Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Havforskningsinstituttet (HI) gav nylig ut Ressursoversikten 2026. HI bygger hovedsakelig oversikten på arbeidet i Det internasjonale råd for havforskning, som er den mellomstatlige forskerdrevne hovedrådgiveren for nasjonal og internasjonal fiskeri- og havforvaltning.

Rapporten beskriver situasjonen for bestander av fisk, skalldyr o.a. som høstes i norske fiskerier som foregår fra Nordsjøen og De britiske øyer i sør til Barentshavet og Svalbard i nord. Hovedoppslaget i media ble at mengden av høstede bestander har sunket til det halve siden 2013.

Diagrammet viser at tilstanden i de siste mer magre årene ikke er mye verre enn den var i begynnelsen av tidsserien 2000-2025. Forholdene i tiårene før 2000 er ikke diskutert i Ressursoversikten, men dras linjene bakover til rundt 1980 for alle bestandene (ikke vist her), vil nivået tidlig på 2000-tallet fremstå som «normalt», mens toppene rundt 2010-2015 er «uvanlige».

Varmere enn normalt

Hva fremmes så som hovedforklaringer for nedgangen siste tiår? Vi siterer fra sammendraget i HI-rapporten (vår utheving): 

«Et fellestrekk på tvers av bestandene er den nåværende lave rekrutteringen. Når det gjelder klima og plankton, viser vår sammenstilling at klimaet er betydelig varmere enn normalt, og at planktonbiomassen er lavere enn normalt, både i Norskehavet og Barentshavet. Både planktonbiomassen og de klimatiske forholdene påvirker fiskeressursene og bidrar til den lave rekrutteringen, men sammenhengene endrer seg med de klimatiske endringene.»

Ordet «rekruttering» i denne sammenheng betyr tilvekst av nye individer til bestandene som fiskes. Plankton er smådyr som lever fritt i vannet og er mat for en rekke fiskearter. Biomasse er mengden slike dyr målt i vekt.

Et alvorlig varsko

Når det gjelder det mindre og avgrensede området Nordsjøen-Skagerrak, viser rapporter fra Havforskningsrådet stadig økende temperaturer, endrede planktontyper og -mengder, og sviktende tilvekst for mange fiskearter. 

Hoppekrepsen raudåte, som er det viktigste næringsdyret for yngel av fisk som gyter om våren, har sunket med 70 prosent siden 1960-tallet. 

Disse «vårgyterne» er de mest tallrike i våre farvann, og de er tilpasset et noe kjøligere klima enn det som er i ferd med å utvikle seg til dagens Nordsjøklima.

Dette er et alvorlig varsko om matproduksjonen fra havet slik vi kjenner den. Det er ikke bare endringer i utbredelse som er aktuelt, men bestandenes evne til å fornye seg eller vokse. Endringene i planktonmengdene er så fundamentale at det mest sannsynlig er dette som er hovedårsaken, ikke temperaturen i seg selv.

Dårligere tilvekstforhold

De fleste bestander i våre farvann formerer seg hvert år, og det er tallrikheten av yngel i hver nye «årsklasse» som bestemmer tilveksten til bestanden. Hadde tilvekstforholdene vært som tidligere, ville dagens foreldrebestander være store nok til å produsere sterke nye årsklasser som ville opprettholde eller øke mengdene. 

Imidlertid er situasjonen nå at det ikke overlever tilstrekkelig yngel og ungfisk til å fornye bestanden av større fisk. Etter hvert vil da også foreldrebestanden reduseres.

Rekrutteringen styrer utviklingen i så sterk grad at selv om høstingsnivået reduseres til «optimale nivå» eller stoppes fullstendig, vil det ikke være nok. I en slik situasjon kan man ikke vente retur til tidlige tiders bestandsstørrelse bare man stopper å høste.

Kampene mot overbeskatning har gitt bedring, men er ikke over. Likevel, hvis hele forutsetningen for gjenvekst er i spill, så er det ikke overfiske som er hovedutfordringen. 

Selvsagt er målet alltid å regulere fisket for å oppnå bærekraftig høsting. Stilt overfor vedvarende sviktende tilvekst, er det imidlertid bare omstilling til en ny virkelighet som vil nytte for å opprettholde matproduksjonen fra havet.

Nytt tyngdepunkt for Nordsjøtorsken

Langs Skagerrakkysten og i Oslofjorden finnes en blanding av små kyst- og fjordbestander og fisk fra havbestandene som bruker kysten i deler av livsløpet. For eksempel er det meste av torsken i ytre kyststrøk av «Nordsjøtype». 

Det er ikke tilstrekkelig informasjon til å utføre pålitelige mengdeberegninger for kystforekomstene, men de samme negative endringene som ses i Nordsjøen og Kattegat, skjer også inne på norskekysten.

Yrkesfiskeren tilpasser seg dette allerede, rett og slett fordi det knapt finnes grunnlag for regningssvarende fiskeri, spesielt etter torsk. Det meste av torsk som omsettes på Sørlandet nå er ikke fanget på Skagerrakkysten, men i nordlige Nordsjøen, som nå er blitt det nye tyngdepunktet for Nordsjøtorsken, eller fra enda nordligere farvann.

Dette er i tråd med den overordnede trenden Ressursoversikten 2026 og Havforskningsrådet beskriver. Endringene i havklimaet skjer i hele Nordøst-Atlanteren, altså i Atlanterhavet-Norskehavet, men påvirker også Nordsjøen og Skagerrak og kystområdene. 

Bedres ikke vekstevnen, så er det begrenset grunnlag for gjenvekst i mange bestander. Og dette vil mest sannsynlig også gjelde for småbestander av for eksempel torsk i Oslofjorden og langs Skagerrakkysten. At nyere forvaltningstiltak ikke har virket, inkludert 0-fiske i eksperimentfjorder, er etter vår oppfatning ikke særlig overraskende.

Fiskeforbud er en tvilsom løsning

I Oslofjorden ble det fra årsskiftet innført fiskeforbud i tre store områder i 10 år framover. Hovedbegrunnelsen var at «bare vi lar store nok områder i fred for fiskeri og all høsting, så vil økosystemet og fiskebestandene restaureres og økosystemkollaps hindres». 

HI støttet tiltaket, men forskere derfra har seinere medgitt at det er usikkert om restaurering av for eksempel torskebestanden vil skje. Internasjonale forsøk med slike 0-fiskeområder viser dessuten ikke alltid positive effekter hverken for enkeltbestander eller mangfoldet av arter.

Heller enn å forvalte/eksperimentere med slike lokale og ganske drastiske tiltak av tvilsom verdi, bør samfunnet møte de endringene som skjer. Mer forsknings- og rådgivningsinnsats bør rettes mot å styrke og utvikle fiskeriene på de bestandene som tross alt finnes eller kommer til under endret havklima. 

Et eksempel er å bidra til en strategisk og teknologisk utvikling av reketrålfisket som ivaretar både natur og fiskeri. Det er mat og fiskerikultur det gjelder. Fiskere har stor innovasjonskraft, og samarbeid mellom fiskeri og forskning har god tradisjon i Norge.

(Kronikken ble først publisert i Fedrelandsvennen)

Nytt fra forskersonen:

Er rødt kjøtt og feite melkeprodukter blitt feilaktig demonisert?

Små barn les med kroppen, ikkje berre med auge og øyre