacking (2), with the latest research on pharmaceutical interventions coming up without effect (3,4), and people do not appear to recover without treatment (5). This underscores the importance of our main conclusion that a brief outpatient program is effective and safe, and should be implemented in routine clinical care.»

Dette er mildt sagt en hårreisende kommentar. 

Det var et frafall i intervensjonsgruppen på 29 personer, og flere av dem har fortalt oss i Norsk covidforening at de ble dårligere av behandlingen. Hva med dem? 

Vi kan ikke kjøre i gang behandlingsopplegg der noen blir bedre, mens andre blir verre. Disse behandlingsoppleggene er kostbare, og en behandling som hverken er effektiv eller trygg, er ikke bare en risiko for pasientene, det er også en sløsing med samfunnets ressurser.

Teoriene har ingen støtte i evidensbasert forskning

Viruset angriper ikke bare luftveiene, men mange av kroppens organer, inklusive hjernen, og long covid handler i liten grad om «opphengte alarmer» eller psykosomatikk, det handler om hvor alvorlige dysfunksjoner eller skader pasientene har fått. 

Selv om den biomedisinske forskningen ikke har avdekket en enkelt biomarkør, har den avdekket mange skader og avvik i kroppen. Derfor er det uforsvarlig å innbille pasientene at de ikke har organskader; det har som regel behandleren hverken tilstrekkelig kunnskap eller utstyr til å kunne slå fast. 

Reme skriver at «Vi tror ikke det finnes én vei ut – men vi tror det finnes flere». Jeg håper at det synet etter hvert vil gjenspeile seg i OCFS sitt virke.

Veien videre

Avslutningsvis skriver Reme: «For å komme videre trenger vi mer dialog». 

Det er fint at Silje Reme ønsker dialog. Det jeg tror vi kan enes om, er at det er viktig å finne ut av hva som skjer i hjernen og kroppen etter en virusinfeksjon. For først når vi vet det, kan pasientene få riktig behandling. 

Da kan de som eventuelt har utviklet psykosomatiske plager, få den hjelpen de trenger, mens de som har andre dysfunksjoner/skader, kan få den hjelpen de trenger - uten å bli utsatt for en type kognitiv behandling som de ikke trenger eller som gjør dem verre.