Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Det bor i overkant av 100.000 personer med demens i Norge. Dette tallet vil, ifølge Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse trolig stige til oppimot 240.000 i 2050. Hvis vi antar at hver av disse har fire pårørende, vil det i 2050 være oppimot 950.000 som er pårørende til en som har demens.

Sammensatte og motstridende følelser

Demens er en tilstand som i stor grad også påvirker pårørende. Mange opplever å få livssituasjonen sin totalt endret og kjenner ofte på mange sammensatte og motstridende følelser. Tristhet, sinne, frustrasjon, fortvilelse, glede og ømhet. En trang til å ta vare på, skåne og beskytte. Og kanskje mest av alt en trang til å ivareta den sykes verdighet.

Hvordan ville du taklet at din mor som alltid hadde vært så pertentlig ikke hadde vaske seg eller byttet klær på flere uker? Hva hadde du gjort om din tidligere så nevenyttige mann ikke forsto hvordan han skulle skru inn lyspæren og blir sint når du tilbydde å hjelpe? Eller når din far ringer for tyvende gang, på like mange minutter, dag som natt. Eller når du har behov for en liten «time-out», men din ektefelle ikke vil på dagsenteret? 

Følelsen av å ikke strekke til eller skuffelsen over deg selv for at du ikke klarte å beholde roen, men ble irritert fordi du selv var så sliten. For ikke å snakke om den dårlige samvittigheten for å sende din kjære på sykehjem, til tross for at du har lovet at det aldri skulle skje. Dette er situasjoner pårørende til person med demens står i.

Når verden raser sammen

«På bilturen hjem raste verden sammen. Jeg visste jo at noe var galt, men når Alzheimer diagnosen ble satt så var det så endelig. Og jeg følte en sånn redsel. En følelse av å stå alene. Helt alene.» 

Dette er historien til en eldre kvinne jeg traff på en konferanse. Dessverre er hennes historie ikke unik. Fra forskning vet vi at pårørende, spesielt i den tidlige fasen av demensforløpet kan oppleve å føle seg svært alene og overlatt til seg selv. Den eldre kvinnen uttrykte videre et sterkt ønske om å ha noen å kunne prate med. Noen med kunnskap om demens som hun kunne spørre om ting hun lurte på i denne vanskelige fasen. 

Møtet med denne kvinnen gjorde stort inntrykk. Jeg håper hun har fått den hjelpen hun trengte. For det koster nok å blottlegge sine innerste følelser til en du aldri tidligere har møtt.

Bærebjelken i omsorgen

Myndighetene har en målsetting om at eldre skal kunne bo lenger hjemme. Kommunenes begrensede ressurser og predikerte mangel på kvalifisert helsepersonell legger en «forventning» om at pårørende skal bidra med omsorg. Tilsvarende dagens nivå, eller aller helst enda høyere. For at dette skal være mulig er det viktig at pårørende som utfører disse omsorgsoppgaver, ikke selv blir påført for stor fysisk eller psykisk belastning. 

Hvis pårørende får helsemessige problemer på bakgrunn av omsorgsoppgavene, vil dette få konsekvenser langt utover den pårørende selv og den som mottar omsorgen. Det er ikke uten grunn at pårørende omtales som «bærebjelken» i omsorgen gitt til eldre med demens som bor hjemme. De pårørende står for en vesentlig del av omsorgen som blir gitt. Mange utfører heldøgns pleie- og omsorgsoppgaver. Det er 24/7.

Også gode øyeblikk

Men det å være pårørende til en person med demens kan også handle om gode øyeblikk. Glede av å kunne ta vare på og støtte den man er glad i. Kunne gi noe tilbake eller å føle seg betydningsfull. Pårørende er ofte den som kjenner den som er rammet av demens aller best. Det er derfor av stor betydning at helsepersonell legger til rette for et godt samarbeid med pårørende. Tilrettelegge for at pårørende kan få muligheten til å ivareta egne interesser og behov er helt vesentlig for at de skal kunne klare å ivareta omsorgsoppgaver i en krevende hverdag.

En helsetjeneste fra A til Å

Så hva kan helsetjenesten gjøre for disse pårørende? Forskning viser at et godt samarbeid mellom helsepersonell og pårørende har stor betydning. At du som pårørende blir lyttet til, respektert og at innsatsen du legger ned, anerkjennes og verdsettes. At du får nok og tilpasset informasjon og opplæring. Og sist, men ikke minst et fleksibelt avlastningstilbud når du har behov. 

Pårørendes ønsker samstemmer godt med de Nasjonale faglige retningslinjer for demens, utgitt av Helsedirektoratet. Her anbefales det at «pårørende til personer med demens skal motta tilrettelagt informasjon, oppfølging og ved behov tilbud om avlastning og annen pårørende støtte». Til tross for dette, beskriver pårørende en mangel på nok og tilrettelagt informasjon og et behov for økt og mer fleksibelt avlastningstilbud.

Det finnes flere gode tilbud for pårørende til personer med demens. Det være seg pårørendeskoler, samtalegrupper eller ulike former for avlastningstilbud. Det er imidlertid et stort behov for en mer samkjørt og sammenhengende helsetjeneste. En helsetjeneste som plukker deg opp når du opplever at verden raser sammen. Eller aller helst før verden raser sammen. En helsetjeneste som følger deg og din kjære fra A til Å. 

Ingen skal behøve å stå alene når verden raser sammen. Det være seg tidlig i demensforløpet når diagnose settes eller i enden av løpet, når livet ebber ut.

les også

Skeive forskere opplever hat, sensur og selvsensur