Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Nylig var jeg på en fagkonferanse i universitetsregi. Der var det et innslag som overrasket mange av oss deltagerne. Under en plenumssamling ble vi nemlig bedt om å bli med på en meditasjonsrunde.

En innleder framme på podiet ba oss lukke øynene, glemme tankene, fokusere på pusten og være til stede i øyeblikket, alt fulgt av meditativ musikk, banale bakgrunnsbilder og hens rolige stemme.

Etter seansen reiste jeg meg raskt fra bordet, nærmest fresende av irritasjon, og forlot lokalet. Glemme tankene! På et universitet? Være til stede i øyeblikket? Jeg er jo historiker – min jobb er å være opptatt av fortiden!

Akademisk utdanning skal ikke være følelsesbasert

Selvutvikling og meditasjon, det jeg i mitt stille sinn kaller «Carpe diem-trenden», har altså kommet til universitets- og høgskolesektoren. Nylig ble det kjent at akademiske institusjoner har begynt å tilby kurs i mindfulness og selvutvikling. Høgskolen Kristiania er én av de norske, Norges handelshøyskole en annen.

les også:

3 øvelser som kan gjøre at du blir mer til stede i ditt eget liv

Målet med disse kursene er å lære «hvordan man, gjennom ydmykhet, takknemlighet og en forståelse for andres valg, tilrettelegger for empati og prososial atferd for sine kollegaer og medmennesker». For det å «investere i deg selv er den beste investeringen du noen gang kommer til å gjøre», som det heter.

Ikke noe galt med det, egentlig, men bør det være universitet og høgskolers ansvarsområde?

For meg skurrer det. Akademisk utdanning skal være det motsatte, det skal være intellektuelt arbeid: tanke-, ikke følelsesbasert. Å studere skal være å lære seg kritisk tenkning, saklig argumentasjon, analytisk klarhet og teoretisk refleksjon.

Det er å forstå hvordan vi står i kunnskapstradisjoner som er utviklet over år, ja, faktisk århundrer. Carpe diem og mindfulness representerer for meg det motsatte.

Carpe diem siden 1990

Denne interessen kommer ikke ut av intet. Trenden med selvutvikling startet for fullt på 1990-tallet. Da kom uttrykk som «grip dagen», «lev i nuet» og den engelske versjonen «carpe diem».

Dette har i dag inntatt andre former. Carpe diem er bestemor til dagens interesse for mindfulness og selvrealisering. Slagordet «You only live once» – YOLO – fra 2010-tallet er også av samme slekt.

Det latinske uttrykket «carpe diem» stammer opprinnelig fra diktet Odea av Horatius, og betyr å plukke, samle eller velge ut. Verselinjen det er hentet fra, er ofte oversatt med «Grip dagen, stol så lite som mulig på den neste».

En sjekk i avisdatabasen Retriever viser at begrepene carpe diem og oversettelsen «grip dagen» fikk et sterkt oppsving i norske medier på 1990-tallet.

Den første gangen jeg finner det i databasen, er i 1946. Så går det mange år, fram til 1983, da det er ett treff og så et par til noen år etterpå. Deretter stiger bruken av begrepet sterkt utover på 1990-og 2000-tallet. Høydepunktet er i 2010, med 216 treff i alle aviser.

Egen lykkes smed

Med begrepet ble det skapt et inntrykk av at mulighetene var ubegrensede.

Vi måtte bare gripe dem, for vi var vår egen lykkes smed. Hvis vi ikke lyktes, var det vår egen skyld – vi hadde ikke grepet anledningen. Det ble et slagord for livsnytende mennesker.

Oppmerksomheten ble rettet mot fritid, forlystelse og nytelse, ikke mot plikt, arbeid eller ansvar. De øyeblikkene som skulle gripes var alltid de lystbetonte.

Det var ikke oppvasken, skittentøyskurva eller bekymringen over regningsbunken – det var livets luksus: ferieturene, fritiden og de gode sosiale møtene.

Livet smilte, en måtte bare smile tilbake.

En mann fortalte til VG om hvordan han hadde hatt en krevende jobb og en rekke slitsomme styreverv.

Men i 1992 tok han grep: «Jeg sa fra meg all ansvarlighet på fritiden, og nå nyter jeg alt som er uforpliktende og morsomt», uttalte han. Han var en av mange.

Begrepet uttrykte gjerne en antimaterialisme, men alltid fra dem som hadde mye penger. Særlig ble reiser viktige. Carpe diem ble jordomseilinger, eksotiske reiser og spennende ekspedisjoner.

Det var et velstandsuttrykk, et uttrykk for rikdom i samfunnet. Kanskje var det ikke tilfeldig at det kom i kjølvannet av jappetiden, ei tid da store grupper mente de kunne kjøpe seg til alt.

Klasseblind lykke

Begrepet var sosialt blindt. Det var ikke de fattigste som hadde muligheter for et carpe diem-liv. De laveste sjiktene i samfunnet hadde ikke økonomi til å gripe dagen og leve i nuet. Det fordret et visst overskudd.

Det var også et sterkt individorientert begrep. Det uttrykte aldri et «vi», bare et «jeg». Klassen, gruppen, nasjonen og fellesskapet var bort i begrepsbruken. I den forstand ville ikke uttrykket fungert på 1970-tallet eller tidligere, da den kollektivistiske tankegangen fortsatt var sterk.

Det var heller ikke et politisk eller samfunnsmessig konsept. Det var ikke samfunnet eller politikken som skulle endres, det var jeget. Den enkelte måtte lære seg å gripe dagen og mulighetene som lå der.

Senere fødte altså carpe diem-trenden mindfulness og selvutvikling. En kritisk innvending er gjerne at denne orienteringen kan gjøre folk selvsentrerte. Det kan ta oppmerksomheten bort fra samfunnsmessig orientering og politisk ansvar.

Først deg selv, og så?

I Morgenbladets reportasje uttalte en av de fagansvarlige for studiet i Norge at verden de siste årene er blitt dystrere og at ungdommer opplever mer usikkerhet i hverdagen.

At det kan være en stor utfordring, kan mange av oss være enige i. Svaret er derimot mer kontroversielt.

Her heter det: «Hvis du er lykkelig og har høy livskvalitet, står du bedre rustet til å håndtere både positive og negative hendelser i livet». Og dessuten: «Endring starter innenfra. Hvis alle hadde hatt det godt inni seg selv, hadde verden vært mer fredelig».

Argumentet er altså omtrent som på et fly: En må først ta på sin egen oksygenmaske før en er i stand til å hjelpe andre.

Men hva hvis dette ikke stemmer? Hva hvis en blir sittende der med sitt eget surstoff, konsentrert om sin egen pust, uten å evne å se hvordan mennesker rundt seg trenger hjelp og oppmerksomhet?

At selvorientering ofte nettopp stopper der, som selvorientering?

Da er det et problem, for krevende tider fordrer fellesskap der vi også ser andre.

Det er mulig det er jeg som er blitt gammel og konservativ, at jeg ikke skjønner at verden endres og at det kan være av det gode. Kanskje må jeg tåle en sånn kritikk.

Jeg vet hvordan jeg skal håndtere den: Jeg skal lukke øynene, puste med magen og konsentrere meg om pusten min.

(Kronikken ble først publisert på VG)

Les også:

Vi tar pulsen på morkaken

Når roboter blir flinkere og klokere enn mennesker, hva da med etikken?