Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I sin strategi for reiselivsnæringen frem til 2030 har Innovasjon Norge Reiseliv valgt ut fem av FNs bærekraftsmål som satsningsområder for norsk reiseliv: 

Et av disse er nummer 11, bærekraftige byer og lokalsamfunn.

Samtidig har Menon Economics utpekt reiselivsnæringen som en stor eksportnæring med lovende vekstpotensial for fremtidens Norge.

De to strategiene sett i sammenheng vekker flere spørsmål. Ett av dem er: Hvordan kan vi balansere vekst med bærekraft?

Klimakrisen skaper utfordringer for reiselivet

I rapporten Veikart for reiselivsnæringen skriver Nærings- og fiskeridepartementet om trender og utviklingstrekk i reiselivet frem mot 2030. Den aller viktigste trenden som trekkes frem er klimakrisen og det grønne skiftet.

Reiselivsnæringen er rett og slett utsatt for klimarisiko. Det kan være snømangel, hetebølger, oversvømmelser og annet ekstremvær som gjør at reisende velger andre reisemål eller reiser på andre tider av året.

Hva har så dette å gjøre med bærekraftige byer og lokalsamfunn i Norge?

Norge tjener på andres ulykke

Jo, for Norge sin del så viser det seg at vi er på den grønne gren med tanke på at turister ser ut til å velge Norge for coolcation. Begrepet knyttes til ferier på steder turister drar for å unnslippe varmen. Mange turister anser Norge som et trygt hjørne av verden, med et stabilt og kjølig klima.

Og fordi Norge ikke har spesielt mange turister, har vi rom for flere. Dermed vil den økte trafikken av internasjonale turister foreløpig ikke gå utover hverken den sosiale eller miljømessige bærekraften, nasjonalt sett (med unntak av CO₂ utslipp, som vi skal komme tilbake til).

Vi er slik sett en nasjon som ser ut til å tjene på andres ulykke. Det vil si at middelhavslandene opplever mer negative klimaendringer enn oss, og at turistene dermed velger mer tempererte reisemål, som Norge og Norden. 

Turistenes penger vil dermed drysse over Norge. Men det kan godt hende Hellas, Kroatia, Italia og Spania klarer seg fint uten alle turistene de pleier å ha, med tanke på overturismen i de mest populære byene som Barcelona, Dubrovnik og Venezia de siste årene.

Sprengt kapasitet i Tromsø

Spørsmålet er hvordan en økt reisestrøm vil påvirke det enkelte reisemål. Turister har det med å reise til steder andre turister også vil oppleve, slik som nordlyset sett fra Tromsø eller den mektige naturen i Lofoten.

I fjor melde flyplassjefen i Tromsø, Ivar Helsing Schrøen, om mulig sprengt kapasitet på lufthavnen. Den nylig utbygde flyplassen i Nordens Paris har opplevd en formidabel økning av turisttrafikk, og de lurer på om de må bygge ut ytterligere, ifølge NRK. 

I Lofoten er det stadig nye avisinnlegg om behov for flere offentlige toaletter, fordi turister gjør fra seg i hager og ved populære turstier. Bobilene parkerer overalt, og turistene vandrer inn i hager og terrasser til de lokale.

I disse lokalsamfunnene er altså både miljømessig og sosial bærekraft utfordret. I tillegg er forurensningen fra flyreisen eller cruisereisen i aller høyeste grad til stede, og bidrar ikke til bærekraftige byer eller lokalsamfunn rent miljømessig.

Cruiseturister bidrar heller ikke særlig økonomisk, og er de minst lønnsomme turistene for lokalsamfunn og byer. I tillegg bidrar de med overturisme og dermed negativ sosial bærekraft i høysesongen, som for eksempel i Geiranger.

Balansekunst

Nettopp økonomisk bærekraft er jo en viktig dimensjon lokalt, og her må vi nyansere bekymringene for globale klimautfordringer og se at inntekter til lokale næringsdrivende er gull verdt i mange norske kommuner.

Bærekraftige byer og lokalsamfunn er dermed ingen enkel målsetning, for hvilken del av bærekraften skal man vektlegge – den økonomiske, den miljømessige eller den sosiale? Hvordan skal man balansere alle disse behovene lokalt? Her er det fristende å drøfte regjeringens forslag til besøksbidrag, men vi skal la den ligge til senere.

Norske byer og reisemål ser ut til å tjene på dagens preferanser blant turister på kort sikt, men Norges myndigheter har ingen konkret helhetlig plan for hvordan møte den voksende turismen.

All erfaring om konsekvenser av ukontrollert reiselivsutvikling viser at man kan sage av den grenen man sitter på. Derfor bør man lage en konkret nasjonal, men regionalt og lokalt forankret plan for hvordan møte turismestrømmen. Besøksbidraget bør være en lokal- og sesongbasert innretning for reisemål som opplever overturisme.

Norsk turismes situasjon over tid krever god og langsiktig styring av byer og lokalsamfunn, og ikke minst en sterk og tydelig nasjonal reiselivpolitikk. Besøksbidragets innretning lokalt vil bli avgjørende for om FNs bærekraftsmål nummer 11 vil kunne etterleves i Norge.

Aktuelt fra forskersonen:

Slik unngår du konflikt i ferien

Reiselivet bør satse på kortreist og opplevelser for eldre