Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Fortellinger om at verden blir oversvømt og menneskene nesten utryddet finnes i ulike former på alle verdens kontinenter. I Asia, Afrika, Amerika (nord og sør) og selvsagt Oceania finnes en rekke liknende fortellinger. 

Antakelig fantes også tilsvarende samiske fortellinger. Norrøn mytologi hadde en særegen variant, hvor verden druknet i blod etter at Odin og brødrene hans, Vilje og Ve, drepte urtidskjempen Yme.

Den versjonen av flodfortellingen som er mest kjent her i Vesten, kommer til oss gjennom den bibelske fortellingen om Noa. Denne bibelhebraiske fortellingen er en variant av den mye eldre sumeriske tradisjonen om flodhelten Ziusudra. Den samme tradisjonen finnes også i akkadiske epos som Atrahasis og Gilgamesj.

Det finnes forskere som mener at utbredelsen av flodfortellingen beviser at Noa-fortellingen må være historisk sannferdig. Det er imidlertid vanskelig å forklare hvordan fortellingen skulle ha spredt seg fra Midtøsten til f.eks. Amerika eller Australia. 

Det er også vanskelig å bortforklare at den bibelske versjonen ikke er den eldste fortellingen vi kjenner. Og selv om alle fortellingene handler om en ødeleggende flom, er mange av dem så ulike at de neppe kan stamme fra den samme ur-fortellingen eller den samme hendelsen. Men kanskje finnes det en annen type sannhet i Noa-fortellingen og de andre flodfortellingene?

Vannet som symbol

Vann er et universelt symbol, og det er ofte tvetydig; både livgivende og ødeleggende. Vann er nødvendig. Det slukker tørst og det gir grøde på marken og livsgrunnlag for jordbruk og sivilisasjon. Samtidig representerer vann uregjerlige krefter som truer med å vaske vekk ikke bare land og åker, bygninger og byer men også sosiale og politiske institusjoner.

Bibelens versjon av flodfortellingen er en variant av fortellingen fra Mesopotamia. Vi kjenner fortellingen i litt ulike utgaver fra 1 Mosebok kap. 6–9 og fra versjoner av de akkadiske eposene om Atrahasis og Gilgamesh. 

Vi har også kortere reflekser av fortellingen i mange andre tekster fra disse kulturområdene – også i Bibelen. Denne tradisjonen oppsto blant mennesker som bodde på slettelandet der vannet fra fjellene i Tyrkia fløt gjennom elvene i Syria og Irak og ut i den Persiske gulfen.

Disse samfunnene hadde år med tørke, men også årlig flom, sikkert også både 50- og 100-årsflom. (Mye tyder på at klimaet i Midtøsten var mye våtere mot slutten av bronsealderen, altså rundt 1200 fvt., enn det er nå.) 

Slik sett var den mesopotamiske livsverden ikke så ulik den vi har i dag på Østlandet. Også for dem var vann et tvetydig symbol. Det vet vi fra skriftlige kilder både fra Mesopotamia og Libanon-Palestina.

Livsmestring

Hvilken kulturell ressurs kan flodfortellingene ha vært i en slik verden? Her er kildene tause, og vi må ta i bruk observasjoner og kunnskap om hvordan mennesker og fortellinger fungerer i dag. Innsiktene stammer fra traume-forskning, kulturvitenskap og narrativ vitenskap.

Det å kunne fortelle om det forferdelige er viktig. Ved å fortelle om katastrofen kan vi mennesker begripe, og dermed bearbeide. Det å brenne inne med det ubegripelige er noe av det verste som kan skje. Slik sett kan fortellinger om traumer være viktige.

Ikke alle traumer kan bearbeides bare med samtale. Men det at traumene har ord og fortellinger i kulturen rundt oss kan likevel være avgjørende. Fortellingene kan løfte traumet ut av den giftige ensomheten og inn i fellesskapets bevissthet, gjøre katastrofen til noe som er erkjent, noe som også den som ikke er traumatisert kan forholde seg til. 

Fortellingen gjør det mulig å bli forstått, selv før man snakker om det grufulle. I en tid uten medier som gir allmennheten del i de forferdelige opplevelsene, kunne fortellingene om floden trolig fylle en slik funksjon.

Heldigvis opplevde vi i Norge denne gangen ikke tap av menneskeliv. Så heldige var neppe våre mesopotamiske forfedre, som manglet både varslingssystemer, beredskapsplaner og teknologi for redning. Familie, naboer og venner må ha blitt tatt av vannmassene. 

De som overlevde, satt igjen med livets store spørsmål: Hvorfor må noen dø? Og hvorfor må noen leve? De vil ha opplevd utrygghet, tap av livsmot, forvirring – og sikkert også skyld for å være den som skulle leve. Vi skal ikke bagatellisere de psyko-sosiale effektene av en flom som vasker bort alt man bygger hverdagen og livet på. Slik er det også i våre dager.

Flodfortellingen kunne gi språklige ressurser for å hanskes med slike opplevelser: Ja, tapene er forferdelige. Men livet går videre – for noen. Opplevelsen av katastrofe hører med til det å være menneske. Slike fortellinger kan gi mot til å gå videre: Vi har lidd ubeskrivelige tap, men verden er ikke gått under, og nå starter vi fra grunnen av igjen.

Kulturell mentalhygiene

Flodfortellingene kunne trolig også fungere som en form for kollektiv mentalhygiene. Omtrent som science fiction og dystopi-litteraturen gjør i dag, kunne de forberede tilhøreren på hva som kan komme. Fortellinger om katastrofe tvinger oss til å stoppe opp og reflektere over det utenkelige. De kan bearbeide kollektiv angst og gi mental forberedelse: Hvordan reagerer vi når katastrofen treffer? Hva gjør vi etterpå?

De mesopotamiske fortellingene handler om en hel familie som blir reddet fra katastrofen. I dette patriarkalske samfunnet fungerte de sikkert som en bekreftelse på verdien av familierelasjoner. De bandt sammen dem som måtte stå sammen når slammet skulle ryddes og en ny verden reises.

I våre samfunn er slike relasjoner utvidet. Som vi har sett i medienes fortellinger, aktiverer våre katastrofer vennskap, naboskap, lokale fellesskap – og medmenneskelighet. Opplevelser av fellesskap kan gi mot i håpløsheten. Slik sett minner medienes rapporter faktisk litt om situasjonen ombord i Noas ark der familien satt og ventet på at vannet skulle synke mens dyrene stampet urolig under dekk.

Mange av verdens flodfortellinger har moralske og etiske dimensjoner. Ofte forteller de at flommen kommer som følge av at mennesker har oppført seg umoralsk, eller de har opponert mot guddommen og verdenskreftene. Slik er det f.eks. i noen av fortellingene til urbefolkningene i Australia, og også i det mesopotamiske og bibelske materialet.

I våre dager tenker vi ikke at menneskers etterlevelse av gudenes mer og mindre tilfeldige bestemmelser avgjør verdens skjebne. Men vi er kommet til et punkt der industrialismens ubekymrede forbruk av natur og ressurser har fått en knekk. Vi forstår mer av naturens komplekse og skjøre samspill. Vi skjønner at vi må endre mentalitet. Kanskje erkjenner vi at situasjonen krever en annen respekt overfor natur og naturkrefter – en respekt vi (nesten) mistet i vår teknologiske selvsikkerhet. Også her kunne de mesopotamisk-bibelske versjonene kanskje inspirere vår tids flodfortellinger.

(Kronikken er først publisert på UiOs nettsider)

les også

Destinasjonen som smelter