Protester, plyndring og politivold i Paris – framtida som forsvant

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Lørdag 17. oktober var jeg til stede sammen med over 500.000 andre i demonstrasjonen mot de elendige forholdende ved franske videregående skoler og mot politivold. Jeg har nylig flyttet til Paris og tilbrakt de siste ukene på hjemmekontor, mens universitetet hvor jeg jobber har vært blokkert av demonstranter.

Fra påskeharen til plyndring og pyro

Demonstrasjonen var i utgangspunktet en folkefest med unge, gamle og alle imellom. Plakatene hadde humoristiske slagord som «katten min er mer aktiv enn regjeringen (den sover 16 timer om dagen)» og «tissen min er større enn framtida deres».

Mange hadde kledd seg ut. Jeg så både Spiderman, super-Mario og Luigi, påskeharen, og b-gjengen i folkemengden.

Senere samme dag ble jeg vitne til plyndring og ildspåsettelse i stor skala.

Det var som å plutselig befinne seg midt i en apokalyptisk film. Jeg har vært i store politiske markeringer i Paris tidligere, og ble som de fleste andre lamslått av det som skjedde denne dagen.

For å forstå hva det var som faktisk hendte, og hvorfor, må vi først se nærmere på noen av de store og til tide oppsiktsvekkende hendelsene i fransk politikk de siste ti årene.

Raser mot reformer

For det første, så har den svært upopulære regjeringen til Emmanuel Macron presset gjennom reformer som har bidratt til å svekke den politiske tilliten hos mange franskmenn. 49.3-regelen i fransk lov gjør det mulig for regjeringen å vedta reformer og andre lovendringer uten avstemning i nasjonalforsamlingen.

Formålet med loven var å forhindre politisk ustabilitet forårsaket av fastlåste avstemninger. Den har blitt brukt 84 ganger, til en rekke ulike formål, siden den ble innført ved etableringen av den femte republikken i 1958 – flest ganger av venstresideregjeringer.

Macron på sin side har blant annet brukt «le 49.3» for å vedta svært upopulære saker som pensjonsreformen, finansloven, ny arbeidsmiljølov samt årets statsbudsjett etter store politiske protester.

Hvorfor er dette relevant for å forstå det som skjer i Frankrike nå? Jo, fordi regjeringen ved å presse gjennom upopulær politikk når de har manglet flertall i parlamentet har svekket tilliten, noe som går på legitimiteten løs.

Hvis de øverste politiske lederne ikke følger demokratiske spilleregler, hvorfor skal da folk gjøre det, hørte jeg blant annet en politisk influencer oppsummere det.

Privat og offentlig fattigdom går hånd i hånd

I Frankrike som andre steder er den sosiale ulikheten økende, og det er også fattigdommen. Ifølge offentlig statistikk levde 15.4 prosent, det vil si 9.8 millioner mennesker, i fattigdom i 2024. Svært mange av disse er barn. Blant innvandrere var fattigdommen på 32,8 prosent. Inflasjon og en 60 prosent økning i strømprisene har noe av skylden for økningen.

Dette er den private fattigdommen, men den går hånd i hånd med en offentlig fattigdom: Frankrike har en enorm statsgjeld, og rottebefengte, helseskadelige klasserom som er overfylte av elever, men mangler lærere, er ett symptom på dette.

Samtidig har regjeringen kuttet skattene til de aller rikeste, noe som er upopulært både på venstresida, men også blant mange andre franskmenn.

Politivold og ytringsfrihet under press

Den franske staten har også lagt store begrensninger på pro-palestinske ytringer og samlinger, noe som har provosert svært mange på tvers av bakgrunn og sosial posisjon.

Etter 7. oktober forsøkte blant annet innenriksministeren å nedlegge et generelt forbud mot pro-palestinske demonstrasjoner, og pro-palestinske studentaktivister har blitt utsatt for politivold – noe som ble møtt med fordømmelse fra blant annet Verdensorganisasjonen mot tortur.

Det kan være vanskelig for oss nordmenn å forstå hvordan politiet opererer i Frankrike. For meg innebar det flere sjokkartede møter. Jeg har vært på arrangementer som 1. mai-tog, fagforeningsledede demonstrasjoner mot politiske reformer, og nå studentprotestene.

