Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

(Innlegget ble først publisert i Klassekampen)

Høyres Peter Frølich holdt nylig et innlegg i Stortinget der han omtalte oberst Birger Eriksen og regjeringen 9. april 1940. Hans framstilling var forbløffende overflatisk og uinformert – for ikke å si propagandistisk. 

Når Frølich med stor suffisanse forteller oss at regjeringen «var paralysert av forvirring, naivitet og risiko­aversjon» i sin reaksjon på det tyske overfallet, setter han samtidig en strek over våre møysommelig oppbygde kunnskaper om krigsutbruddet i Norge.

Halvdan Koht fortjener anerkjennelse

Siden 1940 har disse hendelsene vært gransket og analysert av en lang rekke historikere. Gjennom 85 år har vår forståelse økt i takt med tilgangen på norsk og utenlandsk arkivmateriale, og den etter hvert omfattende faglitteraturen i alle land som var engasjert i Skandinavia før og i 1940. 

Det er på høy tid å legge mytene til side og slutte å bruke 9. april til billig partipolitisk polemikk.

Vi vet selvsagt ikke alt om hva som rørte seg i statsrådenes tanke- og følelsesliv den gangen, men vi vet mye om hva regjeringen faktisk foretok seg natten til 9. april og i dagene som fulgte. Framfor alt vet vi mye om hva som motiverte de valgene den tok.

Muligens forsøker Frølich å dempe politiseringen av egen historieframstilling ved å framheve både C.J. Hambros og Jens Chr. Hauges viktige roller som motstandsfolk på henholdsvis borgerlig og sosialistisk side. Ingen kan bestride deres store betydning, selv om det bør nevnes at sistnevnte ikke ble medlem av Arbeiderpartiet før etter krigen. 

Mitt hovedpoeng er at utenriksminister Halvdan Koht – trass i berettiget kritikk av flere av hans beslutninger og arbeidsmodus – fortjener full anerkjennelse for hva han faktisk gjorde.

Ja, folk som C.J. Hambro, Birger Eriksen og Otto Ruge spilte avgjørende roller i 1940, men uten Kohts klare tanker og effektivitet som utenriksminister da invasjonen var et faktum, ville deres handlingskraft ikke vært tilstrekkelig til å forhindre en enda større katastrofe for landet.

Regjeringens nei

Er det noe vi kan slå fast med sikkerhet, er det at regjeringen i møte med den tyske sendemannen Curt Bräuer, grytidlig på morgenen 9. april, uten forbehold valgte å avvise det tyske ultimatumet om underkastelse og å ta opp kampen. Regjeringen fattet vedtaket etter bare ti minutter. Og for ordens skyld: Dette var regjeringens nei, som kong Haakon senere sluttet seg til.

Kohts ord til Bräuer etter møtet er blant de mest trassige og ærerike i moderne norsk historie: «Vi bøyer oss ikke. Kampen er alt i gang.» Dette skjedde parallelt med at Blücher var i ferd med å gå til bunns i Drøbaksundet.

Regjeringen bekreftet beslutningen i Nybergsund dagen etter. I en telefonsamtale med Bräuer etter regjeringsmøtet meddelte Koht at «motstanden ville fortsette, så lenge som mulig». Dette vedtaket ble gjentatt enda en gang av regjeringen i Innbygda neste dag.

Vedtaket ble fulgt av et to måneder langt felttog, og regjeringen holdt fast på denne linjen også etter at de vestallierte bestemte seg for å gi opp Sør-Norge etter tre uker. I samråd med de allierte besluttet den da å fortsette kampene i Nord-Norge.

Da de allierte i begynnelsen av juni også var tvunget til å gi opp Nord-Norge, vedtok så kongen og regjeringen å reise i eksil til Storbritannia. Kort etter ankomsten til London erklærte de at beslutningen om motstand lå fast. Mot alle odds – og trass i den påståtte «risikoaversjonen» – var Norge blitt en del av krigsalliansen mot Hitler.

Stø kurs

Ingen av avgjørelsene våren og sommeren 1940 var lette for regjeringen i et land som ikke hadde sett krigshandlinger på 126 år, men de vitner i hvert fall ikke om «paralyse», «forvirring» eller «naivitet». Tvert imot. Norge var en del av flaggborgen da seieren over naziregimet kunne feires i mai 1945, noe som forteller oss det motsatte.

