Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Tidligere i sommer publiserte forskning.no en artikkelserie om terapiformen karakteranalyse. Flere kritiske forhold ved karakteranalysen ble belyst. 

les også:

Nina ble syk av terapien. Så fant hun ut at den ikke var forsket på

Noen av problemstillingene er like aktuelle for andre terapiretninger; etiske overtramp og brudd på helselovgivningen, skadelig terapi, falske minner og pasienter som kjemper i årevis for å bli hørt og trodd. 

Hvem i det offentlige helsevesenet har ansvar for å følge opp pasienter som har blitt skadet av å gå i terapi?

Mistet flere år

Å komme gjennom flaskehalsen til behandling for psykiske lidelser kan ta lang tid.

Hvem man kommer til, og hva slags terapi eller behandling man får, virker tilfeldig. Pasienter, brukere og pårørende har stort sett tillit til at det offentlige helsevesenet fungerer. Det hadde jeg også.

Jeg hadde akkurat fullført en universitetsutdanning og var på vei ut i arbeidslivet, da det ble stor arbeidsledighet i bransjen. Etter mer enn et år med jobbsøking uten resultat, slo depresjonen og angsten til. Jeg følte meg alene med de store utfordringene. Det tidligere nettverket av studievenner var spredd for alle vinder, og jeg hadde flyttet til en ny by. 

For å få hjelp, søkte jeg psykologisk behandling. Etter et opphold ved Modum Bad, søkte jeg videre oppfølging ved et distriktspsykiatrisk senter. Det skulle være til hjelp i en overgangsfase. I stedet endte jeg opp med ti år med intens terapi. Vanligvis en gang i uka, i perioder tre.

Ingen informasjon, ingen plan

Da jeg begynte i terapi ved det lokale distriktspsykiatriske senteret (DPS), fikk jeg ingen informasjon om hva behandlingen skulle gå ut på. Formålet med terapien var aldri noe tema, og det var heller ingen plan for hvor lenge behandlingen skulle vare. Jeg regnet med at hjelpen jeg fikk var profesjonell og forsvarlig. Så selv om jeg hadde en dårlig magefølelse allerede etter den første timen, valgte jeg å fortsette.

Terapeuten gjorde innledningsvis et poeng av å markere asymmetrien i relasjonen. Han stilte meg en mengde spørsmål som jeg etter hans mening tydeligvis ikke hadde gode nok svar på. Han lot meg forstå hvor «håpløs» jeg var.

Han byttet arbeidssted etter et par år. Det viste seg at jeg var overført til hans private praksis. I dag lurer jeg på hvordan terapeuten kunne ta med seg en pasient fra et DPS til sin private praksis, uten at noen reagerte, og uten at jeg ble informert.

Barndom, falske minner

Terapeuten kom ofte inn på barndommen min i terapien. Han mente at det hadde skjedd noe som jeg ikke husket. Han sa at han kunne lese det ut fra kroppsspråket mitt, at jeg var veldig anspent. 

Jeg spurte ham rett ut om han trodde det hadde skjedd noe seksuelt. Da satt han bare der og myste, før han svarte: Ja, jeg tror det skjedde noe. Jeg husker jeg ble sjokkert. Jeg kunne overhodet ikke forestille meg at noe slikt skulle ha hendt.

Er det mulig å ha blitt utsatt for overgrep uten å huske det etterpå?

Terapeuten hadde plantet et frø av tvil hos meg, en usikkerhet. Jeg begynte å tro mer og mer på det han sa, og stolte mindre og mindre på egne minner.

Jeg tok avstand fra foreldrene mine og andre i familien. Jeg tenkte: Hvem kan jeg stole på? Gjennom tvilen ble de gode relasjonene jeg hadde, svekket. Jeg knyttet meg motvillig sterkere til terapeuten.

Kropp og sex

Han kom etter en tid inn på seksuelle temaer og ville at jeg skulle snakke om mine seksuelle opplevelser og erfaringer. Det føltes ikke naturlig for meg å snakke med den tjue år eldre psykiateren om det.

Ofte brukte han seg selv som eksempel i terapien. Han kunne si: «Hvis du og jeg var et par», eller: «Hvis det nå var sånn at det var jeg som var din partner», og så kunne han konstruere et hendelsesforløp som jeg skulle se for meg. Jeg ble usikker på om han la an på meg. Han fleipet mye, og fleipen hadde ofte en dobbel betydning. Jeg forsto ikke alltid hva han mente, og ble forvirret. Han kalte det metaforer. Jeg oppfattet det som dobbeltkommunikasjon.

Jeg prøvde flere ganger å slutte i terapien. Det var han sterkt uenig i. Motvillig lot jeg meg overtale til å fortsette.

Tillit - krenkelse av grenser

I terapirommet er vi ytterst sårbare. Vi slipper et annet menneske, terapeuten, svært nær oss. Vi vet ikke alltid hva vi går til, men vi stoler på at terapeuten vil oss vel. Å sette gode grenser er for mange noe av det viktigste man lærer i terapi. Noen terapeuter velger likevel å tråkke over pasientens grenser.

Grensekrenkende terapi kan starte helt i det små. Pasientens grenser flyttes litt etter litt og relasjonen kan gradvis bli mer og mer privatisert og intim. Det blir en rollesammenblanding. Stor asymmetri i relasjonen mellom pasient og terapeut kan gjøre det lettere å tråkke over pasientens grenser.

Det er mulig å klage

Alle som opplever å bli syke av en eller annen form for helsehjelp, inkludert psykoterapi, kan klage til statsforvalteren i landsdelen der de bor.

Det kan være skambelagt å fortelle om skadelig terapi og grove etiske overtramp. Det kan gå flere år før saken blir varslet og en klage blir sendt inn. Saken kan ha blitt gammel eller foreldet. Dokumentasjonen kan være mangelfull. Det kan være konkrete feil i journalen, eller den kan være slettet. Da er det vanskelig å nå fram med en klage.

Blir ikke trodd - er rettssikkerheten ivaretatt?

Pasienter opplever at de verken blir hørt eller trodd. I møte med det offentlige, som Statsforvalteren eller Helsetilsynet, viser det seg gang på gang at behandlerens vurderinger veier tyngst. Hva skal til for at pasienter innen psykisk helsevern kan bli hørt og trodd?

Hvem har ansvaret?

Etter å ha opplevd overtramp i terapien, står du som regel helt alene. Det kan være vanskelig å finne ord, og du trenger noen å snakke med. Noen ganger har du prøvd å fortelle hva som hendte, men ikke blitt trodd eller forstått.

Alvorlighetsgraden av det som har hendt er vanskelig både å formidle og å forstå. Hvem har ansvar for å hjelpe de personene som har mistet flere år av sitt liv i skadelig terapi?

(Forskning.no kjenner kronikkforfatterens identitet og pasienthistorikk) 

Les også:

Psykoterapi: Dette ville vi aldri godtatt om det gjaldt legemidler

Vi trenger karakteranalysen