Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Klimakrisen er her. Vi opplever muligvis det varmeste år i menneskenes historie. Skogbrann i Hellas ødelegger Nordmenns velfortjente sommerferie og livsgrunnlaget til Grekerne. Turgåere i Texas og kylling i England dør av hete.

Det er bred politisk støtte til 1,5 graders-målet i Parisavtalen, i Norge som i Europa. Dette innebærer at økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen ikke skal overstige 1,5 grad sammenlignet med førindustriell tid.

Politikere lovet velgerne å ta kraftige tak for å redusere klimagassutslipp for å innfri dette målet. Et utslipp på 350 milliarder tonn vil øke konsentrasjonen av karbondioksid i atmosfæren. Et slikt utslipp vil gjøre det like sannsynlig at gjennomsnittstemperaturen øker med mer enn 1,5 som at økningen blir mindre enn dette.

I fjor lå karbonutslipp kun fra forbrenning av fossil energi og sementproduksjon på rekordhøye 37 milliarder tonn ifølge Global Carbon Project. Uten å bråbremse utslippene passerer vi 1,5 grader rundt 2030, og årets sommer gir oss en forsmak på hva et gjennomsnittsår vil se ut i fremtiden.

EU reduserer utslipp raskt, men ikke raskt nok

Den europeiske unionen har gjennom presidentskapet til Ursula van der Leye gjort mye for klimavern. EUs og Norges mål for 2030 er å redusere utslipp med 55 prosent i forhold til 1990-nivå. I perioden 1990 til 2021 reduserte EU klimagassutslippene med 32 prosent og Norge med 4 prosent.

EUs klimalov av 2021 krever at EU setter et utslippsmål for 2040 og utarbeider et budsjett over samlede utslipp for tidsperioden 2030-2050. Det er målet som den framtidige politikken innen industri, energi, transport, og landbruk skal styres etter. Norge er forpliktet å følge EUs regler flere av disse politikkområder og har hittil også valgt å sette samme utslippsmål.

EUs klimaråd, forankret i klimaloven, har nå levert forslag til både et utslippsmål for 2040 og et utslippsbudsjett for perioden 2030-2050. I arbeidet med mål for 2040 har vi tatt hensyn til at det globale utslippsbudsjettet på 350 milliarder tonn skal fordeles rettferdig mellom verdens åtte milliarder innbyggere, og gjennomførbarheten av utslippskutt.

Rettferdig fordeling av karbonbudsjettet

Allerede i FNs avtale for klimavern fra 1992 ble det lagt føringer for rettferdig fordeling av utslippskutt. Alle har ansvar å redusere utslipp, men det er nødvendig å skille mellom både hvem som forårsaker hvor store utslipp, og landenes respektive evner til å gjennomføre reduksjoner.

Filosofer og forskere har jobbet fram ulike fordelingsprinsipper og undersøkt hva det betyr for fordeling av det globale utslippsbudsjettet. Alle prinsipper som tar utgangspunkt i historiske utslipp viser at rike land samt Kina har brukt opp sin andel av utslippsbudsjettet, og vel så det.

Kun hvis vi ser bort fra hvem som var ansvarlig for fortidens klimagassutslipp, har Europeiske land fortsatt anledning til å slippe ut mer. Med andre ord, Europa og Norge bør redusere sitt utslipp til null så fort som overhodet mulig. Samtidig er det et etisk prinsipp at ingen kan kreve at en gjør noe som ikke er gjennomførbart.

Teknologiske og samfunnsmessige utviklinger muliggjør raske utslippskutt

Forskere lager utslippscenarioer gjennom å utvikle globale energi- og klimamodeller og gir modellene oppgaven med å løse verdens framtidige energiforsyning mest mulig kostnadseffektivt, men under rammebetingelser som begrensing i utslipp. 

Lenge kunne modellene finne løsninger som reduserer utslipp rask nok for å begrense oppvarming til 1,5 grader. Men ingen forutså at solenergi og vindenergi skulle bli så billig, at el-biler kunne konkurrere med fossildrevne kjøretøy så fort, og at utviklingsland kunne øke sin velferd med så lite energibruk. 

Med ny teknologi og erfaring med hvor raskt den kan innfases klarer modellene knapt nå målet likevel.

EUs klimaråd har undersøkt to tusen ulike utslippscenarioer fra mange modeller. Tre scenarioer ble valgt som eksempler. Scenarioanalysen viser at det finnes ulike måter å oppnå 1,5 graders målet.

Etterspørselsfokus-scenarioet: Størst reduksjon i energietterspørsel og rask utbygging av fornybar energi.

Høy-fornybar-scenarioet: raskest elektrifisering av energibruk, mye bioenergi med CO₂ fangst og lagring.

Fleropsjonssenarioet: utbygging av atomkraft og fossilenergi med CO₂ fangst og lagring, hydrogen som energibærer.

Alle scenarioer innebærer en radikal utfasing av fossile energikilder og en rask utbygging av sol- og vindenergi. De innebærer redusert forbruk av kjøtt og transporttjenester, akselerert utbygging av fornybar kraft, bruk av atomkraft, karbonfangst, og hydrogen, men i ulik sammensetning og omfang.

I scenarioene som oppnår 1,5 graders målsetning er utslipp i 2040 kun 5-10 prosent av utslippet i 1990. EUs samlede klimagassutslipp mellom 2030 og 2050 ligger på 11-14 milliarder tonn. Dagens utslipp er 3,5 milliarder tonn per år. Etter 2050 er EU nødt til å fjerne en del CO₂ fra atmosfæren for å bøte på gamle synder.

Kun tøffe tak sikrer utslippsstans

Klimarådet anerkjenner at en reduksjon med 90-95 prosent ved 2040 sammenlignet med 1990 er et hårete klimamål. Hvis vi reduserer mindre, så suser vi forbi 1,5 grader oppvarming. Det blir vanskelig å stanse utslipp senere, mens vi samtidig er konfrontert med konsekvensene av klimakrisen, som flyktningstrømmer, oversvømmelser, og hetebølger.

Vi må stanse utslippene. EU er på rett bane, og målene rådet foreslår et oppnåelig, men det trengs flere tiltak. Norge er en god illustrasjon på at ikke alle land ligger like godt an som EU, og det trengs et kraftigere lut her.

Referanse:

• European Scientific Advisory Board on Climate Change, 2023, Scientific advice for the determination of an EU-wide 2040 climate target and a greenhouse gas budget for 2030–2050. Copenhagen.