Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Ved samlivsbrudd med barn involvert er det obligatorisk for foreldre å møte til mekling på familievernkontoret. Målet med dette møtet er å lage en samarbeidsvatale mellom foreldrene - om bosted, foreldreansvar og samvær. 

Fram til nå har vært mulig for foreldre å få hjelp i tingretten til å mekle hvis de ikke klarer å komme i mål med denne avtalen på familievernkontoret. I slike saker jobber en dommer og en barnefaglig psykolog med foreldrene og deres advokater for å finne en løsning som er til barnas beste.

• Les svar på kronikken her: Foreldretvist: Hvor bør det mekles, og hva kan familievernet bidra med?

I lovforslaget «Ny barnelov – til barnets beste», som fremdeles er under behandling i Barne- og Familiedepartementet, endres reglene for foreldremekling. Et av de nye punktene er at foreldre som ikke blir enige skal bruke seks timer på familivernkontoret før de kan få hjelp i retten. Dette er seks ganger så mye som i dag.

I dagens ordning er kravet altså én obligatorisk oppmøtetime før foreldrene får en attest på at de har møtt til mekling. En slik meklingsattest kreves for å få saken opp i retten. Videre, og dette har trolig enda større konsekvenser for familier, vil det som hovedregel ikke tilbys mekling i retten lenger. 

Dette ansvaret skal legges tilbake på familievernkontorene. Argumentet er at mekling skal skje utenfor retten, og saker som kommer til domstolene skal gå direkte til hovedforhandling, eller det de fleste av oss forbinder med en tradisjonell rettsak. Slike rettsaker innebærer høye kostnader for partene.

Behov for rettsprosessen

For foreldre som ikke kommer til enighet på familievernkontoret betyr det at de vil måtte velge mellom pest og kolera; en uavklart konflikt som løper løpsk på bekostning av foreldre og barn, eller en kostbar rettsak med vitner og bevisføring, en vinner og en taper. 

I en hovedforhandling er poenget å fremheve svakheter ved motparten, og begge sider vil posisjonere seg som den beste forelderen. Konflikten eskalerer sterkt, og de som taper mest på det er barna.

Det finnes saker av høy alvorlighetsgrad med stor risiko for barnets helse og trygghet, og som inneholder elementer av vold, rus eller psykiatri. Disse sakene trenger rettsprosessen som ligger i hovedforhandlingene, der en rettskraftig dom er det som må til for at både voksne og barn kan begynne å tenke på en framtid. Men de aller fleste saker som i dag kommer til tingrettens meklingsordning trenger en kyndig mekler, stødige rammer og gode råd fra mennesker med barnefaglig kompetanse.

Rammer, kompetanse og informasjon

I en pågående studie ved Nord universitet har vi besøkt flere tingretter og intervjuet 24 dommere, advokater og psykologer som jobber med mekling i foreldretvistsaker. De aller fleste er positive til at familievernkontoret tar seg bedre tid med foreldrekonfliktene før de kommer til retten. Likevel er det et stort forbehold fra flertallet av aktørene:

Det er prematurt å gjøre de endringene som står beskrevet i lovforslaget før familievernkontorene har blitt tilstrekkelig kartlagt, evaluert og opprustet til å håndtere disse sakene. Flere av advokatene i studien vektlegger at foreldre de møter har opplevd timene på familievernkontoret som bortkastet tid. De kommer til mekling i tingretten fordi de trenger noe annet enn det de får i familievernet.

Studien viser at dommerne, advokatene og psykologene som bistår i retten trekker frem tre nøkkelverktøy i meklingen. Det første er rammer. Alvorlighetsgraden blir en helt annen når foreldrene møtes innenfor rettens rammer. Det vil få konsekvenser å ikke møte opp, og partene er nødt til å snakke sant. 

Foreldre som avviker fra reglene risikerer blant annet at retten gir medhold til den andre siden. I tillegg er rammene for saksprosessen forutsigbare; i hvert rettsmøte skriver foreldrene under på en midlertidig avtale som gjelder fram til neste meklingsmøte. 

Dommeren undertegner også, slik at avtalen – også kalt forliket – har virkning som en dom. Forliket prøves ut i noen måneder før alle på nytt møtes og evaluerer avtalen. Ved hjelp av sakkyndige psykologer som snakker med både barna og foreldrene oppnås ofte en permanent avtale.

Det andre nøkkelverktøyet er derfor kompetanse. Kompetansen som tilbys foreldre i retten er en unik kombinasjon av ekspertise på barnepsykologi, mekling, lov og rett. Man kan si at psykologen, advokatene, og dommeren utfyller hverandre i arbeidet med å legge til rette for enighet mellom foreldrene. Sammen ser de nyansene som gjør utgjør forskjellen for akkurat det barnet det gjelder.

Det tredje verktøyet er innsyn i alle sidene ved saken. En av de viktigste forutsetningene for å oppnå en god løsning er å få alle fakta på bordet, og dette er en ressurs retten har til rådighet. Ofte vil opplysninger fra skole, barnehage, barnevern, politi, PPT og spesialisthelsetjenesten innhentes.

Flertallet av dommerne, advokatene og psykologene i forskningsstudien mener at disse tre nøkkelverktøyene ikke eksisterer i familievernet. Der er det ikke mulig å innhente informasjon om saken fra tredjeparter. De har heller ikke tilgang på sakkyndige på samme måte. Rammene som ansvarliggjør foreldrene i retten er fraværende.

En mer uformell setting kan være gunstig om samhandlingstonen er god, men for foreldre som er uenige kan familievernkontoret bli et sted der man stadig vender tilbake uten å finne en vei framover.

Å utvikle nye arbeidsformer krever tid

Spørsmålet er hvem som må betale prisen for endringen som foreslås. Hva blir konsekvensene av å tvinge foreldre til å mekle i familievernet uten at vi har sett grundig på hva som må til for at familievernkontorene skal lykkes med denne jobben?

Kanskje vi heller skulle ta det litt med ro og utforske hvordan familievernet må rustes opp for å kunne håndtere sakene som i dagens ordning går til retten, hvis det er sånn at foreldre som står i vanskelige konflikter ikke opplever meklingen på familievernkontoret som hjelpsom?

Forfatterne bak lovforslaget mener at familievernet er rette instans for disse konfliktene, og trekker frem den økonomiske kostnaden ved å behandle foreldretvister i retten. Det bekymrer oss at planen synes være å avslutte en velfungerende meklingsordning uten å sette familievernkontorene i stand til å ta over oppgaven.

Vi mener familievernkontorene må rustes opp samtidig som vi beholder dagens ordning. Først når det er vurdert hvilke ressurser som kreves, og de nye arbeidsformene er pilotert og evaluert, så kan vi bygge ned meklingen i tingretten. 

Å opprettholde mekling i tingretten mens familievernet bygges opp vil bety ekstra kostnader i en overgangsfase. Men kommer endringen nå, uten at familievernkontorene får mulighet til å utvikle nye arbeidsformer, er det en fare for at det er familiene som må betale prisen.

Les også:

Det er ikke alltid det hjelper å gå fra en voldelig partner

Hvorfor står så mange utenfor arbeidslivet samtidig som det er stor mangel på arbeidskraft?