Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

I sommer anslo en solid dansk studie hvor stor andel av befolkningen som får behandling for psykiske lidelser i løpet av livet. Tallet? 82,6 prosent. Det har skapt blest og motstand fra blant annet fagfolk i Norge og Danmark. For kan det virkelig være så mange? Men i stedet for å stritte imot, bør vi ta tallet på alvor. Det kan bidra til mindre stigmatisering og bedre folkehelse.

Kan tallene stemme? 

Den danske studien ble publisert i et av de mest prestisjetunge vitenskapelige tidsskriftene innen psykiatri. Tidligere har en anerkjent studie fra New Zealand vist at 86 prosent av deltakere oppfylte kriteriene for en psykisk lidelse innen de var 45 år.

Den banebrytende danske studien er basert på registrerte opplysninger om 1,5 millioner personers besøk hos leger, sykehus og privatpraktiserende helsevirksomheter. På New Zealand har de gjennomført kliniske undersøkelser av et helt fødselskull, 1037 personer født i 1972 og 1973, fra fødsel og fram til i dag. På denne måten har forskerne kunnet registrere hvor mange som faktisk opplever psykiske helseproblemer i løpet av livet. Det vil si at tallene stemmer.

Ingen tror på tallene

Allikevel tror ikke folk på dem. Både i Norge og i Danmark har responsen fra fagfolk vært todelt. Noen mener tallene betyr at det har gått inflasjon i diagnosesystemet, at hvis så mange får diagnoser har vi begynt å sykeliggjøre det normale. Andre mener at en slik normalisering av psykiske lidelser fører til overmedisinering og kamp om ressurser for dem med mest alvorlige lidelser. 

Felles for disse perspektivene er benektelse av at det reelle tallet på forekomst av mentale helseproblemer kan være så høyt som 80 prosent. Det reflekterer en gjenstridig og stigmatiserende oppfatning om psykiske helseproblemer, nemlig at de er sjeldne.

Snue er stuereint, men tvangstanker er tabu

Hvorfor er folk så sikre på at forekomsten av psykiske lidelser er sjeldnere enn kroppslige? 

I somatikken diagnostiseres både lette plager og alvorlige lidelser, uten at noen hever øyenbrynene over det. Sannsynligvis ligger det mye god forebygging i at vi har lav terskel for å ta en sjekk hos fastlegen. 

Ofte holder det med en prat om hvilke symptomer man bør være obs på eller hvilke livsstilsendringer som kan være gunstige, andre ganger trengs henvisning og behandling. Det samme gjelder for angst og depresjon.

Hadde det ikke vært fint om vi kunne omfavne at livet mest sannsynlig vil føre med seg både infeksjoner, angst eller depressive episoder? At vi må ta både fysiske og psykiske problemer på alvor og at det ofte er lurt å oppsøke hjelp?

Drømmescenariet 

Vi ønsker oss to ting: For det første, at både fagfolk og lekfolk tar på alvor at de aller fleste får psykiske helseproblemer i løpet av livet og at dette påvirker funksjon, livskvalitet og arbeidsførhet, uavhengig av om vi setter diagnoser på problemene. 

For det andre, at vi utvider det nødvendige folkeopplysningsarbeidet om psykisk helse slik at vi – og særlig barn og unge - i større grad opplever åpenhet og kunnskap om denne viktige delen av livet.