Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Forskningsformidling må konkurrere med produksjon av tungtveiende publiseringspoeng, samtidig som det mangler et godt system for kommunikasjonsstøtte ved institusjonen.

Den norske universitets- og høyskoleloven pålegger institusjonene og den enkelte forsker ansvar for å formidle kunnskap. Likevel er mye av formidlingen til folk utenfor akademia overlatt til den enkelte forsker – både når det gjelder tidsbruk og kvalitet.

Forskning på forskings­formidling i Norge

Forskningsprosjektet «Sunne valg for alle» ved UiT Norges arktiske universitet undersøker sosiale ulikheter i helse. Prosjektet undersøker blant annet hvilken rolle forskningsformidling spiller for sosiale ulikheter i samfunnet.

I den forbindelse har vi gjort en studie på norske forskeres motivasjon, praksis og barrierer i formidling av forskning til et ikke-akademisk publikum. 

Funnene bekrefter det internasjonal forskning også viser innenfor forskning på forskningsformidling (Schøning et al., 2025).

Vi finner at forskere som er aktive formidlere, gjør det på frivillig basis. De gjør det på frivillig basis og det kommer i tillegg til forskning og undervisning. Dette kan kalles frivillig arbeid, siden mange forskere rundt dem ikke kommuniserer utenfor akademia – tilsynelatende uten konsekvenser.

Flere av forskerne i studien sier at de driver med forskningsformidling på fritiden – og at de motiveres til å gjøre det fordi de synes det er viktig. Men de gjør det ikke fordi arbeidsgiveren – universitetet – legger til rette for at de skal formidle sin forskning.

På tross av institusjonene

Vi finner nemlig også at forskerne som kommuniserer aktivt, ikke bare gjør det frivillig. De må gjøre det på tross av institusjonen de jobber for. Dette skyldes to ting – mangel på insentiver og mangel på kommunikasjonsstøtte.

Tiden brukt på forskningsformidling for en kommunikasjons-CV kan ikke konkurrere med publiseringspoeng i en forskers karriereutvikling. Det lønner seg ikke å bruke tid på frivillig forskningsformidling når kollegaen på nabokontoret bruker all tid på å sanke publiseringspoeng uten å kommunisere resultatene.

Mangel på kommunikasjonsstøtte

Institusjonen mangler også et system som hjelper forskere med å lage kvalitetsformidling som når ut til de delene av samfunnet forskningen er rettet mot. Forskere som ble intervjuet, fra 10 institutter på UiT Norges arktiske universitet, sier at de ikke vet hvor de skal henvende seg for å få hjelp til å formidle.

De vet heller ikke hva slags hjelp de kan forvente.

Noen av dem forteller dessuten at de har kontaktet kommunikasjonsavdelingen om forskningsfunn, men blitt avvist uten god grunn. Kan dette bety at det finnes samfunnsnyttige forskningsresultater som aldri blir kommunisert ut over vitenskapelige publikasjoner? Hva jobber da kommunikasjonsrådgiverne på universitetet med?

Vi ender opp med et stort antall forskere som aldri har drevet med forskningsformidling, fordi de ikke tar seg tid – og fordi de får lov til å la være. De forskerne som driver med forskningsformidling, være seg spesialister i epidemiologi, juss eller andre fagfelt, skriver ofte kronikker på forskning.no eller i Aftenposten.

Målgruppen er mest sannsynlig deres egen demografiske gruppe – høyt utdannede og høyt lønnede personer som allerede vet hva man bør gjøre for å holde seg frisk eller innenfor lovens grenser. Selvfølgelig skriver de kronikker – det er den enkleste måten å drive med forskningsformidling på, særlig hvis man mangler kommunikasjonsfaglig bakgrunn eller støtte.

Men hva med alle som faller utenfor forskerens målgruppe, men som likevel betaler skatt for å finansiere forskningen?

Sosiale ulikheter i forskningsformidling

Det sier seg selv at det ikke kan være en kommunikasjonsrådgiver per forsker – det er umulig å hjelpe alle med alt. Det er likevel et problem at forskeren, ifølge vår studie, ikke kjenner til hvordan systemet skal fungere eller hva slags hjelp man kan forvente.

Skal man ta sosiale ulikheter i samfunnet på alvor – noe UiT Norges arktiske universitet selvsagt mener er viktig – må man også ta forskningsformidling på alvor. Dette innebærer å tilby kvalitetsformidling som når ut til de målgruppene som trenger det mest.

En bedre løsning kan være å sette inn flere ressurser for å støtte forskere. Dette kan inkludere å stille kommunikasjonsrådgivere til disposisjon og tilby refleksjon og opplæring, fremfor bare å rope høyest til målgruppen «den generelle befolkning».

Ved å kommunisere direkte med målgruppene forskningen gjelder, kan dialogen legge til rette for brukermedvirkning som påvirker forskningsretningen – og dermed øker sjansen for at resultatene gir reell samfunnsnytte. Hva er vel bedre enn forskning som faktisk gjør en forskjell?

Dette ville ikke bare hjelpe sårbare målgrupper, men også føre til bedre søknader om forskningsmidler og motivere flere forskere til å engasjere seg i forskningsformidling rettet mot andre enn fagfeller.

Veien videre: Fra frivillighet til forpliktelse i forsknings­formidling

Forskningsformidling er et viktig samfunnsoppdrag som dessverre ofte nedprioriteres ved norske universiteter. Selv om forskere som kommuniserer aktivt gjør dette på frivillig basis, møter de store barrierer som manglende insentiver og utilstrekkelig kommunikasjonsstøtte fra institusjonene. Dette gjør at verdifull forskning, som kunne bidratt til å redusere sosiale ulikheter, ikke når ut til de som trenger det mest.

For å ta forskningsformidling på alvor må universitetene anerkjenne dens verdi. De må legge til rette for at forskere kan formidle sine funn uten å måtte ofre karriereutvikling eller fritid. Dette betyr å styrke kommunikasjonsstøtten, tilby opplæring og utvikle systemer som gjør det enklere for forskere å nå ut til relevante målgrupper.

Ved å investere i forskningsformidling kan universitetene bidra til et mer opplyst samfunn og øke tilliten til forskning. Samtidig kan de styrke sin egen posisjon som samfunnsaktører og øke forskernes motivasjon til å dele kunnskap utenfor akademia.

Referanse til omtalt studie:

• Schøning, B., Sandanger, T. M., Rosenbaum, S. E., & Wien, C. (2025). Health researchers’ voluntary science-communication with non-academics: motivations, barriers, and practices. Frontiers in Communication, 10, 1564491.

Aktuelt på forskersonen:

Dette kan forhindre tilbakefall etter soning i fengsel

Kvifor veit ikkje NRK kva ein symfoni er?