At enkelte statsråder tidvis kunne fatte ukloke beslutninger, være tvilende, nedbrutt eller handlingslammet, er ikke overraskende, den dramatiske situasjonen tatt i betraktning. Men det som betyr noe for landets historie, er at regjeringen var i stand til å holde stø kurs som kollegium.

Gjennom den daglige meldingstrafikken fra allierte diplomater og militærattacheer i Sør-Norge, og i tillegg den britiske Military Mission No 13 i Nord-Norge, har vi god kunnskap om de interne forholdene på norsk side. Det gjelder helt fra den britiske sendemann Cecil Dormers første kontakt med Koht bare et par-tre timer etter det tyske angrepet hadde satt inn. Med sine sambandsmidler gjorde britene det mulig for norske myndigheter å stå i løpende kontakt med den øverste krigsledelsen i Whitehall.

Det store bildet rapportene og signaltrafikken tegner, er klart. En kjerne av statsråder med Halvdan Koht, Terje Wold, Oscar Torp, Birger Ljungberg og Trygve Lie i spissen, sto fast på motstandslinjen gjennom hele felttoget. Det gjorde også stortingspresident Hambro og framfor alt øverstkommanderende Otto Ruge som var regjeringens fremste krigspolitiske rådgiver, og som hele tiden hadde nære kontakter med den allierte krigsledelsen i Norge. Ingen av disse var «paralysert», enn si «naive».

Retningslinjene for Kohts politikk og krisehåndtering var trukket opp i god tid før 9. april. De dreier seg om langt mer enn hva Nygaardsvold-regjeringen gjorde eller ikke gjorde. Den kursen han staket ut, hadde både en lang og kort forhistorie.

Britisk sikkerhetsgaranti

Den lange strekker seg tilbake til 1905 og handler om Norges politiske orientering mot Storbritannia og nøytraliteten som en «uskreven del av Grunnloven», slik utenriksminister Christian Michelet fra Høyre uttrykte det i 1920. Orienteringen mot Storbritannia i nasjonale sikkerhetsspørsmål skulle være velkjent.

Britene ble hele tiden sett på som garantisten for norsk integritet, trass i at det var deres konflikter med Tyskland 1939–1940 som gjorde at norsk nøytralitet framsto som en fasade i tida fram mot 9. april, slik tilfellet også hadde vært i 1914–1918. Det var ingen politisk uenighet om nøytralitetslinjen. Det hele hvilte på forestillingen, med historikeren Olav Ristes ord, om at det forelå en «implisitt» britisk garanti for Norges sikkerhet.

Det viste seg til slutt umulig for regjeringen å kombinere folkerettsbasert nøytralitet med det nære forholdet til britene. At det fantes en britisk «implisitt garanti» var det mange som antok, men det knapt noen kjente til, var at etter krigen brøt ut i Europa, ble garantien nærmest gjort eksplisitt. 

Så tidlig som i midten av september 1939 hadde Dormer, på instruks fra Foreign Office, i all fortrolighet sagt til Koht at britene ville betrakte et tysk angrep på Norge som ensbetydende med et angrep på Storbritannia selv. De ville i så fall gjøre alt de kunne for å kaste tyskerne ut igjen.

Ville holde på nøytraliteten

Den korte forhistorien handler om prinsippene for nøytralitetsvernets krisehåndtering, enten den foregikk langs kysten etter krigsutbruddet i september 1939, eller senere i Øst-Finnmark under Vinterkrigen. 

Det viktigste for Koht var å forsøke å holde fast på den folkerettsbaserte nøytraliteten så lenge som mulig. Hvis det ikke gikk, måtte ikke Norge under noen omstendigheter havne i krig med Storbritannia eller på Tysklands side.

Med blokaden under Napoleonskrigene og presset mot Norge under første verdenskrig i tankene, var dette prinsippet historiens klare påbud for Koht – og bestemmende for hvordan krisene fram mot 9. april måtte håndteres.

