En metode for å begrense kråkebolleinvasjonen langs kysten av Nord-Norge, er å gå løs på dem med hammer. Spaltist Erik Tunstad kommenterer fremgangsmåten med skepsis.
En metode for å begrense kråkebolleinvasjonen langs kysten av Nord-Norge, er å gå løs på dem med hammer. Spaltist Erik Tunstad kommenterer fremgangsmåten med skepsis.

Stans volden mot kråkebollen

Vi ser dette hver gang: Det kommer en «invaderende art» - og politikere og miljøvernere er enige om at nå må vi drepe alt rundt oss.

Dagsrevyen melder at «kråkebollen» har spredt seg over 5000 kvadratkilometer langs kysten av Nord-Norge de siste tiåra, har tygget ned tareskogen og skapt en ørken. 

Hvordan løser vi det? Jo, vi sender ut dykkere med hammer.

«Det er mange som sier at vold er løsningen» forteller en entusiastisk representant for organisasjonen Tarevokterne. Hun forklarer hvordan de knuser pigghudene, og «slipper næringsstoffene ut i … økosystemet».

Vi ser trangen til å bruke vold, hver gang en art trår utenfor sine grenser.

Den gode nyheten er kanskje for landets sportsdykkere, som kan se frem til statsfinansierte dykketurer noen tiår fremover?

Ellers: Lykke til med å knuse – med hammer og under vann – et dyr som formerer seg med millioner av frittsvømmende larver.

Sånn, da har jeg harselert nok.

Den forsvunnede havoteren i et lagvis økosystem

Økologen Robert Paine jobbet i det nordlige USA og på Aleutene, øynene som strekker seg fra Alaska og over mot Sibir.

I enkelte områder så han at tareskogen var nedspist av kråkeboller, det var et ødelagt økosystem. Dette fikk ham til å mistenke at det måtte være flere med i spillet enn tare og kråkeboller– og at ihvertfall en av disse spillerne hadde forsvunnet. Men hvilken?

Den som manglet var havoteren, en gang utbredt fra Japan, over Aleutene til Alaska og sydover til det nordlige Mexico – nå var den nesten borte.

Årsaken var folks begjær etter havoterens pels. Både amerikanske og russiske pelsjegere hadde jaktet oteren siden sent på 1700-tallet, og allerede i 1885 var det pelskrise på Londons skinnmarked; bestanden var i fritt fall. Tidlig på 1900-tallet fantes bare 13 gjenlevende grupper, cirka 2000 dyr av en opprinnelig bestand på flere hundre tusen.

Havoteren ble fredet i 1911, og den nesten utryddete bestanden på Aleutene begynte å bygge seg opp igjen.

Robert Paine kom dit i 1971. Han visste at økosystemer kan reguleres både ovenfra og nedenfra i næringspyramiden, og begynte å studere interaksjonene mellom tre over hverandre liggende trofiske nivåer; tare, kråkebolle og oter.

Spis eller bli spist, eller?

Trofiske nivåer kan sammenliknes med trappene eller steinlagene i en ekte pyramide. I motsetning til stein i pyramider, lever de som er på ett trofisk nivå av å spise de som er under dem. Nederst i pyramiden finner vi planter, øverst, rovdyr.

Oterne spiser kråkeboller, kråkebollene spiser tare – hva blir da forholdet mellom tare og oter? Den tidens økologiske forståelse tilsa at det var taren som holdt oteren i live, den var produsenten av mat – men kunne det ikke også være omvendt? Kunne det eksistere en form for dynamikk som biologene så langt ikke hadde lagt merke til? Kunne det også være slik at havoteren holdt tareskogen i live – altså at påvirkning gikk begge veier?

Paine observerte at når tareskogen var frodig, da var både kråkebolle og havoter til stede. Der hvor det derimot ikke fantes oter, var tareskogen også rasert, og havbunnen var dekket av kråkeboller. Disse lokalitetene manglet også ulkefisker, steinkobbe og havørn. Det var altså et ødelagt økosystem. Paine formulerte en hypotese om at manglende havoter var nøkkelen til kollapsen.

