Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I en verden i krig og med en akselererende klimakrise er Fridtjof Nansens og Niels Bohrs innsats påtrengende aktuell. Nansens arbeid for å redusere sult, forebygge krig og fremme forpliktende internasjonalt samarbeid er både inspirerende og presserende relevant. I en verden der trusselen om atomkrig er større enn på lenge, gjelder dette også Bohrs engasjement som vitenskapsdiplomat.

Fotografiet av Fridtjof Nansen og Niels Bohr (se øverst) må ha blitt tatt på en fysikerkonferanse i Oslo i august 1925, for så vidt vi vet var dette den eneste gangen de to møttes. Da var det tre år siden Bohr hadde mottatt nobelprisen i fysikk og Nansen hadde fått Nobels fredspris. 

Bohr og Nansen er fortsatt eksemplariske skikkelser i Danmark og Norge, både i og utenfor vitenskapen. Selv om en nobelpris i fysikk umiddelbart framstår som tettere knyttet til forskning enn Nobels fredspris, var Nansen også en fremragende forsker, særlig innenfor nevrovitenskap og havforskning. Og samtidig som Bohr var en av verdens ledende forskere i fysikk, ble han mer og mer opptatt av vitenskapsdiplomati og fredsarbeid. 

I den nylig utgitte boken «Vitenskap, menneskerettigheter og diplomati. Fridtjof Nansen og Niels Bohr» (Novus) har vi sammen med et dusin norske og danske kolleger tatt for oss hvordan Bohr og Nansen fortsatt viser vei når det gjelder de store spørsmålene om hvordan menneskeheten skal innrette seg: vitenskap og grunnforskning, menneskerettigheter og diplomati.

Giganter innenfor forskning

Nansen og Bohr var giganter innenfor flere forskningsfelt. Nansens doktoravhandling om sentralnervesystemet, som han skrev ved Bergens Museum og forsvarte for doktorgraden ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania 28. april 1888, fire dager før han la ut på sin Grønlands-ekspedisjon, brakte et paradigmeskifte i menneskets kunnskap om hjernen. 

Bidragene hans til havforskning (oseanografi) var også revolusjonerende. Blant annet ga de vitenskapelige resultatene fra Fram-ekspedisjonen uvurderlige bidrag til arktisk oseanografi.

Som eminent fysiker la Niels Bohr en viktig del av det teoretiske grunnlaget for atomteknologien. Et fellestrekk ved ham og Nansen er at begge prioriterte grunnforskning – de var opptatt av det prinsipielle og mente at grunnforskning er avgjørende i vitenskapen. 

Denne høye vurderingen av grunnforskning, inkludert respekten for naturvitenskapelige fakta og forskningsbaserte resultater, er presserende aktuell i møtet med de formidable utfordringene som klimaforandringene utgjør. Den er også påtrengende aktuell under en regjering som igjen og igjen velger bort satsing på grunnforskning til fordel for mer kortsiktig og direkte næringsnyttig forskning.

Nansen og Bohr satte forskning utført i Norden på kartet internasjonalt. Slik har de begge inspirert, og inspirerer fremdeles, nordiske forskere. Samtidig som de publiserte på engelsk, skrev de også mye på norsk og dansk. De viste at vi trenger også de nordiske språk i forskning og forskningsformidling.

Kjempet for menneskerettigheter

Fotografiet viser et fysisk tilknytningspunkt mellom Nansen (1861–1930) og Bohr (1885–1962) som representanter ikke bare for to etterfølgende forskningsgenerasjoner, men også for to generasjoner som begge opplevde verdenskrig. 

Samtidig som Nansen og Bohr var dedikerte forskere, var det umulig for dem ikke å engasjere seg i freds- og menneskerettighetsarbeid. For begge forskerne var disse to aktivitetene nært knyttet til hverandre.

Da han overvintret på vestkysten av Grønland 1888–1889, fikk Nansen stor respekt for inuittene, særlig deres omsorg for hverandre og deres respekt for naturen. Kombinert med at han ble sjokkert over brutaliteten i første verdenskrig, var denne erfaringen grunnleggende for menneskerettighetsarbeidet hans i og omkring Ukraina på 1920-tallet.

På sitt institutt i København samarbeidet Bohr med jødiske forskere fra Tyskland. Da det ble utrygt for dem etter Hitlers maktovertagelse i 1933, hjalp Bohr flere tyske jøder med å få stillinger i andre land. Som sist vist i fjorårets storfilm «Oppenheimer», ble han i likhet med sine venner Rudolf Oppenheimer og Albert Einstein en overbevist motstander av bruk av atomvåpen etter å ha sett atombombens destruktive kraft i Hiroshima og Nagasaki i 1945.

Engasjerte diplomater

Bohr var, som alle store vitenskapsmenn og -kvinner, akutt klar over at god forskning per definisjon er internasjonal. For å få et optimalt samlet resultat, må menneskets tankekraft hentes fram der den er å finne. Gode ideer kjenner ikke landegrenser og sosiale skiller. Derfor brukte Bohr mye tid på såkalt vitenskapsdiplomati: 

Han la til rette for internasjonalt samarbeid forskere imellom og var en kløpper til å få danske og andre myndigheter til å investere i internasjonale forskningsinstitutter. Disse nettverkene brukte han ikke bare til å optimere forskning i fysikk, men også til å skape politisk engasjement for rustningskontroll og menneskerettigheter. 

Nansen var også en gjenganger i diplomatiets verden, men da som formelt oppnevnt diplomat i Norges tjeneste. Nansen forsøkte å etablere bakkanaler mellom stormakter. Han ble allerede før Norge ble en suveren stat i 1905 sendt for å tale Norges sak i London, og han vendte tilbake til London som Norges første minister der allerede i 1906. Nansen var også helt sentral i arbeidet med å sikre Norge en hardt tiltrengt matleveringsavtale med USA under Den første verdenskrig.

Bohr og Nansen er fortsatt blendende eksempler på hva god vitenskap er, og hvordan den i bredeste forstand kan tjene menneskeheten.

Delta i forskning.nos kronikkonkurranse!

les også:

Vi kan løse natur- og klimakrisen hvis vi vil