Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det finnes mange gamle søppelfyllinger, eller avfallsdeponier, rundt oss – men de fleste er godt skjult. Noen ligger begravd nær boliger, andre ved sårbare vassdrag eller drikkevannskilder. 

Hvordan havnet de her? Hvilke forurensende stoffer slipper de ut? Og hvordan kan forurensningen påvirke oss?

Det er registrert over 2600 ulike avfallsdeponier i Norge. I tillegg finnes det trolig hundrevis av avfallsdeponier vi ikke har oppdaget enda – de kan ha blitt bortgjemt eller glemt med tiden. 

Deponier kan være aktive eller nedlagte, og av nyere og eldre dato. Her bruker vi definisjonen «eldre» deponier om deponier etablert før 2009.

Sammensetningene av avfall i eldre, nedlagte deponier er komplekse. I slike deponier er innholdet ofte ukjent, og kan bestå av avfall av svært ulik karakter. Når det regner, renner det vann igjennom deponiene, og vannet kan ta med seg forurensende stoffer fra avfallet og frakte disse videre. 

Det forurensede vannet kalles «sigevann» og kan, om det ikke blir tilstrekkelig renset, ha negativ påvirkning på vann, jord og organismer. Mange av de eldre, nedlagte deponiene har lav til ingen rensing før utslipp og kan derfor utgjøre en miljørisiko. 

Hvordan havnet vi her?

Fra søppel i hagen til felles avfallsløsninger

Mennesker har alltid hatt et behov for å kvitte seg med avfall. Dette førte til at man etablerte et lokalt sted for å kaste ting – gjerne i egen bakhage eller i nærheten av eiendommen. Avfallet bestod av metallrester, keramikk og andre gjenstander som ikke kunne brennes eller lett brytes ned.

Etter andre verdenskrig førte bedre økonomi, befolkningsvekst og nye typer husholdningsartikler til en endring i mengden og sammensetningen av avfall. Plastprodukter ble etter hvert allemannseie, sammen med elektriske apparater, som kjøleskap og vaskemaskiner. 

Myndighetene så raskt behovet for felles avfallsløsninger for å få bedre kontroll. Slik oppstod flere av de større deponiene i Norge. Her kunne man kaste avfallet sitt – nesten uansett hva avfallet inneholdt. Næringsliv og lokal industri trengte også å kvitte seg med avfall, og fikk som regel tilgang til de samme deponiene.

Det ble sjelden ansett som nødvendig å føre oversikt over hva som ble kastet. Resultatet er at vi i dag har nedlagte deponier som inneholder en kompleks og ofte ukjent blanding av avfall – med nedgravde, forurensende stoffer fra blant annet maling, organisk avfall, elektronikk, plast og metall.

Hvorfor gjorde man dette? Svaret er ofte enklere enn man skulle tro: Man hadde ikke noe valg. Og man visste ikke bedre. Dette var før etableringen av dagens avfallsløsninger, som gjør det mulig å gjenvinne store deler av avfallet, i stedet for å kaste det. 

Man trengte et sted å gjøre av avfallet sitt, og man forstod trolig ikke miljøkonsekvensene. Ute av syne, ute av sinn. Den gangen kjente vi ikke til den komplekse sammensetningen av forurensende stoffer i sigevann som lekker ut fra avfallsdeponier – og som fortsatt lekker ut, selv tiår etter at de ble avsluttet.

Hva inneholder sigevannet?

Sigevannets sammensetning er kompleks og varierer fra deponi til deponi. Noen deponier har sigevann med høyere konsentrasjoner av forurensende stoffer, mens andre deponier har konsentrasjoner med lav eller ikke-påvist forurensning.

Selv om innholdet i sigevannet i de eldre deponiene varierer, har det ofte noen fellestrekk: Sigevannet kan bestå av metaller, organiske forbindelser og «evighetskjemikalier», som per- og polyfluorerte alkylstoffer (PFAS). 

Dette skyldes at avfallet vi kastet ofte inneholdt disse stoffene. Metaller som jern, kadmium og kvikksølv kan stamme fra elektriske apparater, maskiner og verktøy. Oljeforbindelser og PCB kan komme fra maling og lakk, og PFAS kan lekke ut fra stekepanner, vanntette ytterklær, brannskum og matpapir, for å nevne noe.

Felles for mange slike stoffer er at de kan forurense jord, luft og vann. I tillegg kan stoffer samvirke, som kan forsterke forurensingen. Enkelte stoffer kan også transporteres over store avstander og tas opp i levende organismer langt unna.

Noen forurensende stoffer, som enkelte metaller, PCB og PFAS, kan være skadelig for mennesker og miljø. Slike stoffer har gjerne mange utslippskilder, som fra industri. 

Hos mennesker kan enkelte av disse stoffene virke hormonforstyrrende, føre til fosterskader og være kreftfremkallende. For å unngå unødig påvirkning på mennesker og natur, har myndighetene satt grenseverdier og anbefalinger. Dette gjelder blant annet grenseverdier for stoffer i drikkevann, anbefalinger rundt kosthold og grenseverdier i miljøet.

Enkelte metaller, som er vanlige i sigevann, kan også være viktige for organismer. Et eksempel er metallet jern, som man ofte ser i områder med avrenning fra avfallsdeponier. Jern reagerer med oksygen og farger sigevannet rødbrunt. 

Mennesker og dyr trenger jern som en naturlig del av kostholdet, men jern kan også ha giftige effekter. Blant annet kan utslipp av enkelte former for jern være dødelig for fisk.

Hvorfor renses ikke alt sigevann med forurensende stoffer?

Svaret er sammensatt. Et fellestrekk er ofte manglende kunnskap om miljøkonsekvensene ved utslipp av sigevann. 

De eldre deponiene består av kjemisk komplekst avfall, og hvert enkelt deponi må vurderes individuelt. Først da kan man finne ut om eller hvilke rensetiltak som er nyttige og aktuelle. Det gjenstår mye arbeid på mange deponier rundt om i landet, ettersom mange deponier ikke er tilstrekkelig undersøkt og risikovurdert enda. 

Videre er det utfordrende å finne passende renseløsninger som kan fjerne mest mulig forurensning, samtidig som etablering, oppfølging og vedlikehold av tiltakene skal være økonomisk gjennomførbare.

Dette må gjøres

Aller først må vi kartlegge hvor alle avfallsdeponiene i Norge befinner seg. Vi må vite mer om hvilken forurensning sigevannet inneholder, og hvilken risiko sigevannet utgjør for omgivelsene sine. 

Vi må også etablere renseanlegg for sigevann – i tilfellene der risikovurderinger viser at det er nødvendig. En miljøpåvirkning fra et avfallsdeponi kan ikke utelukkes før vi kjenner risikobildet.

Vi kan ikke hindre at gamle deponier har oppstått, men vi kan forhindre at de skaper unødig skade på mennesker, natur og miljø.