Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Kreftbehandling har fått stor oppmerksomhet i mediene etter at treningsfysiolog Anders Haakenstad i podkasten Wolfgang Wee Uncut hevdet at cellegiftbehandling ikke forlenger levetiden for kreftpasienter og Fedon Lindberg (spesialist i indremedisin) kom med sin nye bok Kampen mot kreft.

Kreftforeningen har kritisert dem begge, men har ikke påvist feil i noe av det de to sier og skriver om kreft og kreftbehandling.

Kreftforeningen er mest opptatt av kreftbehandling ved hjelp av kirurgi, stråleterapi og cellegifter. Men foreningen burde også interessere seg for at kostholdet kan påvirke kreftutviklingen både positivt og negativt, og av at krefthemmende antiparasittmidler og naturstoffer kan bremse og forhindre kreftutvikling.

Betydningen av cellegiftbehandling er overdrevet

Haakenstad påpeker at det finnes få, om noen, randomiserte, kontrollerte studier som viser at kreftpasienter som får cellegiftbehandling, lever lengre enn de som ikke får cellegift – statistisk sett.

Kjernen i hans kritikk er at pasienten ønsker effekt i form av forlenget levetid og bedre livskvalitet, men dette er knapt studert. I stedet viser han hvordan statistikk «sminkes», og Kreftforeningens Sigrid Bratlie innrømmet i debatten med Haakenstad hos Wolfgang Wee at hun «ikke hadde hatt tid» til å lese de studiene som Kreftforeningen mener motbeviser Haakenstads uttalelser.

Når hun blir svar skyldig i podkasten, svarer hun i stedet at «vi leser forskningen ulikt.» Bratlie viser ikke til hvilke data han «feiltolker», og Kreftforeningen prøver å diskreditere Haakenstad uten å benytte anledningen til en åpen gjennomgang av det vitenskapelige grunnlaget for dagens kreftbehandling.

Cellegiftbehandling gir ikke økt overlevelse på gruppenivå

Det finnes eksempler på at kreftpasienter er blitt reddet av cellegiftbehandling. Det har også Haakenstad understreket. Hans poeng er at cellegiftbehandling ikke gir økt overlevelse – statistisk sett – på gruppen av kreftpasienter sett under ett.

Det publiseres årlig tusenvis av nye forskningsartikler om kreftbehandling. Mange av oppdagelsene innen for eksempel immunterapi gir berettiget håp for mange kreftpasienter i en fortvilet situasjon.

Denne forskningen gir imidlertid liten trøst for kreftpasienter som ikke lenger tror at etablert kreftbehandling vil redde dem. De er mest opptatt av å holde kreften i sjakk og leter derfor etter andre behandlinger som kanskje kan forlenge gjenværende levetid uten redusert livskvalitet.

Fokus på sukker

Omfattende forskning viser at sukker stimulerer veksten av kreftsvulster. Kreftpasienter bør derfor unngå mat som er rik på sukker/karbohydrat, også etter endt kreftbehandling. Hvorfor informerer ikke Kreftforeningen om dette tydelig, og hvorfor sørger ikke sykehusene for å servere mat som ikke forverrer kreftutviklingen?

Dersom Kreftforeningen er i tvil om at sukker påskynder kreftutvikling, burde den ta initiativ til et forsøk med pasienter som er ferdige med konvensjonell kreftbehandling, for eksempel:

Halvparten spiser mat i tråd med offisielle kostholdsanbefalinger (sukker-/karbohydratrik), den andre halvparten spiser fettrik mat med lite sukker/karbohydrater (ketogen kost). Overlevelsen etter fem år, en standard metode for å måle effekten av kreftbehandling, vil kunne gi svar på hvilket kosthold kreftpasienter bør ha.

Tarmmikrober

Naturstoffer som virker mot kreft, favoriserer vekst av tarmmikrober som øker kroppens evne til å holde kreftsvulster i sjakk. Dette er kanskje den mest banebrytende erkjennelsen innen moderne kreftbehandling, fordi det er dokumentert at mikrobesammensetningen i tarmen er helt avgjørende for effekten av immunterapi og vaksiner mot kreft. Se her, her og her.

