Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

I april tidligere i år uttalte skoleforskeren Tobias Werler i forskning.no  at elevene ville utvikle sitt potensial bedre hvis de fikk bestemme mer og formulere egne problemstillinger.

Jeg kritiserte og viste til at progressiv pedagogikk øker sosiale forskjeller og går særlig ut over teorisvake elever. 

I et nyere intervju fra august utdyper Werler mer om hvordan «medvirkning henger sammen med sosial ulikhet i skolen.» Men han utdyper uten å henvise til kritikken min eller konkretisere sammenhengen mellom medvirkning og sosial ulikhet.

Utopisk pedagogikk

At det reduserer sosiale forskjeller å gi elevene makt til selv å bestemme faginnholdet fordi «alle er interesserte i noe» er en merkelig påstand. Det er jo åpenbart at elever fra akademiske hjem oftere interesserer seg for emner som får dem til å lykkes i skolen og samfunnet. 

Skal elever som er uinteresserte i å lese slippe å lære det? Nei, å ta utgangspunkt i elevenes forkunnskap og interesser fungerer bra som en pedagogisk metode for å lede dem til noe nytt, men dårlig som prinsipp for hva de skal lære og ikke.

Utopiske pedagoger overser negative konsekvenser av elevmakt. Viljen og evnen til å utøve makt er svært ulikt fordelt blant elevene i et klasserom. Noen er gode til å trumfe sin vilje gjennom med ulike metoder, på bekostning av medelevene.

Kunnskapsminister Brenna og Werler sine drømmer om opplæring i demokrati blir i praksis ofte en gjennomføring av maktmetodene til Machiavelli, don Corleone og «Fluenes herre». Denne naiviteten har fått store negative konsekvenser.

Ineffektiv pedagogikk

Problemene i dagens skole er ikke, som Werler hevder, arven fra 1950-tallsskolen. Enhver med et minimum av kunnskaper i skolehistorie vet at skolen i dag er endret i tråd med blant andre Deweys teorier. Elevene har for lengst fått makt og den «tydelige stemmen» Werler etterlyser.

Dette har skjedd på tross av advarsler fra erfarne lærere og lektorer, som forutså følgene: 

• Fallende leseferdigheter og kunnskaper
• Økt uro og mobbing
• Vold
• Psykiske problemer
• Dårlig lærerrekruttering
• Reproduksjon av forskjeller og 
• Skjermdistraksjoner 

Men i stedet for å innkassere seieren og ta ansvaret for konsekvensene av den, skylder han på en skole som sluttet å eksistere for mange tiår siden.

Pedagogene har innført en ineffektiv pedagogikk og med sitt individfokus neglisjert at klassen er et svært viktig arbeids- og læringsfellesskap. Som jeg var inne på i min tidligere kronikk, har implementeringen av disse dogmene gjort at teorisvake elever får for dårlig opplæring i teorifag. 

LES OGSÅ

— At skolen ikke klarer å drive tilpasset opplæring, har jeg og de fleste lærere i norsk skole visst i mange år

I tillegg blir de tvunget til å gå på en teoritung skole altfor lenge med faginnhold de verken har interesse eller forutsetninger til å mestre.

Myndighetene bør gjeninnføre praksislinjer på ungdomsskolen og ta vekk mye av teorien som ble innført på yrkesfagene med Reform 94. Slik at elevene får mulighet til å, i et klassefellesskap, utvikle det de er gode på og har talent i.

Elevene må dannes

Teoristerke elever holdes også tilbake i skolen, mange kjeder seg og får ikke nok utfordringer. 

Teoretiske talenter trenger nemlig også klassefellesskap, lærerstyrt undervisning og målrettede oppgaver for å bli bedre i fag, ha insentiv til å jobbe og oppleve mestring. Et 14-årig matematikktalent har mulighet til å lære derivasjon, men er sjelden i stand til å oppdage det selv.

Jeg blir forskrekket over hvordan Werler fremstiller det som nærmest et overgrep at elevene skal lære fag, kunnskaper og ferdigheter som har gått i arv. Han snakker kun om elevenes «interesser» og virker ikke det minste opptatt av at elevene skal kunne oppfylle et potensial de kanskje ikke selv vet de har.

Elevene kjenner ikke selv hvor skoen trykker. I motsetning til en dyktig, erfaren lærer har de har ingen forutsetninger for å se hva som er det neste faglige målet de er i stand til mestre. Han ser heller ikke at skolen ikke bør legge til rette for narsissistisk selvopptatthet, men gi en dannelse som både forbereder til å fungere i samfunnsfellesskapet, gir felles historiske og kulturelle referanserammer, evner i håndverkstradisjoner og et innblikk i at det finnes en verden utenfor en selv.

Pseudovitenskapelig pedagogikk

Til kritikken mot det pseudovitenskapelige pedagogikkfaget vil jeg legge til fiendskapen mot at elevene skal lære noe utenfor dem selv. Pedagogene vil opphøye sitt eget fag på bekostning av skolefagene.

De vil at elevene skal lære å (egen)vurdere, ikke bli bedre i matte. De vil at elevene skal være selvstendige, uten at det er så farlig om de lærer om litteratur oppe i all selvstendigheten. De vil at elevene skal medvirke, uten at de bryr seg om medvirkningen fører til kunnskaper i fysikk og kjemi. De vil at elevene skal jobbe kildekritisk uten å kunne noe om fagfeltet de skal være kritiske til. De er så opptatt av at elevene skal lære hvordan de skal lære historie at det ikke er viktig om elevene forblir historieløse.

Pedagogisk havari

Progressive metoder er ikke bare vanskeligere å mestre for elevene, de går også ut over elevenes motivasjon. Når læreren og skolen signaliserer at faget ikke er viktig, at det er aktiviteten og metoden som er målet, blir målet meningsløst.

Hvis historiekunnskaper ikke er viktige, hvorfor skal elevene jobbe med hvordan man skaffer seg historiekunnskaper? Å ikke ha noe konkret å jobbe mot er drepende for motivasjonen. Med den effekten det har hatt på skolen, elevene og elevenes faglige læring er pedagogikkfaget i sannhet et vitenskapelig, moralsk og, ja, pedagogisk havari.

LES OGSÅ

Søvn bør på pensum på ungdomsskolen

Kreative fag må ut av skolen