Det hadde vært fint om journalisten til Forskning.no var mer opptatt av forbrukerens ve og vel, enn å forsøke å diskreditere meg når jeg tar til orde for mer føre-var holdning i fravær av pålitelige data, skriver høyskolelektor og forsker Marit Kolby.
Det hadde vært fint om journalisten til Forskning.no var mer opptatt av forbrukerens ve og vel, enn å forsøke å diskreditere meg når jeg tar til orde for mer føre-var holdning i fravær av pålitelige data, skriver høyskolelektor og forsker Marit Kolby.

Tilsetningsstoffer i mat: Å være føre-var er i  forbrukerens interesse

DEBATT: I en artikkel skrevet av journalist Nina Kristiansen blir jeg anklaget for å feilinformere og å spre ubegrunnet frykt. Det er behov for å nyansere og stille kritiske spørsmål.

Forskning.no skal følge Redaktørplakaten, som fremhever:

«Redaktøren skal fremme fri informasjonsformidling, og en åpen, redelig og sannhetssøkende journalistikk. Det er redaktørens ansvar å sørge for et tydelig skille mellom fakta og meningsinnhold.»

Artikkelen til Kristiansen er ikke merket som et uttrykk for skribentens meninger. Så må vi anta at innholdet er fakta, og at det presenteres på en åpen, redelig og sannhetssøkende måte?

Hvor er den sannhetssøkende journalisten?

Kristiansens artikkel er basert på resultatene fra en rapport utarbeidet av Vitenskapskomiteen for Mat og Miljø (VKM) - en kartlegging av forskning på effekter på fordøyelseskanalen fra konsistensmidlene karragenan og karboksymetylcellulose, på oppdrag for Mattilsynet.

I rapporten fra VKM kan vi lese at det systematiske søket ga 4229 treff på artikler. Men bare 14 av studiene fikk til slutt inngå i rapporten. Under arbeidet fikk jeg følgende presisering av prosjektleder Gro H. Mathisen i en e-post: 

«Det vi skal gjøre er å finne all relevant forskning og beskrive denne». Var det virkelig ikke flere studier som kunne bidra til dette? 

VKM har benyttet en metode som stiller så strenge krav til inklusjon at den effektivt ekskluderer nesten alle studier som har vært utført i tiden stoffene har vært i bruk.

Forunderlig nok - bare noen få dager etter VKMs fremlegging av rapporten - ble en annen artikkel  oppført med Folkehelseinstituttet (FHI) som tilhørighet publisert. Ifølge beskrivelsen var formålet akkurat det samme som for VKM-rapporten. Her ble 262 artikler inkludert. I konklusjonen står det: 

«et betydelig antall publikasjoner rapporterte uønskede effekter på tarmen også av denne formen (den som brukes i mat, min presisering) for karragenan i forsøksdyr, støttet av plausible mekanistiske data fra in vitro-studier. Også for karboksymetylcellulose indikerer de tilgjengelige dyrestudiene at det kan ha potensielt negative effekter på tarmene, støttet av mekanistiske data fra in vitro-studier. »

Alt i dette sitatet er basert på studier som ble ekskludert i VKM sitt arbeid. 

Men Kristiansen fikk ikke med seg FHI sin publikasjon. Så disse spørsmålene ble ikke stilt: 

  • Gitt at flere personer som har bidratt på VKM-rapporten også har tilhørighet til FHI, hvorfor ble arbeidet utført to ganger i to ulike nasjonale mattrygghetsinstanser? 
  • Visste ikke VKM om FHIs påbegynte arbeid? 
  • Og mer åpenbart merkelig er dette: Hvordan kan to grupper ende opp med en så ulik inklusjon av studier? Hvem gjør en bedre kartlegging, med mattrygghetsbrillene på?

VKM har benyttet en metode som stiller så strenge krav til inklusjon at den effektivt ekskluderer nesten alle studier som har vært utført i tiden stoffene har vært i bruk. De forsvarer metoden med strenge krav til kvalitet og presisjon, og var tydelige på at selv de 14 studiene som fikk være med i rapporten, ikke var bra nok. 

Rapporten oppsummerte egentlig at de studiene vi har ikke er gode nok for å vurdere om stoffene er trygge for mennesker. Den konkluderte ikke med at stoffene er trygge. Hvor er journalisten som spør: hvorfor har vi disse stoffene i maten vår da? Og oppfølgingsspørsmålet kunne jo være: hvor mange av studiene som lå til grunn for de opprinnelige godkjenningene på 1960-tallet hadde passert VKMs kvalitetskontroll i dag?

    Hvor er den redelige journalisten? 

 

Men Kristiansen er ikke opptatt av slikt. Hun er i gang med å konstruere en historie som bygger på et falskt premiss: at VKM sin systematiske gjennomgang kan sammenlignes med en populærvitenskapelig tekst jeg skrev for nettstedet Bramat. Men en populærvitenskapelig artikkel er ikke en systematisk kartlegging. Kristiansen skriver: 

«Å vise til tre små studier på ukjent type karragenan og deretter advare mot stoffet, er verken systematisk eller grundig.»

Det ironiske er at hun selv bare benytter seg av én kilde hun fant via Google når hun forsøker å trekke min troverdighet i tvil. Det er usikkert hva Kristiansen baserer sin anklage om ubegrunnet frykt på, men muligens er det følgende formulering: 

«Selv om karragenan kan være skadelig for forsøksdyr, vet vi foreløpig ikke nok om hvordan stoffet påvirker oss mennesker. En liten studie fra 2017 kan imidlertid antyde at det er klokt å unngå karragenan dersom man lider av en betennelsestilstand i fordøyelsessystemet.»

Er det her jeg er «skråsikker»?

Hvor er den åpne journalisten? 

Kristiansen kunne tatt med at det europeiske mattrygghetsorganet EFSA har etterlyst data på karragenan siden 2018, og at de har forlenget fristen underveis på grunn av mangel på innkomne studier. En rapport er fortsatt ikke publisert. 

Som forbruker kan man kanskje tro at alt forskes på, hele tiden? Men kun noen veldig få miljøer i verden forsker på disse stoffene. Sannsynligvis mangler de finansiering, for ingen kan bruke deres resultater til «verdiskapning», og midler til såkalt fri forskning er både meget begrensede og svært ettertraktede. Men det er ikke den eneste barrieren for fremskritt. 

Begge kartleggingene fremhever behovet for langvarige kontrollerte humanstudier. Da har jeg flere forslag til spørsmål: Ville Regional etisk komite godkjent kontrollerte langtidsstudier på inntak av stoffer hos mennesker, gitt mistanken om at de kan være skadelige? Og hvis så var tilfelle - hvem vil frivillig delta i slike studier?

Du er ufrivillig deltaker i det ukontrollerte eksperimentet 

I forskrift om bruk av tilsetningsstoffer i mat står det: 

«Tilsetningsstoffer i næringsmidler må være trygge i bruk, det må være et teknisk behov for dem, og bruken av dem må ikke villede forbrukeren og må være til fordel for forbrukeren.»

Men vi har altså ingen studier som med høy grad av sikkerhet kan fastslå om stoffene er trygge. Mens tvilen rår, er det du som forbruker som bærer risikoen. Det hadde vært fint om journalisten til Forskning.no var mer opptatt av forbrukerens ve og vel, enn å forsøke å diskreditere meg når jeg tar til orde for mer føre-var holdning i fravær av pålitelige data.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på dette debattinnlegget. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

 

 

Powered by Labrador CMS