Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

For 60 år siden gjorde den amerikanske marinbiologen Rachel Carsons bok «Silent Spring» (Den tause våren) verden oppmerksom på konsekvensene av kjemisk forurensning. 

Carson beskriver i boken hva hun mente var de negative konsekvensene av utstrakt bruk av plantevernmidler, blant annet DDT (diklordifenyltrikloretan). Hun mente at om mygg ble utryddet så kom også fuglene til å dø – og dermed blir våren taus. 

Flere farlige kjemikalier forble uoppdaget

Men på samme tid da Carson skrev boken var det mange flere kjemikalier som forurenset miljøet. De hadde bare ikke blitt oppdaget. Dette inkluderer kjemikaliene kjent som PFAS (per- og polyfluoralkylsubstanser), som i dag forurenser regn- og drikkevannsressurser over hele verden. 

Når mennesker får disse stoffene i kroppen, kan det gi økt risiko for kreft, nedsatt fruktbarhet og hormonforstyrrelser, for å nevne noen eksempler.

Selv om PFAS hadde vært i bruk lenge da Carson skrev «Silent Spring», ble ikke stoffene lagt merke til av Carson eller noen andre. Det var fordi man på 60-tallet ikke hadde gode nok måleteknikker og -utstyr. Desto større grunn er det nå til å  reise spørsmålet om hvorfor det har tatt så lang tid for folk og myndigheter å legge merke til PFAS.

PFAS og DDT har mange likheter. De er begge ikke-nedbrytbare i miljøet og gjør derfor uopprettelig skade. Hvis bare Carson hadde oppdaget PFAS i stedet for DDT - ville da miljøpolitikken vært annerledes - og ville miljøforskere ha arbeidet med å forhindre at forurensningen i utgangspunktet skulle oppstå?

For å svare på dette, må vi se på hvordan DDT ble oppdaget og håndtert.

Utviklingen av måleteknikker 

DDT ble utviklet som et effektivt insektmiddel for å utrydde mygg. Fordi DDT er skadelig for flere arter enn mygg, inkludert fugler, viste Carson hvordan overforbruk av DDT ville føre til en taus vår.

Behovet for å bedre forstå hvordan tilstedeværelsen og distribusjonen av DDT påvirket miljøet, gjorde at forskere utviklet teknikker som kunne måle DDT.

James Lovelock, en engelsk vitenskapsmann og miljøforkjemper som er best kjent for Gaia-hypotesen om at jorden fungerer som et selvregulerende system, utviklet bruken av elektronfangstdetektoren i 1957. 

Når elektronfangstdetektoren ble koblet til teknikker på gasskromatografi , ble det mulig å skille DDT fra andre kjemikalier i miljøprøver. Dermed ble det mulig både å måle det og forstå hvordan DDT påvirket miljøet.

En av forskerne som utvikler og bruker slike teknikker, Søren Jensen, la merke til merkelige kjemiske signaler i prøver fra havørn. I 1966 viste han på en overbevisende måte at disse merkelige signalene kunne tilskrives den kjemiske gruppen PCB (polyklorerte bifenyler), og at det fantes rikelig med PCB i fuglelivet som DDT. 

Oppdagelse førte til etableringen av Stockholm-konvensjonen 

Denne oppdagelsen ble raskt fulgt av flere andre vedvarende kjemikalier, som plantevernmiddelet lindan, som ble observert i miljøprøver. Erkjennelsen av at miljøgiftene DDT, PCB og lindan fantes i flere og flere prøver førte til at Stockholm-konvensjonen for persistente organiske miljøgifter (POP) ble etablert i 2001.

Mandatet til Stockholm-konvensjonen er å eliminere eller begrense produksjon og bruk av ikke-nedbrytbare organiske miljøgifter og støtte opp om et trygt og bærekraftig globalt miljø.

PFAS gikk under radaren 

Samme år som Stockholm-konvensjonen ble ratifisert, begynte PFAS å fange oppmerksomheten til miljøforskere. I 2001 hadde PFAS blitt sluppet ut i et halvt århundre. 

Det tok miljøforskere mye lengre tid å oppdage PFAS i miljøet enn PCB og lindan, hovedsakelig fordi de analytiske metodene som ble brukt av Lovelock og Jensen ikke var i stand til å måle PFAS. Dermed gikk PFAS under radaren. 

Nye teknikker til å måle PFAS i miljøet var ikke bredt tilgjengelig fram til begynnelsen av 2000-tallet. Men med nye teknikker ble det i 2001 påvist PFAS i dyrelivet over hele kloden - i menneskers blod, i drikkevann og i regnvann. Innen 2009 var det mest kjente stoffet i PFAS-familien, PFOS perfluoroktansulfonsyre, lagt til Stockholm-konvensjonen.

Sannsynlig at PFAS hadde blitt håndtert likt som DDT 

Men hva ville ha skjedd hvis Carson hadde visst om PFAS og inkludert det i «Silent Spring»? Det virker sannsynlig at den raske, globale handlingen for å håndtere DDT og PCB også ville blitt brukt på PFAS.

Det er ikke utenkelig at PFAS ville ha blitt inkludert i Stockholm-konvensjonen allerede i 2001. En slik handling ville ha redusert drastisk alvorlighetsgraden av PFAS-forurensningen som nå oppdages over hele verden. 

Hot-spot-steder er identifisert nær PFAS-produksjonsanlegg, flyplasser, papirfabrikker og tekstilfabrikker.

Det er usannsynlig at PFAS ville blitt begrenset direkte, slik tilfellet var for DDT. DDT er fortsatt tillatt brukt der det er nødvendig, for eksempel for å kontrollere malaria. Også PFAS kan ha kritiske funksjoner for samfunnet. 

Viktig å utvikle praktiske tilnærminger for relevant bruk av PFAS 

Fokuset til mange regulatorer, frivillige organisasjoner og forskere i dag er å utvikle praktiske tilnærminger som kun tillater at PFAS blir brukt for når de har en avgjørende samfunnsfunksjon, for eksempel for visse typer medisinsk bruk. Hvis det gjøres i tide, vil en slik tilnærming forhindre unødvendige utslipp til miljøet og slik unngå den økende akkumuleringen av nye typer PFAS-stoffer.

Eventuelle fordeler ved å bruke DDT og PFAS, det være seg malariabeskyttelse eller medisinske applikasjoner, må bli håndtert på en ansvarlig måte. Slik kan vi unngå overdreven bruk og utslipp som påfører miljøet, inkludert mat- og vannforsyningen vår, uopprettelige skader.

Flere forurensninger går under radaren 

Historien om DDT og PFAS er noe det moderne samfunnet nå ser gang på gang. Flere forurensninger som sendes ut, går under radaren. Først når teknikker blir tilgjengelige for å måle dem, er omfanget av forurensningen kjent. Da er det imidlertid for sent. Kjemikalier som ikke brytes ned i miljøet fortsetter å forårsake skade selv når utslippene opphører og risikohåndteringstiltak er på plass.

En bærekraftig føre-var-tilnærming 

Heldigvis har beslutningstakere, spesielt i Europa, erkjent dette. Den nylig publiserte kjemikaliestrategien for bærekraft mot et giftfritt miljø tar sikte på å sikre Europa bedre mot ukjente kjemiske risikoer.

Strategien legger vekt på tiltak mot det raskt økende antallet farlige kjemikalier som produseres eller importeres til Europa og mer omfattende farevurderinger for eksisterende og fremtidige kjemikalier. Strategien favoriserer produksjon av biologisk nedbrytbare og giftfrie stoffer og på den måten gir strategien grønne og bærekraftige kjemikaler et løft.

Lærdommen fra DDT, PCB, lindan og PFAS er altså at fremtidig kjemisk regulering bør ha en føre-var-tilnærming, der vi som forebyggende tiltak reduserer mulige trusler.

Skal vi unngå flere «Silent Springs», kan vi ikke stole på at vi i etterkant skal utvikle verktøy som lar oss rette opp allerede påførte skader.

les også

Slik følger vi karbonets kronglete ferd gjennom skogen