Man skulle tro at en art som trives i de barskeste miljøer i høyfjellet og opp mot Nordpolen, skulle være godt rustet for å tåle det meste, men røya er ikke forberedt på det som nå skjer, skriver kronikkforfatterne.

Vil denne «nasjonalfisken» forsvinne?

KRONIKK: Røya er et slående eksempel på hvordan arter tilpasset kaldt og rent vann kan få en dramatisk tilbakegang om utviklingen fortsetter som nå. 

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Røya er en vakker, rød laksefisk. Den er verdens nordligste ferskvannsfisk – og kanskje den arten som først etablerte seg i Norge etter siste istid.  

En stor skandinavisk studie viser at røya er i fare for å gå tapt i store områder av Skandinavia. Denne tilbakegangen synes primært å være en direkte eller indirekte følge av forventede klimaendringer.

Verdens nordligste ferskvannsfisk

Som det latinske artsnavnet Salvelinus alpinus antyder, er røye en art som i stor grad er knyttet til det alpine miljøet. Men den har historisk hatt en vid utbredelse i Norge, også i lavlandet og langs kysten. 

Røye er også den nordligst utbredte ferskvannsfisken vi har. Den forekommer i mange ferskvann på Svalbard og Bjørnøya og rundt hele det arktiske området. Her er ofte røya den eneste ferskvannsfisken.

Røya har en sammensatt og variabel livshistorie. I fjellvann og andre vann uten nær kontakt med havet er den stasjonær. I kystnære vann fra Nordland til Finnmark og på Svalbard vandrer den gjerne ut i sjøen, som laksen. Da utnytter fisken at havet i nord er mer produktivt og næringsrikt enn ferskvann, og kommer velfødd og gytemoden tilbake til sin barndoms innsjø eller elv for å gyte. 

Tap av arter vil naturligvis ha effekter på økosystemene, men røya er i en særstilling også fordi den er en populær sportsfisk og stedvis også en viktig matfisk.

I en rekke vann nær kysten i nord finnes også bestander hvor småvokst stasjonær fisk lever side om side med storvokst sjøvandrende fisk. 

I innsjøer der røya er uten tilgang til havet, kan den også finnes i flere ulike populasjoner med svært ulik biologi. I Arktis og på høyfjellet på Fastlands-Norge, hvor røye er eneste ferskvannsfisk, er kannibalistiske former også vanlig. 

Røye virker altså være svært variabel og fleksibel.

Hvorfor går røya tilbake?

Man skulle tro at en art som trives i de barskeste miljøer i høyfjellet og opp mot Nordpolen, og som også har en fleksibel livshistorie, skulle være godt rustet for å tåle det meste. Men røya har ikke vært evolusjonært forberedt på de endringene som nå skjer i nordlige innsjøer i hele verden.

Gjentatte observasjoner viser at røye nå er blitt borte fra vann der den i følge «sikre kilder» har vært vanlig noen tiår tilbake. Det foreligger også endel godt dokumenterte forsvinninger. 

Dette gjorde at et internasjonalt team av forskere stakk hodene sammen. De ble enige om å se om regionale klimadata og andre påvirkningsfaktorer kunne kaste lys over forsvinningene.

Om røya forsvinner vil det også innebær et kulturelt tap. Betyr dette at røya er «fortapt»? Nei heldigvis ikke.

Vi benyttet data på forekomst av røye (finnes den eller finnes den ikke?) fra 1.762 sjøer i Norge, Sverige og Finland. Basert på klimascenarier fra IPCC, og ulike data om de enkelte innsjøene, ble statistiske modeller og maskinlæring benyttet for å si noe om hvor røye har gunstige leveforhold, altså hvor den burde kunne finnes. 

Dette forteller oss også hvilke faktorer som mest sannsynlig påvirket røya mest negativt. 

Økt temperatur, altså klimaendringer, var hovedmistenkte i forsvinningsmysteriet. Vi estimerte at hele 81 prosent av eksisterende røyepopulasjoner har høy sannsynlighet for å dø ut innen 2080 hvis vi legger  klimascenariet RCP8.5 til grunn.  

RCP8.5 er et klimascenario som antar at klimagassutslippene fortsetter å øke raskt gjennom det 21. århundre. Det beskrives også som «business as usual»-scenariet. Det vil innebærer at  miljøforholdene ikke lenger blir egnet for røya.

Også under det vesentlig mer moderate RCP4.5-scenariet er det høy risiko for tap av halvparten av røyebestandene innen år 2100. Modellene våre synes også å kunne forklare observasjoner av at røye allerede har forsvunnet fra mange lavereliggende vann.

Først og fremst er det varmere vann som forårsaker både de registrerte og de anslåtte tapene av bestander. I nordlige områder har temperaturøkningen skjedd ekstremt raskt, noen steder i Arktis er temperaturen allerede 2-3 grader høyere enn i førindustriell tid. 

Undersøkte innsjøer i Norge, Sverige og Finland med fravær (røde prikker) og nærvær (hvite prikker) av røya. Det totale utbredelsesområdet er langt større enn det som er vist her.

Med endret klima følger også andre endringer. Viktigst er trolig dårligere oksygenforhold spesielt nær bunnen. Det er der røya gyter. I noen grad har også brunere vann som skaper dårligere sikt betydning. Det har også  endringer i forekomst av andre fiskearter i økosystemet. 

Ikke minst har spredning av konkurrenter, som  ørret, og predatorer en negativ effekt. Spesielt spredning av gjedde, som i stor grad også har skjedd villet eller ufrivillig ved menneskelig hjelp, har lagt sten til byrden for røya.

Vil røya klare seg?

Røye er med det et slående eksempel på hvordan arter tilpasset kaldt (og rent) vann kan få en dramatisk tilbakegang i utbredelse om utviklingen fortsetter som nå. Dette er en skjebne som også kan ramme andre kuldetilpassede arter. 

I tidligere studier har vi vist hvordan arter av krepsdyr har forsvunnet fra lavereliggende vann i løpet av en femtiårsperiode. Også der er økt temperatur etter alt å dømme forklaringen. Tap av arter vil naturligvis ha effekter på økosystemene, men røya er i en særstilling også fordi den er en populær sportsfisk og stedvis også en viktig matfisk. 

Om røya forsvinner vil det også innebær et kulturelt tap. 

Betyr dette at røya er «fortapt»? Nei heldigvis ikke. For det første får vi håpe at oppvarmingen holdes under det «business as usual» vil innebære. 

Dessuten vil det finnes tilfluktssteder der fisken vil overleve, i høyfjellet og langs kysten i de nordlige, arktiske områder. Disse stedene, såkalte refugier,  kan igjen danne utgangspunkt for re-etablering når oppvarmingen en gang i fjern framtid reverseres.

Referanse:

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

 

Powered by Labrador CMS