Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Dette er et tilsvar til innlegg 05.05.2024 ved Jartrud Sofie Frafjord, Rikke Lassen, Inger Bonnie Gjerde og Kristin Wallentin:

Jeg er glad for at innleggsforfatterne har tatt seg bryet med å kommentere min forskning, og vi er enige om mye. Blant annet at vi trenger en konstruktiv debatt om hvordan vi kan forbedre systemenes håndtering av saker knyttet til vold og omsorgssvikt i samværskonflikter, og at det er viktig å styrke systemene for å avdekke og håndtere maktmisbruk og vold i samværskonflikter. 

Vi er også enige om at samværskonflikter ofte er komplekse saker, og jeg har ingen problemer med å forstå at de kan være vanskelige for hjelpeapparat og rettsvesen å vurdere.

Innleggsforfatterne avviser imidlertid at hjelpeapparat og rettsvesen kan fasilitere fortsettelsesvold, og hevder at jeg ved å skrive om dette undergraver tilliten til systemene. Her er vi uenige. 

Og når forfatterne hevder at mødre ikke nødvendigvis er oftere utsatt for vold etter samlivsbrudd enn fedre, må jeg si meg uenig ut fra den kunnskapen jeg har om dette.

Det er normalt at systemer svikter 

At samfunnets institusjoner kan komme til å skade dem de er ment å hjelpe, er allment kjent og godt dokumentert i forskning. Fra forskning på organisasjoner, politikk og ulike deler av velferdsstaten vet vi at både interne systemlogikker, koordinerings- og samhandlingsproblemer kan påføre brukerne belastninger og være til hinder for at de får riktig hjelp. 

Det er rett og slett ganske vanlig at systemene ikke fungerer helt som tenkt, at de som trenger hjelp ikke får riktig hjelp og også, i verste fall, at de tiltakene man setter inn kan gjøre vondt verre. 

Begrepet institusjonelt svik har hatt stor betydning for forståelsen av traumer etter overgrep. 

Det å få til den kvaliteten og koordineringen av tjenester som trengs for å løse kompliserte oppgaver, er et arbeid må skje kontinuerlig innen og på tvers av institusjoner og sektorer. Det handler både om kompetanse, organisering, koordinering og samhandling. 

Og det er mulig å få til forbedringer! Pakkeforløpet for kreftpasienter er et eksempel på at helsevesenet har lykkes med å overskride tidligere koordineringsproblemer og få til en samordnet innsats til beste for denne pasientgruppen.

Vold krever en helhetlig og koordinert innsats

Vold i nære relasjoner har alvorlige og livsinngripende konsekvenser for dem som rammes, og det å forebygge vold og hjelpe voldsutsatte krever en koordinert og helhetlig innsats fra mange ulike aktører. Voldsfeltet er dermed et typisk område der det er vanskelig å få politikken og tiltakene til å virke i praksis. 

Det er i dag er bred politisk konsensus om at vold i nære relasjoner skal bekjempes, og vi har et bredt spekter av gode tjenester. Men likevel er samfunnets beskyttelse og hjelp til voldsutsatte fortsatt mangelfull, noe som i verste fall kan ende i drap. Kunnskap om de utfordringer voldsutsatte har i møte med ulike instanser er derfor viktig og helt nødvendig for å kunne få til den samordnede og helhetlige innsatsen som behøves for å bedre samfunnets innsats mot vold.

Språk for volden

I min artikkel publisert i Tidsskrift for velferdsforskning undersøker jeg voldsutsatte mødres fortellinger om livet etter bruddet med voldsutøver. Mange forteller at volden fortsetter, og for en del oppleves møtet med hjelpeapparat og rettsvesen som en videreføring av volden. At volden fortsetter og at samfunnets institusjoner kan forverre voldsutsattes situasjon er også kjent fra internasjonal forskning. 

