Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Vi har i dag en stor sektor for oppdragsforskning vi kan kalle «miljøforskningen», med en rekke institutter og et stort antall ansatte. Det er ingen tvil om at samfunnet i dag bruker mye penger på det vi kan kalle miljøforskning i en eller annen variant. 

Men omfanget og ressursbruken sier lite om hvor effektiv denne forskningen er, hvordan den er organisert, og hvorvidt den er innrettet på en måte som gjør at den adresserer de mer grunnleggende problemene knyttet til natur og miljø.

Penger er én ting, men hva med den makten som ligger i strukturelle forhold som styresammensetning og ledelse av miljøinstituttene?

Miljøforskningen blir stadig mer markedsstyrt

Miljøforskningen skal presumptivt bidra til å løse tunge og komplekse problemer knyttet til overforbruk av natur, en skremmende klimahorisont og degradering av viktige livsmiljøer. Til syvende og sist  vil dette kreve en kraftig omlegging av livsstil og forbruk. Ikke akkurat det politikere liker å gå til valg på. 

Forskningssvaret på overnevnte utfordringer er ikke bare smartere teknologiske løsninger og mer effektiv energibruk, men handler sannsynligvis også i stor grad om hvordan vi skal få befolkningen til å legge om til å leve enklere og være fornøyd med mindre. I sannhet en uhyre vanskelig og lite populær oppgave.

For en oppdragsforsker på miljøfeltet er hverdagen både kaotisk, krevende og ofte stressende. Vi kaver rundt i en arbeidssituasjon preget av ekstrem intern konkurranse om begrensede midler, lite langsiktig samarbeid, stadig mer markedsstyrte problemstillinger, kortsiktige løsninger på det meste og politiske vinder og krumspring som stadig rokker om på prioriteringer.

I sum betyr dette at de fleste stort sett forsøker å henge med i svingene i et markedsstyrt forskningsfelt og får liten mulighet til å jobbe langsiktig med komplekse – og grunnleggende – problemer knyttet til hvordan man skal bryte med den miljøødeleggende samfunnsutviklingen.

Markedsretting av forskningen er villet politikk

Vi har en bred portefølje av institutter som kan sies å utgjøre «miljøinstituttene»: NINA, NILU, NIVA, NIBIO, CICERO, NERSC og i noen grad også NIBR og TØI. 

Disse dekker mange fagområder og disipliner, men det som er slående og bekymringsfullt er at samtlige strever under dagens rammebetingelser - og alle instituttene sluses mer og mer inn i et markedsdrevet kjør for å støtte den dominerende samfunnsutviklingen.

Selvsagt er det en villet politikk at miljøforskningen har havnet i denne situasjonen. Kanskje er det på tide at vi begynner å stille spørsmål, ikke bare om hvordan miljøinstituttene finansieres og organiseres, men også om hvem som oppnevnes til som styremedlemmer og premissleverandører for driften av instituttene.

I styresammensetningen i dagens miljøinstitutter er fraværet av solid miljøfaglig kompetanse påfallende. Eller rettere sagt, styreprofilene i disse instituttene er stort sett preget av alt annen enn miljøfaglig representasjon, med noen få unntak.

I mitt eget institutt, NINA som er Norges største miljøforsknings institutt, kommer styreleder fra Norges skogeierforbund, en bransje som i betydelig grad er på kollisjonskurs med en bærekraftig miljøframtid. 

Øvrige styremedlemmer tilhører næringslivet, en annen og konkurrerende (!) forskningsinstitusjon og Kirkens SOS. Lignende styreprofiler finner vi også hos de andre miljøinstituttene.

Miljøforskningen trenger styrer med større miljøfaglig tyngde

Hvis vi ser bort fra ansatt-representantene, er det gjennomgående personer fra teknologimiljøer, bransjer som utnytter naturressurser, noen få fra offentlig forvaltning og forskningsmiljøer på andre felter, samt en og annen fra frivillige organisasjoner med minimal tilknytning til miljøspørsmål, som har fått plass i disse styrene.

Nå kan man selvfølgelig hevde at mange slags samfunnsinteresser har meninger om og interesser i miljøspørsmål, og derfor er relevante i styressammenheng. Men miljøfaglig sterke er de ikke, og de representerer stort sett interesser som støtter «business as usual».

Man kan også argumentere for at et styres primære rolle er å kontrollere at driften av et institutt går for seg på korrekt vis og ikke legge seg opp i faglige spørsmål og prioriteringer. Men det er naivt å tro at et styre ikke har innflytelse på viktige strategiske føringer, satsingsområder og hvilket omdømme man prøver å skape utad for a tiltrekke seg prosjekter.

Hvis miljøforskningen skal kunne gi tunge bidrag til nødvendig samfunnsendring i fremtiden må sektoren gis bedre rammebetingelser for samfunnskritisk analyse enn det som er tilfellet i dag. Da må det settes søkelys på styrenes sammensetting, makt og innflytelse, og etter all sannsynlighet må også andre samfunnsinteresser få plass rundt bordet.

les også

Er ikke bærekraftsmålene mer verdt enn papiret de er skrevet på?