Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

«Gruvedrift» på havbunnen gir egentlig et feil bilde. Uttaket skjer med beltegående maskiner som suger opp potetlignende klumper med mineraler (noduler) til et skip, eller har verktøy foran som kan ta løs stein eller skrape av mineraler fra fjellet. 

Vi skiller altså mellom tre typer mineraler: manganskorper som skrapes av, steinrøyser (sulfider) rundt varme kilder og den tredje (som vi ikke har i Norge) er metallklumper (metallnoduler) som ligger strødd på flat havbunn. 

Alle tre finnes i svært dype havområder i bekmørke.

Kan mineraluttak på havbunnen skape en katastrofe?

I Norge har vi nå hatt en prosess og debatt om mineraluttak fra dyphavene sørvestover fra Svalbard. Regjeringen har i våres konkludert med at de vil starte en åpningsprosess for mineralvirksomhet på deler av kontinentalsokkelen, og saken er nå til behandling i Stortinget.

Vi vet lite om disse havområdene, men selv om vi vet lite om enkeltområder så vet vi mye om helheten. 

I denne debatten har særlig de førende i miljøbevegelsen, særlig WWF, klart å skape et inntrykk av at vi vet nesten ingenting og at dette blir katastrofe for klima og fiskeproduksjon og sjeldne arter.

Dette er bl.a. basert på en helt feil oppfatning av mulig omfang og en utrolig manglende empati for rovdrift på mennesker og på regnskog som er alternativet for mineralutvinning.

Helvete i Kongo

Et eksempel på gruvedrift på land finner vi i DR Kongo som leverer 75 prosent av verdens forbruk av det viktigste mineralet for batterier, kobolt. I Kongo brukes det barnearbeidere og det er mye vold, ikke minst der det er et stort innslag av «håndtverks-gruvearbeidere». 

Disse driver for seg selv uten sikkerhetsutstyr. Deres «gruver» kan ha diameter på en meter og som stiger brukes en enkel stokk. Rasfaren er enorm, støvplagen også. Omfanget av dette er betydelig og synes på Kongos eksportstatistikk.

Også ordinær gruvedrift medfører ofte betydelige problemer for de som jobber i gruvene med lungesykdommer og eksponering for tungmetaller og kjemikalier.

Gruvedriften kan være gigantiske hull i bakken, såkalt åpne dagbrudd, og fjellet som tas ut må knuses for å få ut mineralet. Dette fordi mineralet oftest bare er noen få prosent av malmen. Dette skaper enorme steinfyllinger som har avrenning av kjemikalier og gruveslam med helseskadelige tungmetaller .

I tillegg til at gruvedriften på land altså er svært plasskrevende og ofte okkuperer viktige miljøer som regnskog, kan gruvedriften ha enorme vannbehov som etter bruk medfører forurensning til elver og vannforsyning.

Mineralproduksjon er stadig viktigere, men skjer i ganske få land

Det er et geopolitisk problem at noen få land har så store andeler av mineralproduksjonen. Det alene øker behovet for mineralutttak i norske farvann. 

Kina har allerede stoppet eksport av to sjeldne mineraler. EU og det internasjonale energibyrået IEA er svært opptatt av dette og figuren under viser situasjonen for batterier til elektriske biler.

Situasjonen er dessuten verre enn det statistikken for land viser: I Kongo eier kinesiske selskaper 14 av 15 koboltgruver (se modell under). Følgelig hjelper det ikke om det globalt er tilstrekkelig mengde av et sentralt mineral, hvis det er i feil hender.

Problemene på land som vi ikke har i vann

Det internasjonale energibyrået (IEA) har i en artikkel summert opp «styringsrelaterte risikoer» - altså uønskede sider ved landbasert gruvedrift som kan oppstå - globalt i følgende figur:

Helvete i dyphavet

Det er helt klart at de seks øverste linjene i figuren ovenfor ikke er relevante for mineralutvinning på havbunnen i norsk sammenheng, selv om vi alltid må være på vakt mot korrupsjon

Likevel er det et helvete på havbunnen også, med et så stort trykk at ubåter kollapser (imploderer). Intet lys og temperaturen er rundt null. Og i norske farvann finner vi mineralene i vulkanske fjellområder på havets bunn (1500 – 4000 m) med utløp av glohet, svart sjøvann fra dypt nede i havbunnen.

Det svarte vannet ser ut som røyk i luft, og fargen kommer fra mineraler som på land ville forgiftet alt liv i kilometers omkrets. Dette vulkanske fjellområdet på havets bunn mener miljøbevegelsen med WWF i spissen er så unikt at det ikke må røres. Mer om det under, men først mer om hva vi finner på denne havbunnen.

Der «røyken» møter det kalde havet, felles det ut av vannet leire og slam fra jordens indre. Dette bygger opp grushauger og «skorsteiner/piper». Havbunnen på slike dyp er som en iskald ørken, mens pipene er som oaser med et yrende liv på grunn av varmen og næringstilgang. Ikke så mange arter, men de er mange i antall.

