Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Både kongen og regjeringene i Sverige og i Danmark-Norge ønsket å begrense vanlige folks forbruk på 1700-tallet, slik tilfellet også var i resten av Europa. Forankret i antikk dydslære og kristen moral var overdådighet et samfunnsonde.

Vel så viktig som at luksusen ble sett på som et moralsk problem, var de nasjonaløkonomiske motivene kongene hadde. Den rådende økonomiske teorien var at rikdommen vokste, bare det ble importert mer enn det ble eksportert I Sverige satset man på en egen tekstilindustri, som de ville beskytte mot utenlandsk konkurranse.

I Danmark-Norge ble det i liten grad produsert luksusvarer, så slike ble derfor importert. Og kongen mente at bønder godt kunne klare seg uten silke og kaffe.

EUs tekstilstrategi

Spol frem 300 år. EUs ambisiøse tekstilstrategi kom på plass i 2022 og vil få store konsekvenser for forbruk av klær også i Norge. Tekstiler skal ikke lenger kunne kastes i søpla, men leveres separat allerede om 2 år, og etter det kommer nye regler på løpende bånd. Målet er todelt.

EU ønsker å gå foran med store reduksjoner i miljøbelastning og bli klimanøytralt i 2050, men også styrke sin økonomiske posisjon. Regelverket og virkemidlene som stiller krav til produkter og hvordan de selges utarbeides nå. 

Få fra Norge tar del i dette arbeidet, selv om konsekvensene av beslutningene kommer til å kjennes på kroppen (bokstavelig talt).

Siden 1980-tallet har klær og tekstiler vært preget av global frihandel og lite regulering. Det er derfor både lite kunnskap og tradisjoner å bygge på i utvikling av reglene. I en slik situasjon er alle gode råd ikke bare dyre, men nødvendige. Hva kan vi så lære av andre tider med stor vilje til å regulere hvordan vi skulle gå kledd?

Virkninger og bivirkninger

I 1783 ble overdådighetsforordninger lest opp på bygdeting over hele Norge. Det ble forbudt å bære og importere silkestoffer til riket. Da, som nå, var det litt av hvert kongen (og hans regjering) ikke visste om hvordan klær blir brukt.

Klær ble kjøpt for å vare livet ut og silkestoffene som ble båret kunne være svært gamle, brukt og gjenbrukt gang på gang. Til tross for materialeknapphet og en sterk tekstil gjenbruksøkonomi i alle samfunnslag, så de som styrte bort ifra dette i lovgivningsprosessen.

Norske bønder gikk sammen og argumenterte mot lovgivningen: ville det ikke være sløsing å ikke bruke det man allerede hadde? Jo, det måtte kongen si seg enig i, og det ble derfor tillatt å bære silkestoffer som allerede var kjøpt og sydd til klesplagg. Å forby silke totalt ville vært langt lettere enn å kontrollere hva som var nytt eller gammelt.

Et av resultatene ble dermed et komplisert regelverk, med registreringer av all silke bøndene eide og stempling av gamle plagg, et system som var både byråkratisk og ineffektivt.

En annen virkning var et skille mellom klær som ble båret offentlig – og hjemmepåkledningen, med en økt interesse og utvikling av luksuriøse, «uformelle» klær for private sammenkomster.

Forbudene fikk også fart på den teknologiske utvikling. Folk flest likte silke på 1700-tallet, og skinnende, blanke, fargerike flater. Det ble derfor utviklet metoder for å få vevde ullstoffer til å likne på silke. Teknikkene var godt bevarte industrihemmeligheter i England og førte dermed til fortsatt import av luksusstoffer, men i ull.

Doble budskap – eller dobbeltmoral?

Tekstilstrategien er en viktig del av EUs grønne giv for et mer bærekraftig og konkurransedyktig Europa. Målet er å få miljøbelastninger ned, men fortsatt skal klær være «affordable», altså prisene skal ikke opp – og fortsatt skal EU tjene på omleggingen. Spørsmålet er om dette er mulig.

Hovedproblemet med klær i dag er en global overproduksjon. Denne ble utviklet som en del av imperialismen. Europa koloniserte store deler av verden og omskapte den til leverandør av råvarer som bomull. Siden det har klær vært kunstig billige. Det vil si vi betaler ikke for forurensing, ikke for anstendig lønn eller for gode leveforhold - verken for dyr eller mennesker.

Overskuddet av denne handelen legges igjen i store globale selskaper i hovedsak med eierskap i vestlige land, men med noen viktige unntak slik som kinesiske Shein. 

Importen av klær overskrider det vi kan klare å bruke opp, et problem som løses gjennom økende eksport av brukte klær med fatale konsekvenser i mottakerland, en ny form for imperialisme.

Skal miljøbelastningene ned, må mengden som produseres ned. Dette kunne vært gjort enkelt med importrestriksjoner, slik vi hadde før 1980. Det kunne også vært gjort gjennom en mer rettferdig handel, der vi betaler for det anstendig produksjon kostet andre steder, eller ved at vi produserte varene selv.

En slik omlegging ble nylig diskutert på et møte i EU parlamentet. Dessverre var få politikere til stede. Hvorfor det? Jo, fordi en rettferdig handel ikke er forenlig med at EU skal fortsette å tjene på omleggingen.

Hva vi kan lære

EUs tekstilstrategi kommer til å få store virkninger, men slik det ser ut nå, kommer den ikke til å redusere miljøbelastningene. Dette er fordi det ikke tas et oppgjør med det doble budskapet den bygger på.

Den globale handelen med nye klær og enda mer brukte, som sendes til det globale syd, er en direkte videreføring av en kolonialistisk tankegang.

Vi er som kongene og adelen på 1700-tallet, vi vil bli rikere på bekostning av noen andre. Også da var økonomiske motiver målet bak luksusforbudene som også skulle sikre moralen gjennom å få slutt på sløsing i de lavere klasser.

Når kongene og deres hoff ikke ville at andre skulle bære silke, var det jo ikke kun for å sikre statens økonomi og bedre folkets moral, det var jo også for å skinne ekstra selv i et system med rigid klasseskille.

Klær var da, som nå, en global handel, teknologiutvikling og noe som hver dag var nødvendig for alle mennesker. Ikke minst skaper klær forskjeller – og gjør dem tydelige for det blotte øye.

Som erfaringene fra luksusforbudene viser, resulterer ønsket om å regulere klær fort til mye byråkrati og noe teknologiutvikling, men neppe til at sløsing og overforbruk forsvinner.

I dag vil vi ikke få til de endringene som er nødvendige for å sikre menneskehetens fremtid uten at vi slutter å tro på at dette kan oppnås gjennom vestlig «grønn» vekst – og fortsatt global urettferdighet.

Vi som kan noe om hvordan folk går kledd eller gikk kledd de siste århundrer ser også hvordan de nye reglene kommer til å få effekt, men også utilsiktede bieffekter.

Å bruke kunnskap om fortiden, og tidligere forsøk på reguleringer i diskusjoner om dagens utfordringer, får oss til å se andre sammenhenger og muligheter. Å aktivere historisk kunnskap i arbeidet mot et bærekraftig samfunn er derfor helt nødvendig.

Dette er tema for et arrangement på Folkemuseet 9. november, ny forskning og diskusjon om Klær og klima som nettopp aktiverer arkivets samlinger og kleshistorie opp mot dagens eksistensielle utfordringer.

LES OGSÅ

Vi har nok klær, og hele fast fashion-industrien burde avvikles

Dypdykk i garderober gir viktig kunnskap for arbeidet med klær og miljø