Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Rett før sommerferien fikk vi svar på prosjektsøknadene som vi hadde sendt inn til Forskningsrådet i februar. I år fikk vi ingen midler til noen av våre søknader, og sitter igjen med en bitter ettersmak. Kunnskapen som Norge egentlig trenger for å kunne tilpasse seg klimaendringene på en mer forsvarlig måte får nok vente.

Bare 8 av 73 søknader fikk napp, det vil si rundt 11prosent. Man kan lure på hvor mange årsverk som er kastet bort på søknadsskriving. Min oppfatning er at vurderingene av slike prosjekter både er subjektive og vilkårlige.

Min oppfatning av vurderingene av slike søknader bygger først og fremst på egen erfaring. Jeg har selv vært med på å vurdere prosjektsøknader for National Science Foundation (NFS) i USA, EUs Framework program og for ulike forskningsråd i en rekke ulike europeiske land. Men de seneste årene har jeg sluttet å ta på meg slike oppgaver, fordi jeg rett og slett ikke tror at det er mulig å rangere prosjektene, verken ut ifra faglige eller administrative kriterier.

Kriterier og evaluering av søknadene

Noen av spørsmålene som evaluatorene må svare på, er om kvaliteten på prosjektleder og prosjektgruppen er god. Om prosjektlederen har relevant kompetanse og erfaring, og om prosjektlederen har vist evne til å utføre forskning av høy kvalitet - og sett i forhold til hens «karrierestadium». Evalueringen skulle også si noe om hvilken grad prosjektdeltakerne utfyller hverandre og om prosjektgruppen innehar den nødvendige kompetansen for å gjennomføre prosjektet på en effektiv måte.

Hva skal man si til sånt? Her har vi synsing på høyt nivå, for hvordan definerer man «nødvendig kompetanse»? Hvor mange forskere søker om prosjekter for forskning på tema de ikke har peiling på?

Når det gjelder kvaliteten på prosjektets organisering og ledelse, ble prosjektsøknaden bedømt etter om prosjektet var organisert på effektiv måte. Planen for gjennomføringen av arbeidet skulle visstnok vært hugget i stein, og jeg lurer på hvordan en som leser en 10-siders skisse skal kunne si noe fornuftig om det. Det samme gjelder vurderingen om ressursene var tilstrekkelige for de forskjellige arbeidspakkene og i samsvar med prosjektets mål og leveranser. Et snev av New Public Management?

Jeg lurer på hvilken kompetanse de som evaluerer prosjektene trenger for å svare på slike spørsmål. Og hvordan vurdere om oppgavene i prosjektet var fordelt på en måte som sikret at alle prosjektdeltakere hadde en tydelig rolle og tilstrekkelig med ressurser til å fylle denne rollen? Er det viktig med en individualistisk tilnærming, og er god gammeldags samarbeid ikke lenger greit? 

Det er nok mange måter å tolke slike spørsmål på. Og hvordan skal man bedømme om ledelsen og styringen i prosjektet er organisert på en egnet måte, lenge før det har startet og kun basert på en 10-siders skisse?

Mange tilfeldigheter og litt Catch 22

Det er med andre ord ikke rart at utfallet av prosjektsøknaden er tilfeldig. Min erfaring fra tidligere prosjektsøknader er at det er ingen sammenheng mellom hvor god søknaden er utformet og om vi får tilslag. Det er heller ingen sammenheng mellom hvor godt prosjektdirektivet er formulert og hvilke resultater vi får til slutt. 

Vurderingene av prosjekter er like vilkårlige som fagfellevurderinger av innsendte manuskripter til vitenskapelige tidsskrift, der ulike anonyme fagfeller ofte kommer med motsatte vurderinger på samme manuskript. Når det gjelder vitenskapelig publisering, får man ofte en mulighet til å forklare misforståelser. Men hos forskningsrådet får vi bare et forsøk.

Vår søknad nådde ikke opp fordi den ikke ga god nok beskrivelse av hvordan deler av prosjektet hang sammen. De som evaluerte prosjektsøknaden krevde mer detaljert beskrivelse, noe som ikke er så lett når man bare har 10 sider til å gi en grov skisse av problemstillingen på og måten man tenker å gå til verks. Litt Catch 22 her altså. 

Jeg oppfatter også at vurderingen av vår prosjektbeskrivelse insinuerer manglende tillit til at vi skulle klare å gjennomføre prosjektet, til tross for våre merittlister med tidligere prosjekter.

Ulike oppfatninger og forventninger

Det finnes ulike oppfatninger om hva prosjekter innebærer, og spriket i oppfatningen øker med kulturforskjellene fra land til land. Jeg har lurt på hvor mange av mine internasjonale forskerkolleger har tatt kurs i prosjektledelse - selv har jeg 15 studiepoeng. 

Det er også forskjell mellom ingeniørprosjekter og forskningsprosjekter, der førstnevnte, som omfatter velkjente metoder, må være langt mer detaljerte enn sistnevnte som skal utforske det ukjente.

En annen ting er at da jeg før i tiden vurderte prosjektsøknader, ga jeg nesten aldri toppkarakter. Kanskje var jeg for streng. Men prosjektene som i dag lykkes med å få midler har ofte mange toppkarakterer. Det vil ikke forundre meg om ulike evaluatorer har litt ulike terskler og forventninger som gjør at tilfeldighetene knyttet til hvem som evaluerer prosjektsøknaden er med å avgjøre om de kommer gjennom nåløyet.

Spiller det en rolle om man har mange venner og kontakter i fagmiljøet? For da er det viktig å dra på konferanser og pleie sine nettverk. Men det innebærer også at man legger igjen et stort karbonavtrykk. Det er dristig å kritisere kollegers arbeid, selv om det er en viktig del av den vitenskapelige kvalitetssikringen, for gjengjeldelsen kan være en urimelig vurdering. 

Det er allment og uoffisielt kjent at det finnes rivalisering og intriger innen akademia, og et spørsmål er hvordan det påvirker slike vurderingsprosesser. Det kan jo av og til se ut til at mange forskere går litt mye i samme takt.

Forutsigbare rammer for klimaløsninger og bedre samarbeid

Prosjektutlysning og rammene for forskningen er både uforutsigbare og gir neppe bedre vitenskapelig fremdrift enn et vilkårlig lotteri. De skaper lite forutsigbarhet for dyktige medarbeidere som er avhengig av prosjektmidlene. Kanskje de til og med bremser fremskritt fordi det ikke er rom for etterprøving i en ensidig jakt etter sensasjonelle funn? 

Vi vet jo ikke om resultatene fra forskningen virkelig gir et representativt bilde av virkeligheten hvis de ikke blir etterprøvd.

Det haster med å finne gode løsninger for å takle klimakrisen. Men vi må vente med å få svar på viktige spørsmål rundt tilpasningen på grunn av en firkantet ideologi som ikke helt samsvarer med den virkelige verden. Det er behov for et Manhattan-type prosjekt som i filmen «Oppenheimer», der mange forskere jobber sammen for et felles mål, spesielt med hensyn til klimakrisen.

(Rasmus Benestad er medlem av European Climate Research Alliance (ECRA) executive committee og leder for Modell- og Klimaanalyse ved Meteorologisk institutt.)

les også

Golfstrømmen vil ikke kollapse, men situasjonen er likevel alvorlig