Meta og Google trenger influensere som Solheim og Andrew Tate, skriver Jill Walker Rettberg. Bildet er av Solheim fra Debatten-sendingen om likestilling.(Foto: Marius Revold / NRK)
Provoserende husmødre på NRK
KRONIKK: Husmorreklame i beste sendetid er god butikk.
Jill Walker RettbergJill WalkerRettbergJill Walker RettbergProfessor ved Senter for digitale fortellinger og Senter for digitale fortellinger, UiB
Publisert
Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.
Jeg må gratulere Linn Therese Solheim med å ha drevet ekstremt god markedsføring for «Husmorhæren».
Ikke mange influensere får taletid på NRK Debatten for å markedsføre nettbedriften sin, slik Solheim fikk torsdag kveld da hun argumenterte for hjemmeværende husmødre.
Ideologi og profitt er yte høyres varemerke
Det koster 777 kroner i måneden å bli med i «Husmorhæren» til Linn Therese Solheim. For det får du adgang til et nettbasert kvinnefellesskap, med månedlige foredrag og sirkeltreff.
Solheim bruker en kjent strategi for å tjene penger på nett. Hun bruker sosiale medier for å «skape et fellesskap», og så betaler følgerne et abonnement for å få eksklusivt innhold.
Klart det selger å fortelle mennesker at de trenger en hær.
De som tjener aller mest på dette er de som selger kurs i hvordan selge kurs, som Andrew Tate gjør med Hustlers University: «helping people like you make money online».
Onlinekurs er selvsagt ikke noe galt i seg selv, men her blandes profitt med ideologi, og det i seg selv er blitt et varemerke for ytre høyre.
Rosa krig
Annonse
Solheim driver en bedrift, som tjener på å få kvinner som ønsker å bruke mer tid med barna sine til å føle seg som ofre. Som en motstandsbevegelse i et samfunn hvor de ikke får nok respekt. Som en hær.
Og hvis du trenger en hær, så betyr det vel at du er i krig?
Solheim bruker også visuell estetikk for å selge sitt produkt. På nettsiden for «Husmorhæren» kombinerer hun en video i myke rosatoner av en kvinne som tørker av en kjøkkenbenk, med et KI-generert bilde av en «hær» av smilende hvite kvinner i 50-tallskjoler.
Dette er en fascinerende sammensetning.
Videoen spiller på den nostalgiske cottagecore-estetikken og lover oss ro og lykke gjennom et rent og vakkert hjem. Mannen til husmoren er fraværende, noe Lois Shearing beskriver som typisk for tradwife-bevegelsen i boken «Pink-Pilled: Women and the Far Right», som kom ut i sommer.
Det som skaper mest engasjement i sosiale medier er uenighet, redsel og sinne.
De fleste mammabloggere og interiørinfluensere er selvfølgelig verken høyreradikale eller spesielt politiske, men forskere har sett en tendens til at estetikken brukes i høyreradikal rekruttering av kvinner.
KI-bildet sier noe annet. Det er tydelig KI-skvip, av typen Gareth Watkins skriver om når han kaller dette den nye estetiske formen til vår tids fascisme. De smilende husmødrene er alle hvite, de holder kjevler på en litt urovekkende måte, og det er hundrevis av dem. Alle nesten helt like.
Kjønnskonservatisme gjennom algoritmer
Annonse
Den nye kjønnskonservatismen er på mange måter et produkt av internettet. Ikke av teknologien, men av algoritmene som er designet for å støtte opp om profitt for de store plattformene.
Meta og Google trenger influensere som Solheim og Tate, for å få flest mulig folk til å bruke mest mulig tid på Instagram og YouTube.
Det som skaper mest engasjement i sosiale medier er uenighet, redsel og sinne, så derfor prioriterer algoritmene innhold som gjør oss sinte eller redde.
Her blandes profitt med ideologi, og det er blitt et varemerke for ytre høyre.
Det øker motsetningene mellom oss, og får oss til å se på hverandre som fiender. Og nå finnes det onlinekurs i hvordan bruke KI for å generere enda flere onlinekurs.
Det er klart det selger å fortelle mennesker at de trenger en hær.
Influensere kan bli de store krigsprofitørene i den pågående kulturkrigen – hvis vi går med på å bli deres soldater.
TA KONTAKT HER Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?