Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Endeløse landskap av snø, is og stein, fjorder med kalvende breer og en og annen isbjørn. Svalbardnaturen har en sterk tiltrekningskraft på mange av oss, men den er nå under press. Svalbard er et av de stedene på kloden med størst klimaendring. Temperaturene øker, og nedbøren øker. Snøsesongen er allerede tre uker kortere enn for 30 år siden.

Om utslippene av klimagasser følger et høyt utslippsscenario, vil Svalbard få samme klima som Danmark ved slutten av dette århundret. Det betyr blant annet at det nesten ikke blir dager med snødekke langs kysten og at store deler av breene vil smelte bort. Dyrearter som er tilpasset et polart klima, vil gradvis vike for arter sørfra. Dette skjer allerede med flere polare sjøfuglarter.

I flere forskningsprosjekt har vi, sammen med blant andre Nordlandsforsking og Universitetssenteret på Svalbard, studert hvordan reiselivet på øygruppa berøres av klimaendringene. Vi har også sett på hvordan næringen kan tilpasse seg nåværende og framtidige endringer i klima og natur på en bærekraftig måte, altså uten å legge stein til byrden.

For eksempel vil de polare sjøfuglartene som er i nedgang som følge av klimaendringene blir ekstra sårbare for forstyrrelser av turister i hekketiden. Samtidig er andre arter som ikke er det minste sårbare for menneskelig ferdsel og i større grad enn i dag hadde tålt å bli beskuet av turister.

Reiselivet på Svalbard har seilt opp som kanskje den viktigste næringa for øygruppa etter at regjeringen bestemte seg for å avvikle det meste av kullutvinningen. I tillegg til overnattingsbedrifter er det en rekke aktivitetsbedrifter som tilbyr alt fra ukelange ekspedisjoner på ski og turer med kajakk, hundeslede eller til fots, til kortere ekskursjoner med båt eller snøscooter. Destinasjonsselskapet på Svalbard har over 80 medlemmer, og 36 tilbyr aktiviteter.

Veksten i tilreisende til øygruppa har også vært stor. Fra 2007 til 2022 ble antallet gjestedøgn i Longyearbyen nesten doblet. I tillegg kom en tidobling i tallet på cruiseturister i samme periode. De senere årene er det spesielt såkalte ekspedisjonscruise som har økt. Disse turistene flyr vanligvis til Longyearbyen, og deretter reiser de rundt på et mindre cruiseskip. De får gå i land mange steder for å ta naturen i øyensyn, gå på ski eller ta en fottur med guide.

Denne formen for turisme har dratt særlig stor nytte av at sjøisen smelter. Fraværet av is har gitt muligheter for å seile inn i fjorder og nord på Spitsbergen om våren, og bransjen har dermed kunnet utvide sesongen.

Men nå strammer regjeringen inn. Gjennom en rekke forskrifter og lovendringer innskrenker de mulighetene for reiseliv på Svalbard: Ekspedisjonscruiseskipene skal nå kun ha 200 ombord når de seiler i verneområdene, som mesteparten av Svalbard er omfattet av. Antall plasser de får gå i land, blir også sterkt begrenset. Klimaendringene er én av grunnene myndighetene oppgir; de arktiske økosystemene blir mer sårbare og må slippe ekstrabelastninger fra menneskelig aktivitet.

Kanskje tjener både miljø og turistene på at det blir færre skip og båter i de øde fjordene på Svalbard. Samtidig vil kanalisering til et fåtall ilandstigningssteder isolert sett gi større trafikk og mindre villmarkspreg på disse punktene, selv om det kommer færre skip til Svalbard.

Stedene hvor turister settes i land kan i perioder bli uegna for ferdsel, for eksempel om det begynner å trekke mye isbjørn rundt de, eller om de blir utsatt for klimarelatert naturfare, som skredfare eller erosjon. Slik begrenser innstrammingene i regelverk også ekspedisjonsturismens muligheter til å gjøre gode tilpasninger til klimaendringene.

Én ulempe ved kanaliseringen rundt Longyearbyen er at klimaendringene har ført til store utfordringer med flom og skred og med permafrost som smelter og gjør grunnen ustabil. Disse naturfarene får derfor stor betydning for utvikling av reiselivet. Blant annet hender det at tilreisende må evakueres fra overnattingssteder på grunn av fare for snøskred.

Stadig oftere må utfartsrutene fra Longyearbyen stenges på grunn av skredfare, for eksempel skuterløypa til Barentsburg. Dette skjer nå flere ganger hver eneste vinter.

Å konsentrere den kommende reiselivsutviklingen til Longyearbyen er delvis begrunnet med at vi må skåne den klimasårbare Svalbard-naturen for menneskelige forstyrrelser. Samtidig gjør de økende utfordringene med klimarelatert naturfare i Longyearbyen og omegn at mulighetene for utvikling er snevret inn.

Å finne balansen mellom en naturvennlig og klimarobust utvikling av reiselivet, og behov for vern av den sårbare Svalbard-naturen, er en hovedutfordring for reiselivet på Svalbard. I de nevnte forskningsprosjektene skal vi bidra til dette i samarbeid med næringen.

Referanse: 

• Coping with rapid and cascading changes in Svalbard: the case of nature-based tourism in Svalbard

(Innlegget er tidligere publisert i Nationen)

les også

Veien til en grønnere fremtid kan ligge i dyphavet