KRONIKK: Det er forstemmende at noen kritiske røster nå ser ut til å bringe denne behandlingen i vanry, skriver psykolog Petter Lohne.
I 2025 mistet Norsk Karakteranalytisk Institutt sin godkjenning til å utdanne psykologspesialister, men hele analyseretningen bør ikke stilles i vanry, mener innsenderen.(Foto: Siw Ellen Jakobsen)
PetterLohneselvstendig praktiserende spesialist i klinisk psykologi og karakteranalytiker
Publisert
Som medlem av lærergruppen ved
Norsk Karakteranalytisk Institutt har jeg lest saken som nå pågår i nettavisen
forskning.no. Jeg har også kjennskap til at Norsk Psykologforening ikke lenger
godkjenner instituttets utdanning.
Jeg har noen kommentarer til dette. Men jeg
vil aller først beskrive noe av min erfaring som karakteranalytiker og
psykolog.
Har jobbet i 30 år med alvorlig psykisk syke
Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.
I løpet av min praksis som
spesialist og karakteranalytiker i 45 år har jeg i ett tilfelle hatt en
klagesak mot min behandling. Det var ganske nylig og gjaldt en pasient som jeg
forsøkte å behandle etter at pasienten hadde hatt innleggelser og kontakt med mange
psykologer i psykisk helsevern som ikke kunne hjelpe.
Behandlingen ble
avsluttet etter ca. ett år. Pasienten var dessverre ikke tilgjengelig for den
psykoterapiformen jeg tilbød, samtidig som pasienten hadde en alvorlig psykisk
lidelse.
Behandlingen fører frem for mange
Dette er saken:
Forskning.no har i en serie av artikler satt søkelys på behandlingsformen karakteranalyse innen psykologi. I 2025 ble Norsk Karakteranalytisk Institutt fratatt autorisasjonen til å drive spesialistutdanning for psykologer på grunn av mangelfullt vitenskapelig grunnlag. Instituttet motsetter seg Norsk psykologforenings konklusjoner i saken. Saken har vært omtalt i flere artikler på Forskning.no. De finner du her:
Jeg har i 30 år arbeidet i
sykehus med alvorlig psykisk syke. I det meste av denne tiden har de
avdelingene og prosjektene jeg har arbeidet i vært evaluert av eksterne
forskningsinstanser som Universitetet i Oslo og forskningsinstituttet FAFO. Jeg
har også selv fått forskningsmidler og gjort kvalitativ forskning på pasienter
som har gått i karakteranalyse.
Mange av mine kolleger i
lærergruppen ved Norsk Karakteranalytisk Institutt har liknende erfaringer og
kompetanse. Vi arbeider innenfor en psykoanalytisk tradisjon kalt
karakteranalyse som har utviklet seg over mange år i Norge.
Annonse
Mange har, som jeg,
brukt mesteparten av vårt yrkesliv til å arbeide med kontaktetablering og
psykoterapi med pasienter som helsevesenet ikke har nådd frem til tidligere.
Det kan være pasienter med rusavhengighet og psykoselidelser og som har måttet
oppsøkes og behandles på ulike måter ambulant.
Dette har vist seg å føre frem
for mange, og har nå blitt anerkjent som evidensbasert behandling og som
benyttes innenfor de fleste helseforetak.
Fokus på pasientens kroppslige fremtreden
Allerede omkring år 2000 søkte
jeg sammen med kolleger og fikk midler til å starte opp det første
ROP-teamet i Norge ved et sykehus i Oslo. Et høyt kvalifisert team for
flyktninger med psykoselidelse og dissosiative lidelser ble startet opp samme
sted etter at jeg lanserte prosjektet og fikk midler fra Oslo Kommune og
Helsedirektoratet.
I alt dette arbeidet har min
utdanning og faglige interesse vært karakteranalyse og psykoanalyse. Noe av
arbeidsmåtene kan det leses om i artikkelen «Psykoanalyse på gata» i Tidsskrift
for Norsk Psykologforening, juni 2018.
En psykoanalytisk retning som
karakteranalysen, har som utgangspunkt at pasientens måte å fremtre på
kroppslig og uten ord er et vesentlig fokus i tillegg til språklig
kommunikasjon. Det har vist seg at å ha dette fokuset har bidratt til at man
får tak i ressurser og vanskeligheter som ellers ikke blir tilgjengelige i
behandlingen.
Vi vil gjerne høre fra deg!
TA KONTAKT HER Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?
Styrke med en tverrfaglig tilnærming
En særlig styrke er at man
innenfor en slik tenkning oftest arbeider tverrfaglig, med fysioterapeuter,
sosionomer og miljøer innenfor uttrykksterapi.
Annonse
Det har ofte vist seg at den
kroppsorienterte forståelsen innen karakteranalyse har bidratt til at pasienter
kommer i meningsfull aktivitet som har gitt stor bedring både i funksjon og
symptomatologi.
Karakteranalyse har vært en
banebryter i utviklingen av arbeidet med alvorlig psykisk syke i Norge. Det
finnes beskrivelser av arbeidsformer og kasuistikker i litteratur fra
instituttet.
Men dessverre har det i liten grad vært interesse for å forske på
karakteranalytisk orientert psykoterapi i større format, kanskje fordi
pasientgruppene vi har forholdt oss til oftest har vært vanskelig
tilgjengelige.
Forstemmende at behandlingen bringes i vanry
Det er derfor forstemmende at
noen kritiske røster nå ser ut til å bringe denne behandlingen i vanry. Dette
betyr imidlertid ikke at de feilene som kan være gjort ikke skal frem i lyset,
og at det ikke skal stilles spørsmål til denne og andre psykoanalytiske
terapiformer.
Det er ikke mulig for meg å gå i detalj omkring de sakene
som Forskning.no løfter frem. Men jeg
kjenner gjennom kollegamiljøet til noen andre saker enn min egen, hvor terapeutene fra det karakteranalytiske miljøet
både med veiledning og hardt arbeid over lang tid jobbet bra med pasientene. At en tidligere
pasient forteller om en prosess som har vært vond for henne, mener jeg ikke bør
bringe en verdifull psykoterapitradisjon i vanry.
Arbeider med å oppnå godkjenning på ny
Norsk Karakteranalytisk
Institutt arbeider selvfølgelig nå med å oppnå godkjenning på ny. Selv har jeg
bare et par år igjen av min psykologpraksis. Men mange yngre svært kompetente
psykologer og leger i miljøet håper inderlig at vårt bidrag til psykoterapi for
alvorlig syke mennesker fortsatt skal anerkjennes i Norge.
Annonse
Det vil være svært leit om
psykologer og leger med en karakteranalytisk og psykoanalytisk kompetanse
gjennom den destruktive prosessen som nå pågår ikke lenger skal være
tilgjengelig for alvorlig psykisk syke mennesker.
Det som nesten kan virke som
en kampanje undergraver etter min vurdering vår mulighet til å fortsette det
vanskelige arbeidet med å utvikle tillitsforhold til mennesker som har mistet
troen på en meningsfull og sunn fremtid.
At forsøk på å behandle mennesker som
i utgangspunktet har lav tillit til mulighetene for hjelp skal lide av at helsepersonell
unngår dem av frykt for å feile, er vel det vi minst ønsker.
Det hadde vært heldig om Forskning.no kunne fokusere på hvordan
forskningen kan dreies i en retning av pasienter som er vanskelig tilgjengelige
og som er blant de mest utsatte i samfunnet vårt.