Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Klimaendringene skjer nå med en hastighet som gjør at vi snart må tegne om det naturgeografiske Norgeskartet. Denne erkjennelsen bør legges til grunn for dagens naturforvaltning, ellers risikerer vi å ta beslutninger som fort går ut på dato med store økologiske og økonomiske konsekvenser. 

På Svalbard har vi allerede hatt en temperaturøkning på 2-4 grader i løpet av noen tiår, og selv med store utslippsreduksjoner kan nordområdene bli 5-10 grader varmere i løpet av dette århundret. Det tilsvarer forskjellen på en istid og dagens klima. 

Klimaendringer i et slikt enormt omfang vil transformere naturen med store konsekvenser for biologisk mangfold, fornybare ressurser og andre viktige økosystemfunksjoner. Men hverken forskning eller forvalting er forberedt på denne situasjonen.

Dagens forvaltning 

Naturforvaltning er i stor grad tuftet på å bevare det bestående. Effektene av naturinngrep vurderes ut fra hvilke konsekvenser disse medfører i forhold til nåværende tilstand. 

Klimaendringene bryter med disse premissene. Selv det strengeste vern vil ikke kunne hindre omfattende klimadrevne naturendringer, og vurderinger av naturinngrep bør skje med referanse til klimaendringsdrevne tilstander som kommer - ikke de som var.

Forvaltningsplanene for norske havområder illustrerer dette poenget. Områder definert som særlig verneverdige og sårbare (SVO) utgjør den viktigste rammebetingelsen for menneskelig aktivitet. Planverket oppdateres hvert 4-5 år. Sammenligner vi stortingsmeldingen som kom i 2020 med den fra i år, ser vi store endringer i utbredelsen av SVO-områder, spesielt i Barentshavet. 

På kun fire år har klimaendringene gitt store utslag på nasjonale føringer for arealprioriteringer. Samtidig har vi kunnskap om fremtidige klimaendringer som i begrenset grad benyttes. 

Det samme gjelder NVE sine områder prioritert for havvind. Her er en av de viktigste kriteriene å unngå konflikt med fiskeriene. Framtidige klimaendringer, som vil endre hvor de mest verdifulle fiskeriressursene ligger, er ikke en del av dagens beslutningsgrunnlag.

Kan vi forutsi klimadrevne økosystemendringer? 

Mens noen arter responderer raskt og forutsigbart, responderer andre med betydelige tidsforsinkelser. Det kan gå mange hundre år fra klimaet har blitt så varmt at det er klima for trær til at skog erstatter tundra. 

I havet derimot, er responsen mye raskere. Det vises allerede i fangststatistikkene for skrei som i løpet av får år har flyttet seg både i tid og rom. Forvaltningen baserer seg gjerne på framskrivning av gradvise trender. 

Men økosystemendringer kan være brå og uventede. Når hele bestander av trær dør av tørke eller klimadrevne utbrudd av skadeorganismer kan skog brått transformeres et helt annet økosystem som er forringet både med hensyn biologisk mangfold og viktige funksjoner. 

Det er også krevende å forutsi vippepunkter for brå økosystemendringer fordi de ofte skyldes kombinasjoner av flere faktorer eller ekstremvær. For å få bedre forutsigelser om naturendringer bør fagfeltet økologi utvikles i retning av meteorologi der omfattende observasjonssystemer gir det tilfanget av data som kreves for å drive avanserte værvarslingsmodeller. 

Tilsvarende, kan økosystemdekkende observasjonssystemer, fra bakkestasjoner til satellitter, brukes til drive økologiske varslingsmodeller for å forutsi hvilke endringsbaner økosystemene kommer til følge, samt når økosystemene nærmer deg kritiske vippepunkter.

En mer fremsynt naturforvaltning 

Hvis vi inkluderer slik kunnskap om framtidige klimaendringer i naturforvaltningen kan vi:

• minske risikoen for at det gjøres naturinngrep i områder som i nåtid er vurdert til å ha liten sårbarhet eller verdi, men som i et klimaendringsperspektiv kan ha stor verdi (f. eks. gyteområder for fiskebestander)
• oppnå store samfunnsøkonomiske fordeler ved å unngå at infrastruktur plasseres ugunstig (f.eks. vindmøller)
• hindre at store ressurser brukes («kastes bort») på bevaring eller restaurering av bestander og naturtyper som med stor sikkerhet vil være «dømt» uansett, fordi klimaet vil bevege seg langt utenfor deres klimanisjer
• minske risiko for overskridelse av kritiske vippepunkt for brå, uønskede tilstandsskifter i økosystemene (f.eks. ved å hindre at økosystemer utsettes for tilleggsbelastninger i form av inngrep)

Dagens forvaltningssystem er ikke tilpasset klimaendringenes omfang og hastighet. Vi trenger en systemendring hvor forskningsbaserte forutsigelser om framtidens klima og økosystem vektes inn i beslutningsprosesser på en tyngre og mer integrert måte enn i dag. 

De raske og store endringene vi allerede ser i nord bør tjene som et kraftig varsko. 

Samtidig er det umulig å forutse eller forberede seg på alle endringene vi har i vente. Derfor er det igjen verdt å minne om det viktigste tiltak innen politikk og forvaltning: Få utslippene ned!

(Kronikken ble først publisert på NRK Ytring og er gjengitt med deres godkjenning)

Les også:

Hvor mye utbygging tåler vi – og naturen?

Vi kan løyse plast­problema i havet