Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Hvorfor faller så mange tilbake til kriminalitet etter endt soning – selv i et av verdens mest humane fengselssystemer?

Det spørsmålet har en av oss, Olea Linnea Andersson, nylig stilt i sin masteroppgave i kybernetikk ved NTNU. Hun har ikke bare sett på soningen, men på hele reisen: fra før fødsel, gjennom skole, rus, dom, fengsel og tiden etter.

Gjennom en kombinasjon av intervjuer, spørreundersøkelser og dataanalyse fra Kriminalomsorgen (KDI), har hun identifisert et mønster: Tilbakefall skjer ikke i et vakuum. Det skjer i møtet mellom mennesker og et fragmentert system.

Ser på feil ting og mangler data

I dag er det hovedsakelig tidligere dommer, rus og atferd i fengsel som vurderes når man skal forutsi risiko for tilbakefall.

Men Andersson har avdekket en rekke andre faktorer som ofte ignoreres: psykisk helse, relasjoner, motivasjon, støtte i overgangsfasen, systemsvikt og ressursflyt.

Disse «myke» faktorene – som indre driv, livsmestring og sosial støtte – viser seg å være minst like viktige som de «harde» variablene. Samtidig mangler det god datainnsamling på tvers av tjenester. Dermed flyr vi i blinde, uten å vite hva som virker – eller hvorfor det svikter.

Nøkkelen som mangler

Et sentralt funn i oppgaven er konseptet augmented grit. Det er en utvidet forståelse av evnen til å lykkes etter soning.

Det handler om mer enn viljestyrke. Det handler om selvregulering, sosial støtte, håp og systemer som faktisk gir mulighet til å starte på nytt.

Forskningen viser at høy augmented grit hos den innsatte henger sammen med lavere risiko for tilbakefall – men bare hvis systemet rundt støtter opp.

Uten støtte etter løslatelse, struktur i hverdagen og tillit i møte med NAV, helse og bolig, spiller det liten rolle hvor motivert du er.

Systemene snakker ikke sammen

Et av de tydeligste mønstrene i analysen er at de ulike tiltakene virker, men at systemene sjelden snakker sammen. NAV gjør én jobb, helsevesenet en annen og Kriminalomsorgen en tredje. Resultatet er tapte muligheter, manglende kontinuitet og «tilfeldig» reintegrering.

En bedre modell krever koordinert innsats, med felles datagrunnlag, sammenhengende planverk og individuell risikokartlegging som inkluderer både myke og harde faktorer.

En helhetlig modell 

Andersson har utviklet en modell som både forutser risiko for tilbakefall ved hjelp av kunstig intelligens. Modellen viser også viser hvordan hele støtteapparatet henger sammen, og hvor det ikke henger sammen.

Modellen viser hvor det svikter i dag, og hvor det nytter å sette inn innsats. Det er første gang en slik helhetlig metode er brukt på tilbakefall i Norge, og så vidt vi vet også internasjonalt. Metoden kombinerer teknologi, systemanalyse og praktisk innsikt fra innsatte og ansatte.

Fra sirkler til spiraler

Vi snakker ofte om sirkelen av tilbakefall. Men med bedre data, tydeligere forståelse og koordinert innsats, kan vi skape spiraler og prosesser der tidligere innsatte får forutsetninger for å lykkes, og hvor støtteapparatet virker sammen i stedet for hver for seg.

Hva om vi brukte kunstig intelligens og systemtenkning – ikke til kontroll, men til å gi mennesker en ny sjanse?

les også:

Nå trenger vi historiene om når det går godt i kriminalomsorgen

Referanse: 

• Olea Linnea Andersson. A societal cybernetic analysis of recidivism and systemic barriers in the Norwegian correctional system

Innlegget er også publisert på gemini.no

Aktuelt fra forskersonen:

Hva er nyttig, Erna Solberg?

Kvifor veit ikkje NRK kva ein symfoni er?