Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Sykefraværet i Norge øker, og en Nav-analyse, gjengitt på forskning.no, peker på en utfordring med økende risiko for sykefravær knyttet til psykiske diagnoser for alle grupper i befolkningen. 

Det er positivt at Nav setter søkelys på et viktig tema og understreker behovet for mer kunnskap. Men artikkelen overser noen sentrale perspektiver som bør tas på alvor, både i sykefraværsdebatten og i forskningsprosjekter hvis formål er «… å få innsikt i mekanismer som kan ha medvirket til økningen, noe som er nødvendig for å vurdere prioriteringer og beslutte effektive tiltak og virkemidler i sykefraværsarbeidet».

Det normale har blitt sykt

For det første adresseres ikke medikalisering som mulig forklaring i artikkelen, verken på forskning.no eller i den originale versjonen. 

I et samfunn der psykisk helse har fått økt oppmerksomhet, er det ikke utenkelig at det også har blitt lettere å tolke normale livsutfordringer som sykdom. Stress, uro eller nedstemthet samt konflikter eller utilfredshet på jobb kan potensielt sluses inn i en «diagnosekultur» og senere legitimeres gjennom sykmelding, fremfor å anses som del av et normalt følelsesregister. 

Lavere terskel for hva som anses som sykdom kan bety at flere sykmeldes - uten at sykdomsbyrden nødvendigvis har vokst. En såkalt «pille-for-alt-som-er-ille-kultur» hindrer den helsefremmende effekten av arbeid og kan også brøyte veien til AAP, uførhet og varig utenforskap. 

At disse sykmeldingene også ofte er lange, og har blitt lengre, gjør dette til et sentralt tema som må problematiseres for å komme frem til et så presist og dekkende forklaringsbilde som mulig.

Lettere å få sykmelding

For det andre stiller artikkelen heller ikke spørsmål ved mulig overbruk av sykefraværsordningen og individers tilbøyelighet til selvdiagnostisering. Dette er aspekter som også kan påvirke sykefraværet knyttet til psykiske diagnoser. Det er relevant all den tid et diagnostiserende språk gjerne er del av en «hvordan går det»-prat. 

Det er interessant at artikkelen finner at økt risiko for sykmelding grunnet psykiske plager øker i hele befolkningen, uten at enkeltgrupper driver utviklingen. Dette kan bety en generell forverring i befolkningens mentale helse, men det kan også tolkes som at terskelen for å sykmelde er blitt lavere for alle, snarere enn at alle er mer syke. Dette kan føre til overbruk av ordningen. 

Problemet med det er at vi risikerer at (langvarige) fravær blir standardløsningen og første tiltak fremfor siste utvei. Den norske sykefraværsmodellen skaper dermed forventninger om at «løsningen» er å være borte fra arbeid. 

Når det gjelder psykiske plager, tyder imidlertid mye på at jobben bør være en del av tilfriskningen. Her risikerer vi å legge en felle, som vi også går i. Derfor er det viktig at kunnskapsutviklingen også belyser slike problemstillinger.

Psyk, ikke arbeidsutfør

For det tredje kommer vi ikke utenom at alle (psykiske) helseutfordringer, selv om de kan være plagsomme, ikke nødvendigvis medfører tap av arbeidsevne. Det viktige skillet mellom yrkesuførhet og arbeidsuførhet er heller ikke allemannseie og det at vilkåret om arbeidsuførhet for langtidssykefravær av enkelte anses som en sovende regel er heller ikke særlig positivt for den norske sykefraværsmodellen. 

Dette kan tyde på at vi har behov for et rikere begrepsapparat og at tiden er moden for en diskusjon om forholdet mellom helse, sykdom og sykefravær i Norge. I internasjonal terminologi opereres det for eksempel med tre betegnelser for redusert helse: disease, illness og sickness. 

Mens disease beskriver objektive, observerbare og målbare tilstander som diabetes eller influensa, handler illness om den subjektive opplevelsen av sykdom (for eksempel smerter eller stress). Sickness reflekterer det sosiale aspektet (rollen man ofte tar som mye sykmeldt). 

I norsk fagterminologi har vi ikke et tilsvarende begrepsmangfold. Det er utfordrende fordi et sykefraværsløp kan fortone seg ulikt avhengig av overnevnte faktorer, noe som aktualiserer de ulike begrepenes relevans i sykefraværsdebatten og -forskningen, særlig når sykmeldingene er langvarige - som de jo ofte er for psykiske plager.

Behov for et helhetlig bilde

Økt sykefravær med psykiske diagnoser er et viktig samfunnsproblem, og sykefraværstallene må tas på alvor. Å erkjenne at sykmeldinger også kan være et resultat av overforbruk og medikalisering, betyr imidlertid ikke å avvise reelle psykiske plager. Men det betyr at vi må tåle å stille de ubehagelige spørsmålene og søke etter svar: 

Er vi i ferd med å sykeliggjøre normale utfordringer? Brukes sykmeldingsordningen for bredt og for ofte, altså utover det som var hensikten? Er den for lite treffsikker i sin nåværende form? Hvilke konsekvenser får det, både for individet, arbeidslivet og bærekraften i velferdsordningene? 

Forskning bør også ta med perspektiver som medikalisering og overbruk slik at vi får et mer helhetlig bilde av mekanismer som kan medvirke til økt sykefravær. Det vil bidra til mer presise og kunnskapsbaserte implikasjoner for både politikk, praksis og prioriteringer.

Aktuelt fra forskersonen:

Nei, long covid er ikke en psykosomatisk sykdom

Slik kan informasjon redde liv når en katastrofe rammer