Kosthold, antibiotika og cellegiftbehandling kan ødelegge det kreftbeskyttende tarm-mikrobiomet og dermed forverre utsiktene for å overleve kreftbehandling. Dette er informasjonsoppgaver som Kreftforeningen bør påta seg, men det forutsetter innsikt i moderne vitenskap på kreftområdet.

Gjenbruksmedikamenter og naturstoffer

Kreftforeningen kunne også vært pådriver for bruk av medikamenter med dokumentert effekt mot kreft, men som er registrert for annen bruk. Det samme gjelder naturstoffer som har vært brukt mot kreft i tradisjonell medisin, men som ikke kan patenteres. Slike stoffer er for det meste langt mer skånsomme enn cellegifter.

Men så lenge farmasøytisk industri har en dominerende plass i kreftforskning og kreftbehandling, er det vanskelig å få gjennomslag for slik bruk. Det er heller ikke realistisk å få privatfinansiering på børsen til studier med stoffer som ikke kan patenteres. Investorene går etter prosjekter som lover superprofitt.

Antiparasittmidlene ivermektin, fenbendazol og mebendazol (Vermox) angriper kreftceller på en annen måte enn cellegifter. De dreper kreft-stamceller som cellegifter ikke dreper, hemmer veksten av kreftceller som er blitt resistente mot cellegifter, motvirker spredning av kreft og stimulerer programmert celledød.

Noen av disse stoffene virker ved å blokkere glukosetransportørene på kreftceller, og hemmer dermed energiomsetning og deling av kreftceller. I tillegg stimulerer de programmert død av kreftceller.

Omfattende vitenskapelig dokumentasjon viser at naturstoffer som har vært i bruk mot kreft i århundrer, hemmer kreftutvikling hos mennesker. Slike stoffer kan ikke patenteres og er derfor ikke av interesse for farmaindustrien.

Kreftforeningen burde ta initiativ til å «kvalitetssikre» den vitenskapelige dokumentasjonen og den omfattende erfaringskunnskapen som finnes på området. Dessuten bør foreningen gi råd til kreftpasienter om hvilke naturstoffer som kan tenkes være til gagn for dem. 

Kreftpasienter kan neppe ta skade av kvalifisert veiledning. De er uansett på leting i jungelen av produkter som lover gull og grønne skoger.

Hvorfor kan ikke Kreftforeningen gi kreftpasienter kvalifisert veiledning om hvilke naturstoffer som er godt dokumentert å motvirke kreft, men som ikke er klassifisert som legemidler? 

Kreftpasientene kan i verste fall erfare at naturstoffene ikke virker for dem. I motsetning til cellegifter som ikke virker på kreften de sliter med, vil naturstoffene neppe skade dem og redusere livskvaliteten.

Vitamin C

Intravenøst tilført vitamin C har i nærmere 80 år vært brukt alene og sammen med cellegifter til kreftbehandling, i mange tilfeller med god effekt. Farmaindustrien vil neppe bruke penger på å optimalisere den sannsynlige krefthemmende virkningen av et billig vitamin. Er det en oppgave for Kreftforeningen å ta initiativet til slike studier?

Anders Haakenstad har dokumentert at cellegiftbehandling av kreftpasienter har lite å si for langtidsoverlevelsen. Det burde ikke utløse motreaksjoner, men inspirere Kreftforeningen til å bidra til annen kreftforskning og kreftbehandling enn den som er dominert av legemiddelindustrien.

Dette innlegget er skrevet på vegne av Helsemagasinet VOF, som har kreft som tema i sitt nyeste nummer (3/2025).

Aktuelt fra forskersonen:

Biologiske markører for ulike psykiske lidelser er ikke funnet

Vi må være åpne for andre kunnskaps­syn enn kun det vestlige