Målet om å utruste barn og elever med bedre verktøy for å takle stress og livsbelastninger kan høres fortreffelig ut. Problemet er at ensidig fokus på individet ser ut til å individualisere kontekstuelle problemer, skriver førsteamanuensis Salman Türken.
Målet om å utruste barn og elever med bedre verktøy for å takle stress og livsbelastninger kan høres fortreffelig ut. Problemet er at ensidig fokus på individet ser ut til å individualisere kontekstuelle problemer, skriver førsteamanuensis Salman Türken.

For barn og elever er bekjempelse av sosial ulikhet viktigere enn psykologisk forebygging

DEBATT: Med forslaget til Arne Holte og Ingunn Størksen om mer psykologisk forebygging tidlig i livet, risikerer vi å skape individer som i større grad blir ansvarliggjort for egen psykisk helse, ifølge innleggsforfatteren.

Nylig har Forskning.no publisert to innlegg som belyser muligheten for å forebygge psykiske vansker gjennom å fokusere på tidlig barndom, for eksempel i barnehage og skole. 

  • Les også:  Barn skal lære å snakke om følelser. Kan det gi dem god psykisk helse som voksne?
  • Les også: Samfunnet bruker stadig mer penger på psykisk helse. Hvorfor blir vi ikke friskere?
  • Det er professorene Arne Holte og Ingunn Størksen som er intervjuet i disse innleggene. Hver for seg hevder de at forebygging av psykiske lidelser er mulig gjennom å utruste barn med psykologisk kompetanse.

    Størksen og Holte kommer med konkrete anbefalinger om hva som kan gjøres tidlig i barndom. Deres forståelse ser dessverre ut til å mangle den nødvendige kontekstuelle forståelsen av psykisk helse og dermed virker både naivt og misvisende.

    Hva slags forebygging?

    Jeg er helt enig i kritikken Holte fremmer mot bruk av massive offentlige ressurser til behandling av psykiske lidelser. Selv om mange kan dra nytte av et slikt tilbud, ser ikke behandling alene ut til å være effektiv nok til å hjelpe folk ut av vanskene eller til å redusere befolkningens psykiske belastninger.

    Folkehelserapporten fra FHI viser for eksempel en økende trend med selvrapporterte pyskiske plager både hos unge og voksne og økt kontakt med helsetjenestene.

Det er godt dokumentert at folk som lever i fattigdom og under dårlige kår har opptil tre ganger større sannsynlighet for å utvikle psykiske lidelser, særlig depresjon og angst.

I den grad det er mulig, bør vi som samfunn selvsagt forebygge psykiske vansker. Men mitt argument er at slikt forebyggingsarbeid bør basere seg på en mer helhetlig tilnærming som også inkluderer bekjempelse og endring av strukturelle forhold, som nettopp skaper psykiske belastninger for individer og grupper.

Et positivt budskap fra både Holte og Størksen er at begge foreslår at det jobbes systematisk med barnehage- og skoleansattes kompetanse (et strukturelt forhold). Hvilken kompetanse som møter barn i barnehage og skole har mye å si for hvordan de har det. 

At vi skal tilby barn en barnehage og en skole med kompetente ansatte (også på psykisk helse) som skaper engasjement, trivsel og mestring, samt bidrar til allsidig utvikling, er selvsagt ønskelig. Det er nettopp slike tanker som er fremhevet i både barnehageloven og opplæringsloven.

Individualisering av psykisk helse

Det kritikkverdige med kompetansefokuset er den underliggende forståelsen av psykisk helse. Det Holte og Størksen formidler, reflekterer implisitt den (dominerende) konvensjonelle psykologien: at psykisk helse er primært et individuelt anliggende.

Myndighetene og FHI har lagt seg på den samme linja og reduserer psykisk helse til individets «evne». En slik forståelse innebærer at selv om faktorer utenfor individet kan tenkes å påvirke individet og skape stress, motgang og belastninger, er det likevel individet selv som må endre seg for å takle disse. 

