Kunstig intelligens er en ny form for liv

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Jeg er ikke ekspert på datamaskiner og algoritmer. Men jeg har brukt store deler av livet på å forstå levende systemer – hvordan DNA danner grunnlaget for livet, hvordan kreftceller utvikler seg, og hvordan mennesker lærer og forstår verden.

Dette kan høres ut som sprikende temaer, men det finnes én ting som binder dem sammen. Alt handler om hvordan informasjon oppstår, kopieres og utvikler seg i ulike miljøer.

Men hva er egentlig informasjon?

Det kan beskrives med kompliserte formler innen fysikk og informatikk, men i praksis er det ganske enkelt.

Tenk deg en låst dør. Du kan bruke masse energi på å bryte deg gjennom, eller du kan bruke informasjon: En nøkkel som passer i låsen kan åpne døren nesten helt uten kraft.

Informasjon er altså et fysisk mønster som passer til et annet mønster – og kan løse problemer.

Informasjonen kom før oss

Når vi tenker på informasjon, tenker vi gjerne på ord, bilder, bøker og dataprogrammer. Men informasjon fantes lenge før mennesker. DNA utviklet seg fra enklere selvkopierende molekyler og har kopiert genetisk informasjon i milliarder av år.

Gjennom naturlig utvalg organiserte denne informasjonen seg i gener og kromosomer, bygget celler og etter hvert stadig mer komplekse organismer. Med de første nervesystemene kunne informasjon også lagres og bearbeides i hjerner.

Etter hvert kunne den nevrologiske informasjonen overføres mellom individer – for eksempel som lydsignaler som ble fanget opp av ører og omdannet til nye nervesignaler. Tanker – eller memer – kunne slik bevege seg fra hjerne til hjerne.

Gjennom millioner av år utviklet dyr, og etter hvert mennesker, evnen til å kommunisere stadig mer kompleks informasjon.

Vi mennesker liker å tro at det er vi som lager informasjonen. Men egentlig er det motsatt: Det er den som lager oss. Gener bygger kroppen vår, mens memer former sinnet og bevisstheten vår. Vi er midlertidige konstruksjoner som informasjonen lager for å kopiere seg videre – fra kropp til kropp og fra hjerne til hjerne.

Informasjonens frigjøring fra kroppen

Hjernen har imidlertid en åpenbar begrensning. Det tar tiår å fylle den med språk, kunnskap og erfaring, og når vi dør, slettes hele den nevrologiske «harddisken».

Utviklingen av skriftspråket var derfor et enormt evolusjonært fremskritt: Informasjon kunne lagres utenfor kroppen og leve videre uavhengig av hjernen. Med trykkekunsten kunne den masseproduseres, og med datamaskinen kunne den prosesseres, kopieres og lagres med lysets hastighet og digital nøyaktighet.

Så koblet vi datamaskinene sammen i et globalt nettverk og flyttet med stor iver stadig mer informasjon over i den digitale verdenen. Bøker og vitenskapelige artikler, bilder, nyheter, meninger og sosiale relasjoner, helseinformasjon, økonomien og store deler av samfunnsstrukturen er allerede digitalisert.

Snart finnes det mer informasjon om oss i den digitale «skyen» enn i våre egne hjerner. Det eneste som manglet i den digitale verdenen, var en metode som lot informasjonen utvikle seg, løse problemer og ta beslutninger på egen hånd.

Så kom KI-revolusjonen

Ved å etterligne biologiens nevrale nettverk i stadig kraftigere datamaskiner har læringen flyttet ut av hjernen og inn i den digitale verden.

Informasjonen har ikke bare fått en digital hjerne. Den har fått «armer og bein». KI-agentene kan bruke verktøy, utføre oppgaver og justere kursen etter hva som skjer. Informasjonen er i ferd med å frigjøre seg fra den dødelige kroppen.

KI-systemer har begynt å oppføre seg som digitale organismer: De handler, tilpasser seg og konkurrerer om ressurser i miljøet de lever i. Det som fungerer, blir kopiert og videreutviklet. Det som ikke fungerer, forsvinner.

Om vi aksepterer at menneskelig kultur og teknologi er en del av evolusjonen, blir også KI-revolusjonen et trinn i evolusjonshistorien. Den kan sammenlignes med overgangen fra encellede til flercellede organismer eller framveksten av de første nervesystemene – bare mye raskere.

En ny form for liv

Hvor denne utviklingen er på vei, er vanskelig å forutsi. Mange er reelt bekymret for at KI vil undertrykke og i verste fall utrydde menneskeheten. 

Fra evolusjonshistorien ser vi hvordan store evolusjonære overganger ofte innebærer at mindre enheter settes sammen til mer komplekse systemer. Som samfunn er vi allerede helt avhengige av det som skjer i den digitale verdenen.

Vi er koblet sammen i et større system, og et realistisk scenario er at mennesker og KI utvikler en form for symbiose – at vi ender opp som biologiske celler i en digital superorganisme.

Vi står ikke utenfor og styrer utviklingen. Vi er en del av den. Utfordringen handler ikke bare om å kontrollere KI, men om i hvilken grad vi kan påvirke vår egen evolusjon.

Det er derfor viktig å forstå at KI ikke bare er en ekstremt kraftig og farlig teknologi.

Det er selve livet som går videre – og menneskeheten er bare et trinn på veien.

Nytt fra forskersonen:

Hvor mye rødt kjøtt spiser vi egentlig?

Dette skjer i hjernen når du leser