Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Et debattinnlegg skrevet av representanter for et alternativt helsemagasin er fullt av feil. Jeg har behov for å svare på det aller viktigste – det som potensielt har konsekvenser for liv og helse.

Teksten er spekket med spekulative påstander. For eksempel vises det til at antiparasittiske medisiner virker mot kreft. Men forskningen de viser til, er noen få studier på celler – ingen pasienter. Det er en problematisk dobbeltstandard når kronikkforfatterne samtidig avviser tradisjonelle kreftbehandlinger som cellegift fordi de ikke stoler på de mange tusen kliniske studiene som er gjennomført på pasienter.

Påstanden deres om at cellegift ikke gir økt overlevelse er helt feil, og her skal jeg forklare hvorfor.

Cellegift er en av de største og viktigste behandlingsformene vi har for kreft, og det er godt dokumentert at det øker overlevelsen, særlig for dem som har blodkreft, lymfekreft og testikkelkreft. Men også for mange andre, for eksempel brystkreftpasienter.

Statistikk fra 2005-studie

I podkasten til Wolfgang Wee snakket jeg og Anders Haakenstad om en konkret metastudie på brystkreft fra 2005. Studien er ikke representativ for behandling av brystkreft i dag, men den er interessant fordi den er ett av flere eksempler på studier som viser at cellegift reduserer dødelighet og øker overlevelse når man sammenligner store pasientgrupper som har fått cellegift med de som ikke har fått det.

I studien var den gjennomsnittlige årlige dødsraten redusert med godt over 30 prosent for kvinner under 50 og med rundt 20 prosent for kvinner mellom 50 og 69 som hadde fått kombinasjonsbehandling med cellegift, målt over 15 år.

Haakenstad svarte med å vise til en statistikk i appendikset (vedlegget) som han mente motbeviste at cellegift forbedrer overlevelse fordi den viser at forskjellen i totaloverlevelse etter 15 år bare var 2,1 prosent. 

Jeg har sett nøyere på denne i etterkant. Statistikken måler dødsfall uansett årsak, ikke dødsfall på grunn av brystkreft, og gjelder den eldste gruppa som på måletidspunktet etter 15 år hadde nådd en alder som var ved eller over gjennomsnittlig forventet levealder. At forskjellen i overlevelse i den eldste gruppa «bare» er på 2,1 prosentpoeng (cellegift sammenlignet med ikke cellegift) skyldes i stor grad at disse kvinnene var ved livets slutt – ikke at cellegift ikke virker.

Effekten av cellegift i studien er mer tydelig i statistikken fra den yngre gruppa med kvinner under 50, som på måletidspunktet etter 15 år ikke hadde nådd en så høy alder at totaloverlevelsen ble påvirket like sterkt av urelaterte ting. Der var forskjellen i totaloverlevelse for cellegift vs. ikke cellegift signifikant (på 8,7 prosentpoeng absolutt risiko, 20 prosent relativ risiko). Dette var ganske likt forskjellen i brystkreftspesifikk overlevelse (på rundt 10 prosentpoeng absolutt risiko, 24 prosent relativ risiko).

Det ligger derfor heller ikke mange dødsfall knyttet til bivirkninger gjemt i disse grafene. Forskjellen i dødsfall knyttet til bivirkninger mellom cellegiftgruppa og gruppa som ikke fikk behandling var bare 0,2 prosent.

Forskjellene mellom grupper handler også om at kreft er flere ulike ting. Den relative gevinsten av cellegift er ofte størst for de som har kreft med høy risiko for tilbakefall, noe vi oftere finner hos dem som får kreft i yngre alder. Forventet effekt henger også tett sammen med hvor tidlig kreften oppdages.

Skuffet

Med dette bakteppet vil jeg forsøke å oppsummere ved å svare på spørsmålet Haakenstad stilte meg under debatten hos Wolfgang Wee: Dersom jeg selv hadde fått brystkreft, ville jeg ikke ønsket å vite hva jeg kunne forventet dersom jeg takket ja til cellegiftbehandling? 

Jo, det ville jeg. Men jeg ville bli skuffet dersom legen la på bordet en graf fra et appendiks fra en artikkel fra 2005 som kun viste hvor mange av de eldste pasientene som fortsatt var i live 15 år etter cellegiftbehandling og brukte det som argument for at jeg ikke burde ta cellegift. 

Jeg ville tvert imot forventet at legen brukte den mest oppdaterte kunnskapen og prognoser som var relevante for min aldersgruppe, hvilket stadium kreften min var i, hvilke genetiske egenskaper kreftcellene har eller andre biologiske forhold, samt hvilke behandlinger som er tilgjengelig anno 2025 – noe som strekker seg langt utover cellegift.

Hva prognosen min ville vært, ville avhenge av svar på disse ulike parameterne, men alder alene tilsier at jeg – i likhet med de andre rundt 800 kvinnene under 50 som hvert år får påvist brystkreft i Norge – kunne regne med en betydelig overlevelsesgevinst dersom jeg takket ja til cellegift. Dersom oddsene mine var dårligere fordi kreften min var langtkommen og vanskelig å knekke, ville jeg likt å vite om jeg uansett kunne få mer tid på klokka sammen med de jeg var glad i, selv om jeg ikke nødvendigvis kunne regne med å leve om 15 år. 

Jeg ville også likt å vite om det fantes muligheter for meg ved å delta i en klinisk studie, for eksempel den nasjonale IMPRESS-studien der alle pasienter med langtkommen kreft som ikke blir kreftfrie av standardbehandling får en gentest for å sjekke om svulsten har genetiske forandringer som kan angripes med nye målrettede medisiner.

Jeg forstår at mange ønsker at det finnes et ja/nei-svar på om cellegift og andre kreftbehandlinger virker. Men slik er det ikke – heldigvis, egentlig. Det som for mange tiår siden var et svært grovkornet bilde av hva kreft og kreftbehandling er, er nå mer høyoppløselig enn noensinne. 

Selv om vi fremdeles ikke har alle svar, har vi kommet langt i forståelsen av hva som skiller ulike krefttyper fra hverandre. Vi har fått en stor verktøykasse med ulike behandlinger som spenner fra de klassiske metodene som stråling, kirurgi og cellegift til moderne behandling som målrettede medisiner og immunterapi, vi blir stadig bedre på å forutsi hvem som trenger eller ikke trenger ulike behandlinger, og vi blir bedre på å oppdage kreft tidlig slik at prognosene blir bedre.

Og til slutt: Har du flere spørsmål om kreftbehandling, så snakk med kreftlegene. De er bedre enn både meg og formidlere av alternative helseråd til å gi de beste medisinske rådene om hva som er best for den enkelte når kreft rammer.