Forebygging vil følgelig dreie seg om å styrke individers evne til å møte og takle motgang, og ikke å endre forhold som skaper motgang, slik som skolestress, diskriminering, arbeidsledighet, gjeld og fattigdom.

Holte kritiserer livsmestringssatsingen i skolen – at psykisk helse er blitt en del av det tverrfaglige temaet folkehelse og llivsmestrimng i læreplanverket –og kaller det en politisk bløff. Jeg er enig i denne problembeskrivelsen, men er uenig i at svaret må være mer satsing på psykologi, for eksempel som et eget fag i skolen.

Holte finner det «provoserende at elevene skal kunne håndtere en ball, men ikke håndtere følelser» og sier at «Vi skal lære hvordan hjertet og lungene fungerer, men ikke hvordan tenkningen utvikler seg eller hva som styrer vår atferd».

Det kan selvsagt være bra og positivt å lære om følelser, tenkning og atferd. Imidlertid er det vanskelig å argumentere for at slik lærdom nødvendigvis vil fungere forebyggende på psykisk helse. Nettopp psykoedukasjon – det å gi opplæring til pasienter om deres psykiske vansker – er veldig utbredt i psykisk helsevern i dag. Men som Holte selv påpeker, er dagens psykiske helsevern lite effektivt.

Når i tillegg psykologer i offentlig psykisk helsevern roper varsko om deres egen psykiske helse pga. belastende arbeidsforhold, bør dette tydeliggjøre poenget. Psykologisk kompetanse gjør ikke mennesker immune mot store strukturelle belastninger.

Individuelle løsninger på strukturelle problemer

Med det økte fokuset på livsmestring både i Rammeplanen for barnehager og i Læreplanverket for skolen har barnehage og skole nå fått mandat til å skape robuste subjekter som skal takle (all?) motgang. Helt uavhengig av hvordan samfunnet er rigget. Og helt uavhengig av strukturelle forhold som skaper nettopp motgang for ulike individer og grupper i samfunnet. Politisk er dette dypt problematisk.

Målet om å utruste barn og elever med bedre verktøy for å takle stress og livsbelastninger kan høres fortreffelig ut. Problemet er at ensidig fokus på individet ser ut til å individualisere kontekstuelle problemer. I stedet for å bekjempe og endre det som skaper belastninger for individet, legger man her et ansvar om å endres og møte disse belastningene over på individet selv.

Psykisk helse bør derimot forståes kontekstuelt. Enkelt sagt vil det dreie seg om balansen mellom krav, forventninger og belastninger fra omgivelsene og individets ressurser til å imøtekomme disse. Strategien med å kun jobbe med å øke individet ressurser blir ensidig, mangelfull og lite effektiv. Den virker samtidig ideologisk.

Kapitalistisk tankegods i psykologi

Så tidlig som på 50-tallet kritiserte psykologen, filosofen og samfunnskritikeren Erich Fromm - kanskje mest kjent fra Frankfurterskolen - den individualistiske forståelsen av psykisk helse og mente at psykologer med en slik forståelse kunne fungere som apologeter for kapitalistisk ideologi. Der samfunnsforholdene skaper problemer for mennesker, bør vi være opptatt av først og fremst å endre disse.

Dessverre har vi opplevd en større individualisering innen den konvensjonelle psykologien under dominans av nyliberalismen siden 80-tallet. Det er for eksempel godt dokumentert at folk som lever i fattigdom og under dårlige kår har opptil tre ganger større sannsynlighet for å utvikle psykiske lidelser, særlig depresjon og angst.

Fattigdomsbekjempelse ville derfor vært en mye mer effektiv forebyggingsstrategi for psykisk helse enn for eksempel slik professorene vil ha det, altså å lære om og sette ord på følelser i barnehage og skolen.

Med forslag om mer psykologi tidlig i livet, risikerer vi derfor å skape individer som i større grad blir ansvarliggjort for egen psykisk helse, mens kontekstuelle utfordringer sannsynligvis feies under teppet. Dette er ikke et empirisk, men et prinsipielt og ideologisk spørsmål.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på dette debattinnlegget. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

 

 

 

 

 

 

 

Powered by Labrador CMS