PISA-undersøkelsen har gitt oss et resultat vi ikke kan se bort fra

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

PISA-undersøkelsen har gitt oss et resultat vi ikke kan se bort fra. Norske 15-åringer gjør det svakere enn før på de fleste områder. Det gjelder særlig lesing, og særlig guttene. Vi er ikke alene om dette, for utviklingen går i samme retning i store deler av Skandinavia.

Oppmerksomheten har naturlig nok vært rettet mot skolen. Skolen har et stort ansvar og er en viktig del av løsningen, men konsekvensene rekker langt videre enn klasserommet. Man kan diskutere metoder og tall, men hovedbildet er tydelig nok. Vi har fått generasjoner som går ut av grunnskolen med et lavere kompetansenivå enn vi er vant til.

Det er bekymringsfullt i seg selv. Og vi trenger ikke følge tanken langt før vi ser hva det betyr for universiteter og høyskoler.

En sektor i krysspress

I UH-sektoren snakker vi om «inntakskvalitet». Mange hevder allerede at den er på vei ned, og PISA-resultatene tyder på at utviklingen vil fortsette. Elevene som strever med lesing i dag, sitter i forelesningssalene våre om få år.

Samtidig står sektoren i et krysspress. Nye studenter har svakere faglige forutsetninger. Finansieringssystemet belønner gjennomføring stadig sterkere. Og det blir mindre penger å rutte med. Summen av dette gjør at vi ikke kan fortsette som før.

Høyere utdanning har lenge kunnet regne med motiverte studenter med solid faglig bagasje. Pedagogikken vår er bygget for dem. Den forutsetter at studentene leser selvstendig, strukturerer sin egen læring og i stor grad motiverer seg selv. Det har fungert fordi studentene har hatt forutsetningene.

Vi kan ikke ta for gitt at de har det i fremtiden. Mange faglig ansatte merker allerede denne endringen i undervisningen. De strekker seg langt for å følge opp studentene, ofte innenfor rammer som ikke er laget for det.

Da er det fristende å peke på skolen, på skjermbruk eller på studentene selv. Det er for lettvint.

Videregående skole, del 2?

Universiteter og høyskoler finnes ikke for sin egen skyld. Vi har et samfunnsoppdrag. Vi skal sørge for at samfunnet får sykepleiere, lærere, økonomer, ingeniører og ledere med den kompetansen som trengs.

Hvis vi ikke lenger klarer det, er ikke problemet først og fremst at studentene er blitt svakere. Problemet er at institusjonene og det politiske system ikke har tilpasset seg studentene de faktisk får.

Vi må derfor stille oss selv noen ubehagelige spørsmål. Er vi rigget for oppdraget vi har? Skal vi legge til rette for tettere oppfølging? Skal vi gi mer støtte i læringsarbeidet, også i ferdigheter vi tidligere har tatt for gitt, som akademisk lesing og skriving? Og skal vi utvikle en universitetspedagogikk som i større grad starter der studentene faktisk er?

Mange vil innvende at dette betyr å senke nivået, og at høyere utdanning blir «videregående skole del to». Kravene til hva en kandidat skal kunne når hun eller han er ferdig, skal ikke senkes. Men veien dit kan ikke lenger forutsette at alle starter på samme sted som før. Vår oppgave er å løfte dagens studenter fra det nivået de er på.

Endring for tiden vi lever i

Å møte studentene der de er, handler ikke om å gjøre det enklere. Det handler om å ta læring på alvor. En utdanning der en stor del av studentene faller fra eller består uten å ha lært nok, er ikke kvalitet. Det er en tapt investering for både studenten og samfunnet.

Sektoren ber om politisk tillit og ressurser, og det er rimelig. Men da må vi også vise at vi leverer. Politisk velvilje får vi ikke ved å vise til hvordan det var før. Vi får den ved å vise at vi løser oppgavene samfunnet har nå.

Institusjonene må være til for den tiden de lever i. Det krever at vi er villige til å endre undervisningsformer, bruke ressursene annerledes og gjøre oppfølging av studentene til en kjerneoppgave, ikke et tillegg.

Vi må være universiteter for vår tid. De som ikke har lyst til det, bør kanskje finne seg noe annet å gjøre.

Les også:

Hvor er insen­tivene for å få barna våre til å strekke seg litt ekstra og bryne seg på fag?

Kunstig intelligens er en ny form for liv