Dette er markeringer som i utgangspunktet har mye til felles med måten nordmenn demonstrerer på. I virkeligheten er det ganske annerledes – heldigvis for oss. Opplevelsene gjennom flere opphold og turer i Frankrike har gjort stort inntrykk.

Fransk opprørspoliti har i mange tiår praktisert en utstrakt bruk av tåregass. I tillegg hender det at de bruker granater, slik den som blåste hånden av en ungdom, og kostet en annen et øye.

Det offisielle argumentet for bruken av disse virkemidlene er å sørge for lov og orden ved å spre aggressive folkemasser. I praksis skal det imidlertid svært lite til før tåregassen fyres av.

Dette er dokumentert og jeg har selv erfart det ved en rekke anledninger, både nå og ved andre markeringer tidligere. Det er praktisk talt umulig å forutse når gassen fyres av, og på lørdag rammet den blant annet et symfoniorkester mens de spilte under demonstrasjonen. Det er for øvrig forbudt å ta med seg svømmebriller til demonstrasjoner i Frankrike for å beskytte seg mot gassen.

Det sagt, så finnes det selvfølgelig noen blant demonstrantene som er aggressive og voldelige mot politiet. Det er imidlertid et lite mindretall, som dessverre ofte får alle overskriftene.

«Retten til å drepe»

I tillegg til framferden på demonstrasjoner, er det også andre forhold som skaper mistillit og frykt for politiet. I 2025 ble den franske staten dømt av Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen for rasistisk diskriminering mot en franskmann av afrikansk avstamning.

I 2023 utløste politidrapet på 17-år gamle Nahel Merzouk, en fransk ungdom med algerisk avstamning, store demonstrasjoner mot politivold og politidrap.

Politivold mot flerkulturelle i Frankrike er ikke et nytt fenomen, men noe som flere dedikerte organisasjoner som kjemper mot, og en rekke bøker er skrevet om temaet.

I juli godkjente nasjonalforsamlingen et lovforslag som politiforbundet lenge har ønsket seg, som blant annet gjør at politifolk som utøver vold eller tar livet av sivile i tjeneste automatisk skal antas å ha handlet lovlig.

Kritikerne har kalt denne loven «retten til å drepe». Det ble holdt demonstrasjoner mot dette i september, den første måneden franskmennene var tilbake fra sommerferie.

Et tiår med mange mobiliseringer mot regjeringen

I tillegg til de overnevnte sosiale, politiske og økonomiske trekkene, har det vært flere store mobiliseringer mot regjeringen det siste tiåret. Det var en enorm mobilisering mot omleggingen av arbeidsmiljøloven, som inneholdt en rekke liberaliseringer.

Den største politiske protestbevegelsen i denne perioden var likevel «de gule vestene» som oppstod som en protest mot økende drivstoffpriser i 2018. De gule vestene demonstrerte ved å blokkere veier og rundkjøringer, samt gå i demonstrasjonstog.

Ifølge flere eksperter har denne blitt slått spesielt hardt ned på av politiet. 860 ble utsatt for politivold, ifølge journalisten David Dufresne.

Til sist er det kommende presidentvalget i 2027 noe som opptar både demonstrantene og mange andre franskmenn.

Høyreradikale Nasjonal Samling (‘Rassemblement National’, ‘RN’) ved Marine Le Pen er favoritten på meningsmålingene. Jeg så og hørte mange slagord og plakater mot dette partiet i demonstrasjonen den 17. oktober. RN går blant annet til valg på å sende innvandrere ut av Frankrike.

• Les også: Knusende dom: Det verst tenkelige utfall for Marine Le Pen

Det blir derfor feil å peke på mislykket integrering som årsak til opptøyene. Selv om mange av de aller fattigste og mest marginaliserte er flerkulturelle franskmenn i forstedene, er det mange flere som føler seg tråkket på, glemt, og bekymra for framtida.

Det er varslet nye demonstrasjoner i morgen, lørdag 24. oktober. I Lyon, Frankrikes nest største by, har myndighetene lagt ned forbud mot de planlagte demonstrasjonene. Det er vanskelig å spå hva som vil skje, men stemningen er spent og amper.

Nytt fra forskersonen:

PISA-undersøkelsen har gitt oss et resultat vi ikke kan se bort fra

Rødt kjøtt: En dramatisk reduksjon