Når jeg nå undersøker dette og lanserer fortsettelsesvold, systemfasilitert og systemisk vold som norske begreper for dette, bygger jeg på intervjuer med voldsutsatte mødre. Det å beskrive, avgrense og begrepssette fenomener er en viktig del av forskning.

Begreper er tankeredskaper for å gi mening til og beskrive fenomener. Når noe får et navn, er det også en påstand om at dette fenomenet finnes. Det er derfor viktig å være kritisk til begreper og hva de bygger på. 

Når det gjelder fortsettelsesvold, støttes både mine forskningsfunn og begrepsbruk av en omfattende internasjonal forskningslitteratur. Det betyr ikke at forskningen og begrepene som jeg foreslår ikke kan og bør diskuteres. Og disse begrepene gjør ikke krav på å dekke alle sider ved slike saker som i hjelpeapparat og rettsvesen ofte omtales som foreldrekonflikter. 

Nye begreper kan imidlertid bidra til å utfordre og nyansere forståelsen av hva slike saker kan handle om; i dette tilfelle tydeliggjøre vold og belastningene for voldsutsatte. Så langt er mitt inntrykk at disse begrepene vekker gjenkjennelse og ønskes velkomment som dette innlegget er et eksempel på.

Voldsutsatte mødres erfaringer og stemmer er viktige

Det er en viktig del av forskningens samfunnsansvar å avdekke systemsvikt og løfte frem erfaringer og stemmer som ikke kommer så lett til orde i samfunnsdebatten. 

Voldsutsatte mødre har så langt i liten grad bidratt inn i meningsdannelse og politikk. Det betyr at vi mangler viktig kunnskap om deres erfaringer og dermed om vold som fenomen, voldens uttrykksformer og konsekvenser. 

Det er også et demokratisk problem at denne gruppens erfaringer i så liten grad har bidratt til forståelsen og politikken på voldsfeltet.

Det handler også om kjønn

Kvinner er mer utsatt for partnervold, selv om også noen menn utsettes for vold fra partner. Motsatt er det store flertallet av voldsutøvere menn. Samtidig finnes det også kvinner som utøver vold mot mannlige partnere, og vold skjer også i likekjønnede par og innen storfamilier. 

Men hovedmønsteret er at partnervold er et kjønnet fenomen, og utfra den kunnskapen vi har rammer fortsettelsesvold i hovedsak mødre.

Viktig å undersøke mistanke om vold

Det er godt dokumentert i forskning at vold er et betydelig problem. Vold mellom foreldrene er en viktig grunn til bekymringsmeldinger til barnevernet, og studier av foreldretvister finner at det er et betydelig innslag av vold i slike saker. 

Over tid har vold også i økende grad blitt tatt mer alvorlig i rettssystemet, og vold får i større grad konsekvenser for utfallet av saker i lagmannsretten. Vi har ikke tilsvarende data på tingrettsnivå, men en gjennomgang av alle svenske tingrettsdommer over en tre-månedersperiode gjennomført av likestillingsmyndigheten Jämfo fant tildels alvorlig og veldokumentert vold i et flertall av sakene, men at det var svikt i risikovurderinger og at volden ofte ikke fikk noen konsekvens. 

Det å overse vold og undervurdere risiko kan få store konsekvenser for de voldsutsatte og barna deres. Det er derfor viktig at mistanke om vold undersøkes grundig.

Å avdekke systemsvikt er nødvendig for å forbedre innsatsen mot vold og hjelpe voldsutsatte. Det er min erfaring at de tjenestene som møter voldsutsatte i sitt arbeid er opptatt av å gjøre en god jobb og at det er stor interesse og vilje til læring, selvrefleksjon og forbedring. 

Lydhørhet for dem som rammes og endringsvilje der systemene svikter er viktige for å gjenoppbygge og opprettholde tilliten til samfunnet og dets institusjoner.

Les også:

Er menns problemer et likestillingsproblem?

Kan debatten om dødshjelp vekkes til live i Norge?