Faunaen på pipene er «vant til å dø» i dette helvete. De lever jo i et vulkansk område og på kanten av skjøre piper som kan stå i fra noen få til tusen år og plutselig brytes ned av jordskjelv eller miste vannstrømmen pga endringer i undergrunnen. Da dør livet på pipen øyeblikkelig med et temperaturfall til nærmere null grader.

Da må du ha en sterk mekanisme for at artene som lever på pipene skal overleve, i form av egg/larver som spres i vannet til andre/nye piper. En undersøkelse av slike piper sør for Japan, viser at artene der spres i en avstand på over 1800km. Det aktuelle området på norsk sokkel har en utstrekning på ca 1500 km.

Den norske regjeringen tillater imidlertid ikke at slike aktive piper skal bli gjenstand for uttak av mineraler. Aktiviteten skal foregå på piper der dette spesielle livet har forlatt strukturen og der biologien er ganske lik resten av havbunnen.

Vet vi for lite om havbunnen til å ta ut mineraler?

Jeg er helt enig i det som har kommet fram i uttalelser fra forskerhold og miljøbevegelse i høringsrunden om uttak av mineraler i norske farvann, - at det er mye vi ikke vet. Men la oss i hvert fall omtale det vi vet på en presis og redelig måte.

Dessuten, når det er så mye vi ikke vet, hvordan kan noen da være så sikker på at konsekvensene ikke bare blir enorme, men også «gi systemvirkninger»? Dette er fantasier ut fra det vi tross alt har av tilgjengelig viten om det aktuelle havmiljøet i lys av mulig virksomhet der.

WWFs forutsetning om omfanget av dette er helt ute av proporsjoner og samtidig avslørende for manglende kompetanse om havet. Dessverre har WWF vært sentrale i utarbeidelsen av miljøbevegelsens høringsuttalelser.

Et eksempel på mine påstander om WWF, er dette kartet som brukes av WWF for området med metallnoduler i Stillehavet. Det viser arealer på havbunnen mellom Mexico og Hawaii med lisensområder for høsting/opptak av noduler som er lagt oppå kartet for Europa:

Kartet er helt riktig i størrelse for havbunnen i forhold til Europa, men de viser ikke at det er satt av til vern et område som tilsvarer to tredjedeler av det røde i figuren. Liker de ikke verneområder?

I tillegg er 43 prosent av det røde området bart fjell uten noduler eller har bakker med for stor helning for innsamling av metallnodulene. Det regnes i tillegg med at 20 prosent av nodulene der det er drift, ikke blir tatt opp. Dessuten betyr «der det er drift» at nodulenes størrelse (og noe ulikt innhold) avgrenser arealbruken ytterligere.

Slike teoretiske kart med viktige utelatelser er krisemaksimering. Hvis vi ser praktisk på dette så kan 30 operasjoner levere batterimetaller til 1 milliard elbiler på omtrent 30 år. Dette vil teoretisk påvirke 10 prosent av det røde arealet i kartet ovenfor.

Og regnskogen ødelegges

Deler av miljøbevegelsen og forskningsmiljøer mener vi bør gå for et forbud mot utvinning av mineraler i havdypene (moratorium) inntil vi vet mer. Vil vi noen gang vite nok? Hva med virksomhet i rimelig kjente miljøer på land i Norge, der det er beregnet at det finnes 25.000 arter som vi ikke kjenner.

Utlyste områder blir ofte misforstått til å bety det som «skal ødelegges» som i det aktuelle området sør for Svalbard på 180 000 kvadratkilometer. Men dette er et fjellområde under vann som det skal letes i.

LES OGSÅ

Havbunnen på 1.500 meters dyp kan bli åpnet for mulig gruvedrift. Hvordan ser det ut der nede?

Beregninger som foreligger om dette, avgrenser arealer for direkte utvinning av manganskorper og sulfider (fra pipene) til ca 400 kvadratkilometer (400km2), - som arealet til Oslo kommune inkludert Oslomarka. 

Da er det helt uforståelig hvorfor WWF bruker argumentasjonen om at «det trengs også inngående kunnskap om spredningsryggenes (vulkanområdets) økosystemfunksjoner, siden deres rolle for havet lokalt, regionalt og globalt fremdeles er lite kjent».

Vil et mineraluttak på 0,16 prosent av arealet skape endringer i økosystemfunksjoner for et vulkansk fjellområde over 1500 kvadratkilometers lengde?

Og til slutt: Det minst gjennomtenkte argumentet i denne sammenheng er at virksomheten vil «risikere å frigjøre store mengder CO₂ som er naturlig lagret på havbunnen». 

Dette finner du ikke på og rundt kalde piper. Det er heller ikke under metallskorper (Se mer om mineralutvinning) på fjell som kun lages av naturen der det ikke er sedimenter med CO2-innhold.

• Les svaret fra WWF her: Mineraler fra havbunnen:Miljøbevegelsen ber om ansvarlig forvaltning

LES OGSÅ

Verdens største forflytning av dyr skjer hver eneste natt – året rundt