Tåpelig å skylde på regjeringen

Debatten om hvem som hadde skylda for 9. april, har vi levd med siden 1940. Johan Nygaardsvold og Halvdan Koht er de som oftest har blitt utpekt som ansvarlige. Dette er underlig. 

At en norsk regjering skulle få ansvaret for det tyske angrepet, er like tåpelig i dag som det var i 1940. En slik ansvarstildeling hviler på forestillingen om at en demokratisk og genuint fredssøkende småstat som Norge var i stand til å avskrekke en aggressiv stormakt som Tyskland.

Og husk: Den norske regjeringen var langt fra den eneste som ble tatt på sengen av kraften i de fascistiske stormaktenes strategiske overfall. Akkurat det samme skjedde i langt større skala med invasjonen av Frankrike i mai 1940, luftangrepene på Storbritannia fra høsten 1940, invasjonen av Sovjetunionen sommeren 1941 og angrepet på USAs marinebase Pearl Harbor noen måneder senere. Dette var alle land med krigserfaringer, militærapparater og etterretningstjenester som langt overgikk de beskjedne norske.

Handlekraft og motstandsvilje

Den kanskje beste attesten for handlekraft Halvdan Koht har fått, kommer fra helt uventet hold. 13. april 1940 ble den norske sendemannen til Tyskland, Arne Scheel, innkalt til Reichskanzlei i Berlin. 

Situasjonen var da nattsvart for tyskerne, som hadde fått den opprinnelige angrepsplanen sin veltet, blant annet som følge av senkingen av Blücher. På norsk side hadde Otto Ruge overtatt som øverstkommanderende og så vidt begynt å sette i verk sin felttogsplan.

Scheel møtte Geheimeråd Grundherr i utenriksministeriet. I en rapport bestilt av stortingspresident Hambro forteller Scheel at «Hitler hadde rast mot England og visse tysk-hetsere i Norge», og at «Herr Grundherr beklaget seg også i sterke toner over utenriksminister Kohts steile holdning. Koht hadde, sa han, bryskt feiet til side ethvert forsøk på ad forhandlingers vei å komme til en fredelig forståelse.» 

Geheimeråden hadde et sterkt negativt syn på Koht fordi han forholdt seg til realitetene i nordmannens embetsførsel. Koht hadde i disse dagene beholdt sin handlekraft og motstandsvilje, og var langt fra «paralysert» slik underholdningsindustrien har forledet Frølich til å tro.

Antifascismen var dominert av venstresiden, ikke de borgerlige

Det er lett å finne uttalelser i mellomkrigsårene fra liberalt og radikalt hold som vitner om idealisme og liten forståelse for spørsmål knyttet til nasjonal sikkerhet og militært forsvar. Men det endrer ikke på det fundamentale faktum at antifascisme – også det å gripe til våpen mot fascismen – ikke var dominert av de borgerlige, men av venstresiden i bred forstand.

Til venstre er det i det hele tatt vanskelig å finne hverken sympati, overbærenhet eller likegyldighet til fascismen, slik tilfellet kunne være på høyresiden. Det burde være nok å ta en titt på Høyre-avisen Aftenposten i årene etter Hitlers maktovertakelse – det er nedslående lesning. 

Andre verdenskrig kom til å handle om bekjempelsen av fascismen. Regjeringens linje fra 9. april reflekterte nettopp dette. Derfor: Det siste norske partipolitikere bør gjøre, er å forsøke å slå politisk mynt på det som skjedde 9. april. Det gjelder dem alle.

Frølich bør bruke mer tid på «tullefag»

Jeg kunne enkelt avslutte med å oppfordre Peter Frølich til å beklage den sleivete omtalen av Nygaardsvold-regjeringen. I stedet vil jeg invitere til en opplyst, gjerne også skarp debatt. Våger Frølich å ta opp hansken?

Peter Frølich er nok ikke den eneste som bør bruke litt mer tid på «tullefag» før han uttaler seg om noe han åpenbart kan lite om. For kunnskapene finnes, til og med lett tilgjengelig på nettet.

Aktuelt fra forskersonen:

I kampen om mikro­brikkene må Europa utdanne flere teknologer

Dykkersyke kan gi fisken alvorlige helseproblemer