Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

I april 2017 publiserte vi artikkelen Screaming Clouds i det engelske fagtidsskriftet «Weather», sammen med professor Jón Egill Kristjánsson (1960-2016, Universitetet i Oslo). Der argumenterte vi for at et spektakulært tilfelle av perlemorskyer kan være opphavet til Edvard Munchs skremmende opplevelse i Ekebergåsen en gang før 1892, da han malte sitt ikoniske Skrik. 

Denne fagfellevurderte artikkelen fikk stor internasjonal oppmerksomhet, og blir fortsatt sitert i internasjonal relevant litteratur. Forlaget (Wiley) opplyste at den ble nedlastet mer enn 1 000 ganger det første året.

I Norge ble den omtalt i form av enkelte småartikler og avisnotiser, bl.a. i forskning.no, men den ble latterliggjort av NRKs kunstkritikere. «Meteorologene er på villspor» sa Mona Pahle Bjerke i «Kulturnytt». Tommy Sørbø sjikanerte artikkelen grundig i «Norgesglasset», bl.a. ved å dikte opp sin egen historie som om at vi skulle ha skrevet at Edvard Munch hadde tatt med seg staffeli, pensler og palett opp i Ekebergåsen «for å male perlemorskyer». I tillegg påsto han at vår hypotese var jevngod med at «vorta i tante Karens ansikt var årsaken til at han malte «Syk pike» (sic!).

Deretter var hele saken glemt i norske medier. Verken Bjerke eller Sørbø hadde neppe tatt seg bryet med å lese hva som faktisk sto i artikkelen, utover pressemeldingen fra Universitetet i Oslo. De stilte heller ikke et eneste spørsmål om våre argumenter, før de kom med sine bastante konklusjoner. 

Vår mening var, den gang som nå, at kritikerne var både usaklige, arrogante og absolutt på «villspor». Kritikken rammet derfor verken oss som forfattere eller artikkelen vår. Gjentatte forsøk på tilsvar gjennom flere norske kulturredaksjoner ble aldri tatt inn etter NRKs totalslakt.

Vi oppsummerte vårt syn i et brev med overskriften «Den uvelkomne kunstdebatten», til Munchmuseet, med kopi til NRK, høsten 2017.

Etter et foredrag på seminaret «Painting Clouds from the Dawn of Enlightenment to the Dusk of Romanticism» på Musée Delacroix i Paris i 2018, ble vi invitert til å skrive en artikkel i det anerkjente franske kunsttidsskriftet Revue de l’Art. Denne skrev vi sammen med den australske atmosfæreforskeren Dr. Fred Prata som hadde opplevd et spektakulært tilfelle av perlemorskyer i Leirsund (i Lillestrøm) den 20. januar 2008.

Vulkanutbruddet på Krakatoa (Krakatau)

Den rådende oppfatningen om Munchs skremmende solnedgang i Ekebergåsen før han malte Skrik er at denne skyldtes vulkanstøv i atmosfæren etter et kraftig utbrudd av vulkanen Krakatoa i Indonesia i1883. Dette vulkanutbruddet skulle altså ha framskaffet vilkår for et slikt syn. Denne hyptoesen lever fortsatt aktivt i det norske kunstmiljøet

På bakgrunn av Pratas opplevelse fra Leirsund i 2008, samt kunnskap om vulkanstøv i atmosføren,  publiserte han og medarbeidere en artikkel i 2018 der de tilbakeviste hypotesen om at et vulkanutbrudd, sør for Ekvator, skulle kunne framskaffe solnedganger med slike bølgeformede og fargerike skyer (se bilde under).  

Hva med perlemorskyer?

Perlemorskyer har derimot nettopp slike optiske egenskaper som maleriet viser. Perlemorskyer dannes i stratosfæren (om lag 20 – 25 km over jordoverflaten), og er på sitt vakreste etter solnedgang, når sola skinner på dem fra undersiden. Fargespillet skyldes at disse skyene består av partikler (vann, is, eller plasma) av samme størrelsesorden som bølgelengden til synlig lys. 

Lysbrytningen som vi ser fra bakken, blir dermed som i et regnbuespekter. Bølgemønstret skyldes at de dannes på toppene av en bølgeformet strømning i stratosfæren bak en fjellkjede (fjellbølger). De er altså på sitt vakreste etter solnedgang på jordoverflaten, når vi ser dem mot en mørknende kveldshimmel (se bildet under). 

Fysikken bak er omtalt detaljert i vår nylige artikkel i tidsskriftet Naturen.

Hva vil være «spektakulært» å presentere for Munchmuseets gjester?

Under et nylig besøk på Munchmuseet refererte guiden til vulkanhypotesen som bakgrunn for «Skrik». Munchmuseet hevder ellers at de ikke tar stilling til «rett eller galt» i forskningen om hans malerier. 

Det blir derfor tragikomisk når guidene hevder denne hypotesen, som altså tidligere er tilbakevist av Prata og hans medarbeidere. Vi støtter Prata og mener altså at vulkansk aske i atmosfæren ikke vil kunne framskaffe slike skytilstander, verken over Ekebergåsen eller andre steder på kloden. 

Derimot mener vi at perlemorskyer har slike optiske egenskaper som for oss er vakre, men som også kan virke truende på en ung person med hans livsbakgrunn, og som aldri har opplevd et slikt naturfenomen tidligere.

Nær tre fjerdedeler av verdens observasjoner av perlemorskyer - i verdens bosatte områder - er lokalisert til Norge, på grunn av vår nære beliggenhet til kaldluftsbassenget over Nordpolen. . Kombinert med vårt fjellterreng som kan forårsake fjellbølger i stratosfæren gir dette grunnlaget for dannelsen av perlemorskyer.

Dette burde vel være en langt mer «eksotisk» fortelling å formidle til Munchmuseets hundretusener av årlige besøkende, enn en ikke-dokumentert effekt av et vulkanutbrudd på den sørlige halvkule?

Kontakt med det norske kunstfaglige miljøet

Det undrer oss stort at det, til tross for våre mange henvendelser, ikke har vært mulig å komme i dialog med kunstsektoren, representert av ulike kulturredaksjoner, om vår hypotese. Vi trodde det ville være interessant å diskutere alternativer til den utløsende bakgrunnen til verdenskunstens kanskje mest ikoniske maleri, utført av vår største kunstner. Men dette er det åpenbart ikke grobunn for i kunstnerens hjemland.

Naturvitenskapene regnes som «eksakte vitenskaper». Kunsthistorie er vanligvis ikke det, selv om det i begge tilfeller finnes unntak. Naturfagene utvikles hele tiden med ny innsikt gjennom faglige diskusjoner og nye observasjoner. Vårt inntrykk er at kunsthistorien kommer til å stå på stedet hvil når nye synsvinkler og kunnskap blir blankt avvist på ikke-faglig grunnlag. Det synes vi er synd.

les også

Dette er «soundtracket» til kriminelle karrierer