Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I 2050 vil verdens befolkning nærme seg 10 milliarder. Matproduksjon på land har et klimaavtrykk som gjør at vi ikke uten videre kan oppskalere denne. Hva så med sjømat? I dag kommer bare 2 prosent av maten vi spiser fra havet. Kanskje ikke så rart.

Vann er ikke menneskets naturlige element. Vi kan ikke være i det over tid, ikke på overflata og slett ikke på dypet. Det gjør både jakt, dyrking og sanking vanskelige enn på land. Slik har det i hvert fall vært. Moderne teknologi kan endre dette.

Vi kan i dag hente ressurser fra steder som var umulig å komme til for våre forfedre. Tradisjonelt fiske henter ressurser fra 0 – 200 meters dyp. I det innovasjonsdrevne forskningssenteret SFI Harvest, ser vi på hva som finnes lenger ned, i mørket mellom 200 og 1000 meter under havoverflata.

«Twilight zone»

Det kalles den mesopelagiske sonen, eller «twilight zone» og er hvite områder på kartet, en verden vi ikke fullt ut har kartlagt. Hva finnes der, og hvordan kan vi utnytte det uten å skade naturen og balansen i økosystemet?

Så langt vet vi at mesopelagisk fisk, krill, raudåte og andre dyre- og planteplanktonarter ernæringsmessig kan erstatte soya som høyverdig proteinkilde i fiskefôr. Kanskje finnes også helt andre muligheter – og ganske sikkert finnes det også utfordringer. Vi trenger mer kunnskap, og vi trenger teknologi for ansvarlig høsting og foredling av marine arter på lavere nivå i næringskjeden.

Det jobber forskningssenteret SFI Harvest jobber med å utvikle. Forskere, fiskere, biomarin industri, teknologileverandører og interesseorganisasjoner samarbeider om å utvikle kunnskap om dynamikken i økosystemet, samt teknologi for overvåkning, datainnhenting og innhøsting av underutnyttede arter.

SFI Harvest prøver også å utvikle kunnskap og systemer som skal gjøre det lettere for fiskere, produktutviklere og forretningsaktører å ta kunnskapsbaserte beslutninger. Siden 2020 har vi søkt svar på spørsmål som: Hva finner vi, hvor mye kan vi ta ut uten å forrykke økobalansen, hvilke produkter kan vi lage av dette og hvordan skal det skje? Og ikke minst, hvilken ny teknologi trenger vi?

Mikroplast og ukjente arter

For å finne ut hvor mye dyreplankton og mesopelagisk fisk som finnes, må vi kartlegge og overvåke forekomst og konsentrasjon. Dette må skje løpende og automatisk. Vi utvikler ny teknologi til dette, en teknologi som for øvrig også kan kartlegge og overvåke utbredelsen av plast og mikroplast i havet.

For bærekraftig innhøsting og forvaltning av de aktuelle fiskeartene trengs modeller som kan beregne og anslå artenes karaktertrekk og rolle i økosystemet, samt deres vandringer i tid og rom. Vi jobber med å legge ny biokunnskap inn i avanserte fysikkmodeller som viser hvordan vannet flytter seg i verdenshavene.

For at det skal lønne seg for fiskere å gå for det ukjente fremfor det kjente, må de vite hvor mye fangst og fortjeneste de kan forvente å få igjen for den tida og det drivstoffet de må bruke.

De trenger også utstyr som funker, både til målrettet fangst uten bifangst av andre arter og lagring og prosessering av den biomassen de tar om bord. Nye innhøstingsteknologier kan overføres til utviklinga av nye redskaper for å samle plast fra havet, samt utvikling av fiskeriredskaper som skåner havbunnen.

På land må det finnes en industri for videre produktutvikling, og pålitelige data om innhold av næringsstoffer og miljøgifter. Sist, men ikke minst, alt dette må gå rundt, det må bære seg – både i økonomisk og økologisk henseende – hvis fangst av mesopelagiske fiskearter skal ha livets rett.

Pionerarbeid uten garanti

Vi har store oppgaver å løse og ingen garanti for at resultatet blir en ny blomstrende fiskerinæring. Men sånn er det med ekte pionerarbeid. Resultatet er ikke gitt. Vil det bli mat og kosttilskudd til mennesker? Fôr til oppdrett av annen matfisk? Eller vil vi lande på en konklusjon om at risikoen for økosystemene er for stor, eller fangstprosessen for ressurskrevende? Vi kan ikke svare for sikkert, det trengs mer kunnskap.

SFI er ikke de enste som forsker på dette, men vi er det første senteret som rigger seg langs hele verdikjeden fra kartlegging av biomassen til produkter til marked. For å sikre nytteverdi av forskninga, legger vi stor vekt på at den skal være overførbar til tradisjonelt fiske og kampen mot mikroplast i havet.

Les også:

Hvordan vet vi om blå­skjellene våre er syke?

Vi kan løse natur- og klimakrisen hvis vi vil