Det har vært krigssituasjoner, store ulykker, terror, drap og pandemier. Og barn får nesten alltid med seg mer av det som skjer enn det voksne tror.

Etter hvert som nettbrett og mobiltelefoner er blitt vanlige nedover i alder, mottar de ofte nyheter uten et voksent filter.

De kan misforstå de ser og leser, og med manglende livserfaring vil de i mindre grad kunne forstå og gi mening til det de mottar. Derfor er det viktig at voksne kommuniserer med barna om hva som skjer og hjelper dem til forståelse.

Kommunisere åpent og direkte

Som voksne må kommunisere åpent og direkte og hjelpe barn til å forstå alvorlige situasjoner i egen familie og på verdensarenaen. Det gleder oss at dette syn støttes av forskning.

For eksempel fremholder Schepers (2019) i sin kommentar over de siste 50 års utvikling av forskning innen pediatrisk psyko-onkologi (kommunikasjon om kreft til barn) at: «The principle of «truth-telling» to children is now widely accepted and endorsed in industrialized countries» (s. 761). Åpen kommunikasjon er også det som barn ønsker (Løvgren et al., 2015).

I vårt kliniske arbeid ser vi at slik åpen kommunikasjon gjelder de fleste krisehendelser. Det betyr selvfølgelig ikke at de skal presenteres for groteske detaljer for eksempel fra drapssaker eller terrorhendelser, men at de møtes med fakta og alderstilpassede forklaringer som hjelper dem forstå hvordan mennesker kan utføre slike handlinger, samtidig som vi stimulerer deres empati med dem som er rammet.

For å lette forståelsen har vi benyttet «hjelpebegreper» eller knagger slik som bremsepedal, tankefloker, feiltanker, ryddemaskin og tankesykdommer. I veiledere tilgjengelig på Klinikk for krisepsykologi sine nettsider finnes eksempler her.

Frykten får grobunn

Vi vet at barns frykt har god grobunn når krisen rammer, for eksempel er de svært redde for at noe skal skje med foreldre. Voksne som rolig informerer og samtaler med barna om det som skjer eller har skjedd, gir trygghet til barna.

Det er vesentlig at kommunikasjon og ivaretagelse tar hensyn til barnas alder og personlighet. Engstelige barn kan trenge mye forsikring om trygghet, mens de som i liten grad tar inn hva som skjer i samfunnet rundt dem, ikke trenger stadige samtaler om der som skjer i nyhetene.

De små barna kjenner trygghet på et voksent fang, mens en ungdom trenger en voksen som skjønner at de kan tenke dypt og langt, blant annet på hva implikasjonene er av det som skjer for dem og deres familie. De har behov for voksne med erfaring for å få perspektiv.

I pandemien var det mange ungdommer som var bekymret over hva dette betød for deres fremtid, og da Ukraina-krigen startet var spørsmålet om, «Kan det bli krig her?», ofte stilt til foreldre.

Ekstra belastning for foreldrene

Alvorlige kriser som rammer innebærer ofte ekstra belastninger for mange foreldre.

De som blir permittert eller mister jobben under en pandemi, eller de som må balansere jobbkrav opp mot et hjem der barn er i «lockdown», kan bli så belastet at samtalen med barn salderes.

Rammer et dødsfall familien, kan foreldrekapasitet bli svekket. Det kan medføre at barn søker informasjon på egen hånd og blir mer alene med tanker og reaksjoner.

Foreldre med egne krigsopplevelser som flyktninger eller som har opplevd terror eller store ulykker, kan få reaktivert sine reaksjoner av lignende hendelser som skjer, slik at samtalen med barn vanskeliggjøres.

Informasjon rettet direkte mot barn og unge

I flere land har media utviklet egne program og nyhetssider for barn. Disse egner seg spesielt godt for mindre barn. Ungdommer har i mindre grad nyhetssendinger som er direkte rettet mot dem. I en undersøkelse vi gjorde om ungdommer og pandemien etterlyste ungdom informasjon direkte for dem (Dyregrov og Fjærestad, 2020).

Mange foreldre bruker media til å informere sine barn om det som har skjedd (Reifegerste et al., 2022) og noen ser på nyheter sammen og diskuterer disse. Det er lettere om det er pandemiinformasjon som formidles enn om en katastrofe dekkes med svært dramatiske bilder.

Senere års forskning viser at det er en klar risiko for at eksponering for dramatiske nyheter kan føre til psykisk ubehag og plager blant barn (Comer et al., 2017).

Da vi passerte inn i et nytt århundre, skrev jeg en oppsummering av hva vi visste om viktigheten av sannferdig informasjon til barn.

Da spurte jeg hva vi i 2020 ville se tilbake på som utdatert og skrev: «It is very doubtful, however, that we will look back and say that it was wrong to talk directly and openly to children about painful or difficult things» (Dyregrov, 2021, s. 37).

Vi lærer stadig mer om hvor viktig det er at barn gis forståelse for det som skjer i deres umiddelbare nære verden og i storsamfunnet.

Vi skal ikke brutalt fore dem med dramatiske nyheter, uforberedt eksponere dem for sterke situasjoner, bilder eller nyheter, men møte dem med voksen trygghet og møte deres uro og behov for å skjønne hva som skjer. Kloke, rolige voksne skaper trygge barn.

Referanser:

Dyregrov, A.: Telling the truth or hiding the facts. An evaluation of current strategies for assisting children following adverse events. Association for Child Psychology and Psychiatry Occasional papers, 2001.

Atle Dyregrov og Anita Fjærestad: Unge menneskers risikoopplevelse i forbindelse med koronavirus. Rapport- og artikkelserie ved Senter for krisepsykologi nr. 1., 2002.

Jonathan S. Comer mfl.: Children’s Mental Health in the Context of Terrorist Attacks, Ongoing Threats, and Possibilities of Future Terrorism. Current Psychiatry Reports, 2016. (Sammendrag) Doi.org/10.1007/s11920-016-0722-1

Malin Lövgren mfl.: Bereaved Siblings’ Advice to Health Care Professionals Working With Children With Cancer and Their Families. Journal of Pediatric Oncology Nursing: Official Journal of the Association of Pediatric Oncology Nurses, 2015. (Sammendrag) Doi.org/10.1177/1043454215616605

Doreen Reifegerste mfl.: How to tell the kids? Parental crisis communication during the COVID-19 pandemic. Studies in Communication Sciences, 2022. Doi.org/10.24434/j.scoms.2022.01.3010

Sasja A Schepers: Commentary: Fifty years of development in pediatric psycho-oncology research and practice: How far have we come?. Journal of Pediatric Psychology, 2019. Doi.org/10.1093/jpepsy/jsz043

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap