Forskerne har tøyd rammene for kvalitetssikring for langt, og fortjener kritikk for det. Men det er ikke det samme som at de har vært uredelige, skriver innleggsforfatteren.(Illustrasjonsfoto: Amanda Pedersen Giske, NTB)
NBTK-saken: Overtramp fra redelighetsutvalget
DEBATT: Felles redelighetsutvalg for Universitetet i Oslo, OUS og Ahus har konkludert med at forskere ved Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens (NBTK) har opptrådt vitenskapelig uredelig, og at to publikasjoner bør trekkes tilbake. Dette er en overreaksjon.
Torgeir Bruun WyllerTorgeirBruun Wyllerprofessor i geriatri ved universitetet i oslo
De er anklaget for andre normbrudd. Det ligger i definisjonen at dersom slike andre normbrudd skal regnes som uredelighet, må de ha en alvorlighetsgrad som kan sammenliknes med forfalskning, fabrikkering og plagiering.
Redelighetsutvalgets argumentasjon for dette er utilstrekkelig til å trekke en så alvorlig konklusjon.
Tøyd rammene, ikke uredelige
Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.
Sakens kjerne er grensedragningen mellom kvalitetssikring og forskning. Kvalitetssikring krever ikke pasientsamtykke og godkjenning fra Regional etisk komité (REK), mens forskning krever begge deler. Forskerne har tøyd rammene for kvalitetssikring for langt, og fortjener kritikk for det. Men det er ikke det samme som at de har vært uredelige.
Forskjellen mellom forskning og kvalitetssikring i juridisk forstand hviler på formålet. Dersom formålet med et prosjekt er å forbedre kvaliteten på pasientbehandlingen, er det kvalitetssikring, men dersom formålet er å skaffe til veie ny kunnskap om helse og sykdom, er det forskning. Forskernes motiver er altså avgjørende, og det er åpenbart at det dermed må oppstå juridiske gråsoner.
Kvalitetssikring er ikke bare tillatt, det er en plikt for alle som gir helsetjenester, og særlig maktpåliggende når man behandler en sårbar og liten pasientgruppe, behandlingen er kontroversiell og resultatene usikre.
Det ville være medisinsk, juridisk og etisk uforsvarlig om ikke NBTK hadde en løpende evaluering av egne resultater. Kvalitetssikring bør ha samme krav til metodologisk stringens som forskning; det finnes mange eksempler på at «kvalitetssikring» har vært verdiløs på grunn av slappe metodekrav. Det er derfor i utgangspunktet positivt at et kvalitetssikringsprosjekt holder så høy standard at det er publiserbart.
Annonse
Juridisk gråsone
Jeg er enig med Redelighetsutvalget i at de aktuelle NBTK-prosjektene også er forskning, ikke utelukkende kvalitetssikring. Men det er ikke det som er spørsmålet. Det kritiske spørsmålet er om dette standpunktet er så åpenbart sant at det å innta motsatt standpunkt er uttrykk for uredelighet.
En slik påstand krever en mer nyansert og inngående drøfting enn det Redelighetsutvalget har levert. Utvalget legger stor vekt på at prosjektene har fått forskningsmidler, omfatter en phd-grad og er publisert i vitenskapelige tidsskrifter.
Men dette er ikke tilstrekkelig for å konkludere med at det åpenbart er forskning. Det finnes mange eksempler på prosjekter som oppfyller alle disse kriteriene, men likevel ikke er forskning i helseforskningslovens forstand.
NBTK-forskerne har navigert i en juridisk gråsone. De har navigert feil, men har ikke vært alene om å tolke sine prosjekter som kvalitetssikring.
De har fått støtte fra sine overordnede og fra sykehusets personvernombud. Å si at de har vært uredelige – og dermed likestille dem med folk som forfalsker, fabrikkerer og plagierer – det er ikke bare urimelig, det er et overtramp.
TA KONTAKT HER Har du en tilbakemelding på dette debattinnlegget. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?