En nøkkelart mangler i Nord-Norge

Havoter er storetere av kråkeboller. Når de holdt kråkebollene nede, vokste tareskogen friskt, ga hjem til fisk som både sel og ørn kunne leve av. Når oteren ble borte, gikk de ukontrollerte kråkebollene berserk. Ut gikk alt det andre, kråkebollene spiste raskt opp det som fantes av mat, og døde deretter dø ut, eller beveget seg til nye jaktmarker.

Hvilket lyder omtrent som det som skjer i Nord-Norge nå: Både økosystemets struktur og dets biologiske mangfold er borte.

Vi skal ikke redde regnskogen av hensyn til Paris-avtalen – vi skal redde den av hensyn til regnskogen.

Økologen Paine hadde oppdaget fenomenet «nøkkelart», og sett hvordan en slik kan sende sjokkbølger gjennom økosystemet. De sitter der i navet, påvirker én art, som påvirker en annen, som igjen påvirker en tredje, som nøkkelarten kanskje ikke verken spiser eller blir spist av.

Vi kaller det kaskade-effekter, og de kan spre seg både oppover og nedover i næringspyramidene. Vi fikk dermed et bedre bilde av hvordan økosystemer er skrudd sammen.

Et spørsmål vi må besvare, er dermed hvilken nøkkelart det er som mangler langs kysten i Nord-Norge?

Vikarierende motiver i klima- og naturdebatten

Jeg har et par ekstra momenter på hjertet:

For det første: Det er denne ideen om at omsorg for natur er ensbetydende med ordet klima. Dagsrevyen forteller at hvis vi får igjen tareskogen i nord, vil den lagre «titusenvis av tonn med CO2».

Som om vi må «restaurere» naturen for å tilfredsstille våre politikeres løfter? Jeg for min del, ville foretrekke at vi gjør det fordi vi synes det er dumt at skog er blitt til ørken.

Vikarierende motiver er farlige i miljøvernet. Vi skal ikke redde regnskogen av hensyn til Paris-avtalen – vi skal redde den av hensyn til regnskogen.

Og vi skal ikke redde tareskogen fordi den kan være en karbonbrønn. Vi skal redde den for tareskogen i sin egen rett. Noe annet blottlegger oss for spekulanter. Folk med kjappe, om enn kostbare løsninger.

For det andre: Det er denne ideen om at vi kan kontrollere naturen, omtrent som vi steller hus og hage.

Vi ser dette hver gang: Det kommer en «invaderende art» - kråkebolla er vel i så fall «selv-invaderende»? – og politikere og miljøvernere er enige om at nå må vi drepe – alt rundt oss. 

Vi så det senest da den afrikanske svinepesten truet svenskegrensen for et halvt års tid siden og man bestemte seg for at alle norske villsvin måtte dø.

Men grunnen til at naturen går av hengslene er ikke at villsvin og kråkebolle spontanforvandles til onde skapninger.

Grunnen er at vi har ødelagt balansen i økosystemet. Det viktige er derfor å finne ut hvordan vi har gjort dette.

I kråkebollenes tilfelle: Hvilken nøkkelart er det som mangler? Det kan kanskje lokal biologer svare på? Er det en fisk vi har fisket for mye av? Er det sel? Oter?

Eller må vi se i retning av forurensning? Bunntråling?

Jeg vet ikke, men er ganske sikker på at de lokale biologer har en mistanke om hva som egentlig har skjedd. Men om det var de som foreslo hammer, det vet jeg heller ikke.

Uansett, vi har sett liknende forsøk tusen ganger tidligere – østersdugnad og brunsnegler er ikke et særnorsk fenomen. Vi ser trangen til å bruke vold, hver gang en art trår utenfor sine grenser.

Det hjelper aldri.

 

 

 

 

Powered by Labrador CMS