Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Når skattelistene blir offentlige, bruker lokale og nasjonale medier mye plass på å presentere skatteyteres skattbare inntekt og formue utfra forskjellige kriterier. La oss se nærmere på historien bak denne langvarige tradisjonen.

En minst 250-årig historie

For de fleste vil det være overraskende at offentlige skattelister har en tradisjon tilbake til eneveldet (1660-1814). 

De offentlige skattelistene har sitt klareste og viktigste historiske utgangspunkt i den kommunale bybeskatningen på 1700-tallet som introduserte en skjønnsbasert inntekts- og formuesskatt. Da ble det slått opp en oversikt på et offentlig sted i byen over den utlignede skatt som hver enkelt skattyter skulle betale.

Oversikten fungerte både som et krav om innbetaling og som utgangspunkt for å klage. Retten til å klage på egen skatteutligning går iallfall tilbake til Christian Vs Norske Lov av 1687.

Retten til å klage også på andre skattyteres ligning ut fra skattelistene ble fastslått av Høyesterett i 1818 med virkning frem til lovfestingen i 1882, men denne praksisen hadde etter alt å dømme blitt utviklet i byskatteligningen før 1814.

Offentlige skattelister og klagerett på egen og andres ligning var historisk sett siamesiske tvillinger og skulle bidra til kvalitetssikring av ligningen og lave administrasjonskostnader. Det reflekterte at ligningsforvaltningen var kommunal og i all hovedsak ble utført av valgte lekmenn. 

Bruken av klageretten på andres ligning, som aldri hadde noe stort omfang, forsvant gradvis, men retten til dette forsvant først så sent som i 1980.

Kvalitetssikring for likebehandling

Kvalitetssikringen lå i at skattytere ikke bare kunne klage på sin egen ligning, men også på andre skattyteres ligning begrunnet med påstander om usaklig eller urimelig forskjellsbehandling. 

Offentlighetsprinsippet skulle gjennom klagebehandlingen sikre en form for likebehandling av skattytere i et skattesystem som var basert på skjønnsmessige vurderinger og neppe helt sjelden vilkårlighet.

Offentlighetsprinsippet skulle bidra til kvalitetssikringen ved å skjerpe aktsomheten til de lokale ligningsnemndene slik at de anstrengte seg for å opptre saklig og lokalt likebehandlende i et skjønnspreget skattesystem.

Ligningsnemndene bestod, særlig frem til skattelovene av 1911, fortrinnsvis av kommunenes større skattytere, samtidig som det lenge ikke fantes habilitetsregler.

De fleste medlemmene av ligningsnemndene hadde en personlig ære og et samfunnsmessig renommé å ivareta, som kunne bli skadelidende dersom det ble offentlig kjent at de hadde bidratt til åpenbar eller vilkårlig forskjellsbehandling.

Særlig frem til skattelovene av 1911, som innførte selvangivelse, var enkel administrering og kvalitetssikring av skatteligningen sentrale begrunnelser for de offentlige skattelistene. 

I og med at alle skattyteres ligning var offentlig med fastsatt klagefrist og betalingsfrist, slapp skattemyndighetene å tilskrive hver enkelt skattyter om ligningen. Den administrative ressursbruken til ligningsbehandlingen kunne dermed lenge reduseres til et minimum.

Styrke ligningens legitimitet

Hovedfunksjonen til skattelistene var å sikre offentligheten innsyn i hvordan de kommunale ligningsmyndighetene praktiserte skattereglene, og hvordan skattereglene i praksis slo ut lokalt. Dette skulle ideelt sett styrke ligningens politiske legitimitet, eller gi grunnlag for å endre sammensetningen av (over-)ligningsnemnden.

Skattelistene ga offentligheten innsyn i lokale og etter hvert også nasjonale forskjeller i antatt skattbar inntekt og formue på person- og selskapsnivå og påvirket både lokal og nasjonal skattedebatt. 

De kommunale ligningsmyndighetene hadde frem til 2. verdenskrig fortsatt et betydelig skjønnsmessig handlingsrom også med hensyn til skattesatser og fradragssatser knyttet til underhold. Antatt skattbar inntekt og formue reflekterte, som i våre dager, i varierende grad de reelle inntekts- og formuesforhold.

Forklaringene på og begrunnelsene for offentlige skattelister har endret seg over tid samtidig som det er all grunn til å understreke den politisk institusjonelle og rettslige kjernen som offentlighetsprinsippet og klageretten representerte.

Her kan man virkelig snakke om lange rettslige og forvaltningsmessige tradisjoner eller spissformulert koblingen mellom skatteforvaltning og rettssikkerhet. 

Allerede i 1824 ble det innført totrinns klagebehandling der også resultatet av klagebehandlingen var offentlig i form av eventuelt reviderte skattelister. I skattleggingen av (juridiske) personers inntekt og formue ble et kommunalt offentlighetsprinsipp knesatt lenge før prinsippet om offentlighet i forvaltningen var påtenkt, langt mindre lovfestet. Det ble det først ble i 1970. 

Den tette historiske koblingen mellom offentlige skattelister og klagerett på egen ligning forsvant gradvis etter 1945, men videreføringen av de to prinsippene har så langt ikke vært grunnleggende truet.

En moderne gapestokk

Offentlige skattelister hadde også lenge en mer radikal og mindre kjent og dokumenterbar variant som først ble avviklet på 1970-tallet. Den innebar at i en rekke kommuner ble skatterestanselister gjort offentlige en tid etter forfall - uten lovhjemmel.

De offentlige skatterestanselistene tok åpenbart sikte på å effektivisere skatteinnkrevingen uten å måtte gå den administrativt ressurskrevende veien om utpanting. Skatterestanselistene lignet mye på en moderne gapestokk som det lenge ble stilt få spørsmål ved.

Litteratur: 

• H. Espeli: Fra lokal til nasjonal offentlighet. Offentlige skattelister gjennom mer enn 200 år. Skatterett 2022 s.180-220

LES OGSÅ

Nye EU-regler vil få store konsekvenser for nordmenns klær

Forsker pedagogene i akademia først og fremst for seg selv?