Jeg gruer meg til å være sensor

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Mandag skrev Inga Strümke om en arbeidshverdag gjennomsyret av KI-bruk; blant studenter, fagfeller og manuskripter. Hun gruet seg til dagen. Av de nøyaktig samme grunnene gruer jeg meg nå til å være sensor igjen. 

Omfattende KI-bruk

Denne sommeren brukte jeg en god del tid på å sensurere masteroppgaver ved ulike universiteter - sommerkos for meg som er så glad i å lese og å få se studenters tankeprosesser. Studenter som ønsker å bli forskere.

Nesten alle studentene oppga tydelig at de brukte chatboter. For mange omfattet bruken mye mer enn assistanse til bearbeiding av tekst eller å strukturere kilder. Chatbottene hadde skrevet betydelige deler av studentenes tekster.

KI er jo jobben min, så kanskje oppdager jeg tegnene ekstra raskt:

●      Metodekapitler som beskrev en tidsmessig umulig og uforenlig bruk av fire metoder samtidig: kritiske datastudier,  narrativ analyse, etnometodologi og nettverksteori. For en nettundersøkelse altså.

●      Overfladiske resultatdeler som hadde ingenting å gjøre med disse flotte metodene.

●      Tabeller som så ordentlig ut, men som rett og slett ikke ga mening. Kolonnene og radene hang ikke logisk sammen.

●      Fine strukturer, kompliserte begreper - og diskusjoner som var bare fluff.

Hva er det egentlig vi holder på med?

Jeg var særlig oppgitt over en av oppgavene da jeg møtte en medsensor.

Samtidig var jeg imponert over at vedkommende hadde grundig utfylt et vurderingsskjema for en masteroppgave på 60 sider, bare syv dager etter at vi hadde fått oppdraget. Jøss, noen jobber raskt!

Jeg ble mindre imponert da medsensoren foreslo karakteren A.

Da jeg la fram innvendingene mine, sa medsensoren seg enig i dem, én etter én. Ingen motargumenter. Ingen diskusjon.

For vedkommende hadde ikke lest masteroppgaven.

Hen hadde «skumlest» oppgaven og sendt den gjennom en chatbot med beskjed om å vurdere den til A. Hver gang jeg pekte på et problem, kunne hen derfor ikke argumentere imot.

Jeg vet at sensurering tar tid, og at akademikere er travle. At ikke alle er glad i å lese.

Men hva er det egentlig vi holder på med?

Studenter bruker chatbotter til å skrive masteroppgaver, i stedet for å demonstrere kunnskapen sin. Sensorer bruker chatbotter til å vurdere oppgavene, i stedet for å vurdere studentenes kunnskap og analytiske ferdigheter.

Bør vi avskaffe den skriftlige masteroppgaven slik vi kjenner den? Bør sensorer få tydelige retningslinjer for bruk av KI? Har andre noen gode ideer?

Nytt fra forskersonen:

Man må forholde seg til jussen når noen anklages for uredelighet

Det er en reell fare for at KI kan undergrave vår autonomi